Colombianske motfortellinger

Torito

Alberto Salcedo Ramos’ crónicas dreier seg om en befolkning fanget i en væpnet konflikt som har krevd over 8 millioner ofre.

Alberto Salcedo Ramos:
Viaje al Macondo Real y otras crónicas
Pepitas, 2016

Glade karibiske rytmer, smidige kropper og smilende ansikter det ene øyeblikket; en fortelling om forfølgelse, vold og drap det neste. Slik kan en tur ut på byen arte seg i Colombia, der en brutal væpnet konflikt har herjet siden 1960-tallet, men nå ser ut til å nærme seg slutten. Den samme mannen som nettopp danset med total tilstedeværelse, setter seg en liten stund ved bordet mitt og forteller bruddstykker av livshistorien sin, om tortur, drapsforsøk og intern fordrivelse – før vi danser videre. Han er en afrocolombianer i slutten av 40-årene og kommer opprinnelig fra en landsby på den karibiske kysten av Colombia. Når jeg intervjuer ham noen dager etter, snakker han ivrig tre timer i strekk, uten at jeg får inn et eneste spørsmål. Jeg skriver til pennen går tom for blekk og sola er på vei ned.

Trusler, vold og fordrivelse har rammet flere generasjoner – også den uredde oldemoren, som er det store forbildet til mannen jeg intervjuer. Når jeg tenker på ham i dag, er det likevel glimtet i øyet jeg sitter igjen med. Jeg husker særlig anekdoten om den hensynsløse jordeieren som satte fyr på oldemorens hus fordi hun nektet å underordne seg, og som behandlet arbeiderne sine som slaver. En dag fikk de nok og sendte en forhekset iguan over taket hans. Den skjøt han umiddelbart, og fikk dyret tilberedt til middag. Ikke lenge etter lå han på sykehuset i Cartagena med en oppsvulmet mage, før rommet ble fylt av en sverm av flaggermus, maur og skorpioner som skal ha tatt ham av dage. Beretningen illustrerer humoren og overdrivelsenes sentrale rolle i den karibiske kulturen. Om man ikke kan overvinne brutale maktmennesker i det virkelige liv, kan man i det minste gjøre narr av dem og la sine egne bli helter i folkelige motfortellinger.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste boka Viaje al Macondo Real y otras crónicas (Reise til det virkelige Macondo og andre krøniker, 2016) av den prisbelønte journalisten Alberto Salcedo Ramos fra Barranquilla. Her forteller han om en reise til Aracataca, Gabriel García Márquez’ fødested, der han treffer selvlærte turistguider som mener landsbyen er identisk med det litterære universet Macondo i Hundre års ensomhet (1967). Skråsikkert peker de ut steder og forteller om personer i nabolaget som skal være opphavet til romanens hovedpersoner. At guidene ofte har til gode å lese boka, er ingen hindring. Det viktigste er ikke å vite svaret, skriver Salcedo, men å kunne si ting con gracia – på en elegant, humoristisk og overbevisende måte.

Den samme rike, muntlige fortellertradisjonen som i sin tid inspirerte nobelprisvinneren har også inspirert Salcedo: «Jeg har Macondo med meg, for det har alltid vært inni meg,» konkluderer Salcedo etter besøket i Aracataca. For ham handler det om en fortellerlidenskap som er blitt næret av å lese Gabos romaner. «Virkeligheten er full av hendelser som fortjener å bli fortalt,» understreker Salcedo, som i dag regnes som en av de fremste representantene for den latin-amerikanske sjangeren crónica – krønike. I likhet med annen fortellende journalistikk, er Salcedos crónicas basert på grundig research, samtidig som de benytter et stort litterært register.

Viaje al Macondo Real samler Salcedos beste crónicas. Utgangspunktet hans pleier ikke å være en nyhet, men en historie som berører eller overrasker. Selv om noen av hovedpersonene er gamle boksestjerner, befinner de fleste seg utenfor rampelyset i dag. Leserne blir invitert med på gjørmete stier hvor «flere titalls esler har brukket nakken», inn i hytter med jordgulv og skyggefylte patioer. Enten folk lever i fattige bydeler eller ute på den krigsrammede landsbygda, er de for det meste oversett av regjeringer, eliter og massemedier. En av Salcedos bekymringer er at landets mektige er lite opptatt av om barna i periferien har tilgang til utdanning og et måltid i løpet av skoledagen, og om ungdommene har tilgang på anstendige jobber, eller må risikere livet som boksere, geriljasoldater eller paramilitære. Krigens ofre, ikke minst de mange millionene internt fordrevne, har også ofte blitt glemt. Her ligger noe av forklaringen på hvorfor landet har vært herjet av en blodig konflikt i over femti år. Nettopp viljen til å løfte fram mennesker som er oversett og marginalisert og bidra med motfortellinger til massemedienes virkelighetsfremstilling er et av Salcedos kjennetegn.

Salcedos tekster vitner om et blikk for det overraskende og paradoksale, og dialoger med utstrakt bruk av dialektord og grove vitser bidrar til å tegne et fargerikt bilde av folkene han møter. Journalisten tar ikke selv stor plass i fortellingene, men er til stede med humor, skarpe observasjoner og personlige refleksjoner. At fire av historiene handler om pensjonerte boksere, mens bare tre av nitten historier har en kvinne i hovedrollen (inkludert to selvbiografiske tekster om Salcedos mor og om ei jente han kjente da han var liten), vitner om forfatterens utpreget mannlige interesser. De fleste historiene utspiller seg i Colombia, men også tre crónicas fra andre deler av Latin-Amerika er med i samlingen.

Salcedos bilde av Colombia fascinerer og frastøter på samme tid. I anstrengelsene for å overleve i et samfunn med væpnet konflikt og ekstrem sosial ulikhet, tyr folk gjerne til to mektige krefter: volden og ordet. Volden, slik den kan komme til uttrykk i bokseringen og hos aggressive fotballdommere, men også i form av drap på transseksuelle, intern fordrivelse, landminer, tortur og massakrer. Og ordet, i form av vitsefortelling i likvaker, sangkonkurranser akkompagnert av trekkspill og mekling mellom klaner kjent for å praktisere blodhevn.

I en av de mest hjerteskjærende historiene beskriver Salcedo en grufull massakre i landsbyen El Salado: Hvordan en paramilitær gruppe torturerte og drepte sine ofre, for deretter å feire blodbadet med drikking, trommer og fløytespill. I lang tid etterpå var det umulig for de overlevende å spille eller danse til folkemusikken, som spiller en så sentral rolle i Karibia. Etter to år som internt fordrevne, vendte innbyggerne tilbake til det som framsto som en overgrodd spøkelseslandsby. Der viet de seg til å «sette universets tapte elementer på plass igjen»: verktøy, hanegal og hundebjeffing, barnas lek, de hemmelige kjærtegnene i mørke smug, den sotete kaffekannen, besøk venner i mellom. Slik beskriver Salcedo veien tilbake til livet, og tegner et bilde av overlevelsesevnen som så mange colombianere er i besittelse av.

De destruktive kreftene er vanskelige å begripe: Hvordan kunne colombianerne, som framstår som optimistiske og livsbejaende, bli fanget i en væpnet konflikt som ifølge offisielle tall har krevd over 8 millioner ofre? Salcedo gir ikke et entydig svar. Han er først og fremst opptatt av å fortelle historier om menneskene som står midt oppi denne virkeligheten og som prøver å overleve fra dag til dag. Hva slags eksistensielle dilemmaer står de overfor? Hva er de sårbare punktene deres? Hva motiverer dem? Noen ganger er det viljen til å overleve, til å brødfø seg selv og familien, som driver folk. Andre ganger kommer begjæret, bitterheten, hatet og sinnet til syne.

I «Enemigos de sangre» (Blodsfiender) møter vi to brødre som valgte å gå inn i væpnede grupper på hver sin side av konflikten: Den ene i FARC-geriljaen og den andre i Bloque Central Bolivar, en av de paramilitære gruppene. Brødrene stilles overfor et uutholdelig valg: Er de villige til å drepe hverandre om de en dag står ansikt til ansikt i jungelen? For begge to framsto krigen som en jobb, en mulighet til å slippe unna sulten og «overvinne nederlaget som var deres tildelte skjebne fra de ble født». Til slutt velger likevel begge å legge ned våpnene. Salcedo møter dem på en skole for demobiliserte, hvor mange ifølge læreren fortsatt er «bevæpnet i sin bevissthet»:

Det er en av grunnene til at det er så vanskelig å forholde seg til dem. De er vant til å tvinge gjennom ønskene sine ved hjelp av trusler, og aksepterer ikke velvillig at folk er ulike. Ikke har de lett for å forstå at andres rettigheter også gjelder, og de respekterer verken regler eller grunnleggende normer for sameksistens. Utbruddene av aggressivitet florerer. Salcedo betrakter dem som arveløse barn av et intolerant samfunn, ekskludert av elitene, overlatt til seg selv og tvunget til å utvikle sine egne overlevelsesmekanismer. Likevel fins det håp: en vilje til å begynne et nytt liv, stifte familie og lete etter gull.

Det var bedre før, da folk kjempet mot hverandre med décimas – en 10-linjet strofe med 8-stavelsesvers – heller enn med kuler, mener den gamle vallenato-musikeren Emiliano Zuleta. Han viser til den musikalske duellen kjent som piquería, som kan minne om vår tids rap battles, men i dette tilfellet improviseres vers akkompagnert av trekkspill. Den langvarige rivaliseringen og strømmen av fornærmelser mellom Zuleta og musikeren Lorenzo Morales er bakgrunnen for den populære sangen «La gota fria» (Den kalde dråpen). Etter at Carlos Vives’ coverversjon av låten ble utgitt i 1993, nådde den langt utover Colombias grenser, og i dag betraktes den av enkelte som landets uoffisielle nasjonalsang.

Salcedo gir en poetisk beskrivelse av Zuletas oppvekst på landsbygda i Guajira, hvor det var bortkastet tid å gå på skolen. Kunne man bare lukte på vinden og lese skyene, dyrke jorda og bringe grønnsaken malanga til middagsbordet, var det mer enn nok. Zuleta lærte i tillegg å lage ild, å spille på onkelens tjuvlånte trekkspill og, etter hvert, å forføre kvinner. Salcedo tegner et sympatisk portrett av en folkelig musiker som også er en utømmelig kilde til spøkefulle anekdoter. Samtidig skinner noen av de mer usympatiske sidene ved den karibiske macho-kulturen gjennom: Mens kona står og vasker klær for hånd i en annen del av patioen, skryter oldingen uhemmet av alle damene han har hatt og alle ungene det har resultert i, uten at han helt husker hvor mange de er.

Noen er mestere i musikalske fornærmelser, mens andre bruker ordet til å skape forsoning. Det er jobben til Juan Sierra Ipuana fra urfolksgruppa wayuu. Som pütchipüüi mekler han mellom ulike klaner i konflikt. Han «bringer ordet» fra den fornærmede part til den parten som beskyldes for å ha forårsaket konflikten, beskriver skaden og legger fram et krav om erstatning. Han sendes mellom partene, lytter til trusler og fornærmelser, men bringer bare videre det essensielle. Målet er å komme til enighet, sørge for erstatning og gjenopprette harmonien mellom klanene ved hjelp av ordets forvandlende kraft. «Et velvalgt ord avvæpner fienden, reduserer avstanden mellom folk, åpner låste dører og gleder den som er trist,» skriver Salcedo.

Viljen til å bruke ord til å løse konflikter har lenge eksistert i Colombia, selv om denne tilnærmingen ikke alltid har vært politikernes førstevalg. I de åtte årene Álvaro Uribe satt ved makta (2002–2010) framsto en militær løsning som eneste utvei. Uribe reduserte geriljaen til terrorister som måtte elimineres, og denne retorikken var lenge dominerende i den offentlige debatten. Da Juan Manuel Santos ble president, valgte han en annen strategi, nemlig forhandlinger. Det førte til undertegnelsen av en endelig fredsavtale med FARC-geriljaen i november 2016 – akkurat tidsnok til at Santos kunne komme til Norge for å motta Nobels fredspris måneden etter. Denne historiske sammenhengen blir litt borte i Viaje al Macondo Real. Slik boka er organisert, uten dateringer av de ulike tekstene, uten informasjon om hvor de er publisert tidligere og uten noen innledning eller avslutning, framstår de som tidløse historier.

Uansett er det verdifullt at Salcedo løfter blikket opp fra konkrete hendelser og forsøker å si noe universelt om hva det vil si å være et menneske på godt og vondt. Samtidig kan boka gjerne leses i sammenheng med den fredsbyggingen landet nå har begynt på. Fortsatt gjenstår det å ta et oppgjør med en smertefull historie og bygge et land hvor det er rom for alle landets innbyggere. Da er den folkelige visdommen, livsgleden, kreativiteten og humoren som Salcedo skildrer i boka si, viljen til å «sette universets tapte elementer på plass igjen», og ikke minst evnen til å bruke ord og fortellinger til å skape forsoning og lege sår, uvurderlig.

Denne teksten ble publisert i Vagant 4/2017.

 

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Uribe y las víctimas – Reflexiones después del plebiscito

14 AÑOS DE LA MASACRE DE BOJAYÁ

Niños en una conmemoración en Bojayá.

A mí me quedan claras dos cosas después del plebiscito en Colombia: No se les ha dado el espacio merecido a las víctimas, y se ha subestimado la capacidad que tiene el expresidente Uribe de manipular los sentimientos de la gente.

 

Me rompe el corazón que haya ganado el no en Colombia cuando pienso en las víctimas de esta guerra tan brutal e inhumana que han superado sus miedos y rencores y han demostrado su voluntad de paz. Pienso en los sobrevivientes de la masacre de Bojayá, Chocó, donde las FARC lanzaron una cilindro bomba que mató a 79 personas en una iglesia. A pesar del inmenso dolor y sufrimiento que la masacre les causó, han aceptado el pedido de perdón por parte de la guerrilla. Este domingo 2 de octubre el 96 por ciento de sus habitantes votaron a favor del «Si» en el plebiscito sobre el proceso de paz entre el Gobierno colombiano y las guerrillas de FARC. Después se sintieron decepcioncados:

– Sentimos que el país urbano no comprendió la realidad y la necesidad de terminar este conflicto. Era una oportunidad grandísima que teníamos y se desaprovechó, dijo Leyner Palacios, líder de las víctimas de la masacre de Bojayá. 

Ellos – y los otros 8 milliones de víctimas y sobrevivientes del conflicto colombiano – merecen vivir en un país en paz, donde la violencia no se repita nunca jamás, donde se sepa la verdad sobre los crímenes que han sufrido y donde los que hayan sido desplazados puedan volver a sus casas.

Fue definitivo el liderazgo del ex presidente Álvaro Uribe Vélez para que un 50.21 por ciento de los colombianos votaran en contra del acuerdo del acuerdo de paz firmado por el Gobierno de Santos y las FARC. Cómo se logró? Ganó el miedo, el dolor y el corazón ofendido de las víctimas? A primera vista pareciera que si, pero si uno mira las regiones más golpeadas por el conflicto, como Bojayá o como Turibío, Cauca, hubo un amplio respaldo del acuerdo de paz. Esto significa que muchas víctimas votaron por el «Sí».

 

Yanette Bautista, quien estuvo en la primera delegación de víctimas que viajó a Cuba para encontrarse con el Gobierno y las FARC, me contó poco después cómo ella y otras víctimas de distintos actores del conflicto habían logrado superar la polarización y descubrir que estaban unidas por el dolor de la pérdida de sus seres queridos, pero también unidas en su búsqueda de una paz sin impunidad.

Ella resaltó que las personas que habían sentido el conflicto en carne propia podrían jugar un papel fundamental a la hora de reducir la polarización y ser una especie de puente entre La Habana y la sociedad colombiana, que en gran medida parecía desconectada de lo que se estaba negociando en Cuba. Por eso quería recorrer el país, socializar sus experiencias, compartir sus propuestas y promover el sí al acuerdo de paz.

– La población en general está muy escéptica, constató Bautista. – Hay que tener en cuenta que hubo seis millones de votos que se podrían interpretar en contra de la paz en las recientes elecciones. Y esos seis millones hay que enamorarlos, hay que conquistarlos para la paz.

janeth-bautista

Yanette Bautista de la Fundación Nydia Erika Bautista.

En mi opinión, faltó darles el espacio merecido a las víctimas en este proceso. Si bien hubo un reconocimiento innegable de sus derechos, no tuvieron el protagonismo que podrían haber tenido. Si hay alguien que tiene legitimidad para hablar de una propuesta de justicia transicional, son las víctimas del conflicto armado en Colombia. Sin embargo, los principales protagonistas del proceso de paz – las FARC y el presidente Santos – enfrentaron un importante rechazo en la población.

Sin duda, también hay víctimas que han votado en contra del acuerdo el domingo pasado. Para algunos ha sido difícil aceptar que guerrilleros responsables de secuestros, asesinatos y otras atrocidades no iban a la pagar un sólo día de cárcel, sino que iban a tener la oportunidad de participar en política.

Hay muchas razones para exigirles verdad, justicia y reparación de los integrantes de las FARC. Ellos, al igual que los otros actores del conflicto armado – Estado y paramilitares – son todos responsables y tienen que responder frente a las víctimas. Sin embargo, justicia no es sinónimo de cárcel. La justicia transicional es justamente un mecanismo para encontrar un punto medio entre la necesidad de paz y la necesidad de justicia. Un acuerdo de paz es, por definición, una solución intermedia hecha entre enemigos. En estos temas faltó mucha pedagogía. Faltó involucrar a la gente en el proceso de paz. Y faltó hacer pedagogía sobre la necesidad de inclusión social y política en un país tan desigual como Colombia.

Aún así, comparado a otros procesos de paz en el mundo, donde los enemigos simplemente se han dado la mano y han repartido el poder entre sí, en este proceso se ha reconocido los derechos de las víctimas y ha tenido la ambición de realizar transformaciones en el campo colombiano. Faltaba ver si los desplazados realmente lograran retornar a sus tierras y a las víctimas pudieran conocer la verdad sobre las atrocidades que han sufrido, pero era un buen inicio.

Ahora bien, aceptar un modelo de justicia transicional requiere de mucha madurez. El plebiscito de este domingo dejó claro que no todos los colombianos han alcanzado la madurez de los pobladores de Bojayá o de defensores de derechos humanos como Yanette Bautista.

Es comprensible que después de 52 años de guerra haya mucha rabia, miedo, rencor, desconfianza y polarización en Colombia. Y no sólo entre las víctimas: Tal vez estos sentimientos predominan más entre los que no vivieron el conflicto en carne propia? Como me dijo Paula Gavíria, ex directora de la Unidad de Víctimas,cuando conversamos en La Habana en septiembre del 2014,  las víctimas tienen un mayor compromiso con la paz que el resto de la sociedad colombiana.

– [En las víctimas] encuentro un profundo compromiso con la paz, condicionado a tener un poco más de verdad. Siento también una capacidad enorme de ellas para perdondar, para avanzar – mucho más alta que la de las personas no víctimas. Hay mucha más humanidad en las víctimas que en los que no somos víctimas. Hay una capacidad de salir adelante, una capacidad de ver la vida, de transformar ese dolor… y por eso también yo creo profundamente que una vez se firme la terminación del conflicto, la construcción de la paz tiene que hacerse con las víctimas. Las víctimas son las que nos pueden orientar al resto de la sociedad colombiana sobre cómo abordar ese dolor, sobre cómo resignificar ese pasado. Son ellas, porque ya lo hicieron! Somos los demás los que no lo hemos hecho, dijo Gaviria.

El problema surge cuando los sentimientos dolorosos no son procesados adecuadamente, sino que son manipulados por políticos poderosos, como el ex presidente Álvaro Uribe Vélez.

Eso lo pudimos observar durante sus ocho años en la casa de Nariño: El miedo a la violencia, pero también el miedo al que piensa diferente y al que lucha por transformaciones sociales, fue canalizado habilmente en pro de un proyecto político que llevó el nombre engañoso de la «Seguridad Democrática», y que se tradujo en una estrategia militarista en contra de la guerrilla y en contra de todo aquel que fuera visto como enemigo.

Hay que reconocer que la estrategia militar de Uribe acertó en debilitar a la guerrilla y frenar los secuestros y los ataques terroristas. Para muchos representó una esperanza y un alivio. Sin embargo, tuvo unos costos enormes para otros: Miles de colombianos inocentes fueron asesinados y presentados como muertos en combate, utilizados para celebrar los avances de la Fuerza Pública en la lucha contra el terrorismo. El aparato de inteligencia en Colombia, el DAS, fue puesto al servicio de los paramilitares y utilizado para perseguir, intimidar, estigmatizar, difamar y asesinar a sindicalistas, lideres sociales y de oposición, defensores de derechos humanos, periodistas y jueces.

Por esta razón, Uribe no sólo se ha resistido al proceso de paz por razones políticas. Tiene un interés personal en impedir que todo lo que haya sucedido durante su tiempo como gobernador de Antioquia y presidente de la República salga a la luz pública. Además representa unos intereses económicos muy fuertes que se oponen a transformaciones sociales en el campo colombiano.

La política de Uribe también tuvo un enorme impacto en cómo los colombianos entienden su propia realidad. Uribe fue muy ágil en convencer a sus seguidores de que no había ningún conflicto armado en Colombia, y por lo tanto no había ninguna causa estructural sobre la cual reflexionar ni nada que negociar con nadie. Él ha insistido siempre en que Colombia lo que ha sufrido es una amenaza terrorista y que la única manera de enfrentar esa amenaza es por la vía armada. Hasta el último día seguía insistiendo en que el proceso de paz significaba «entregarle el país a los terroristas«.

Es precisamente esta lógica guerrerista que ha ganado en el plebicito.

En la euforia de la campaña por el sí me parece que no se tomó suficientemente en serio el poder del miedo, la desconfianza y la rabia y la manipulación de estos sentimientos por parte de Uribe y sus aliados. No se valoró lo suficientemente la necesidad de sanar las heridas, reconstruir la confianza entre la gente y recuperar la esperanza en el futuro. Esos son procesos que necesitan tiempo.

«Ni un hombre ni una multitud ni una nación se puede confiar para actuar con humanidad o para pensar con cordura bajo la influencia de un gran temor», dijo Bertrand Russell.

Qué tipo de relaciones sociales y qué nivel de conciencia social se puede esperar de seres humanos que han convivido con el miedo y la lógica de la guerra toda la vida? Estudios de sociedades permeadas por el miedo muestran que mucha gente vive en constante alerta y en desconfianza, se siente impotente y tiene una reducida capacidad para conmoverse ante el dolor del otro. Esto en parte podría explicar el alto grado de abstención: 62.6 % de los colombianos habilitados para votar dejó de ir a las urnas.

La tarea ahora es aprender de las víctimas y cambiar una cierta memoria vengadora por lo que Gonzalo Sánchez, director del Centro de Memoria Histórica, llama una memoria transformadora:

– La memoria de las víctimas es diversa en sus expresiones, en sus contenidos y en sus usos. (…) Para unos, la respuesta al agravio es una propuesta de sustitución del orden, es decir, la búsqueda de la supresión o transformación de las condiciones que llevaron a que pasara lo que pasó: es una memoria transformadora. Pero hay también memorias sin futuro, que toman la forma extrema de la venganza, la cual a fuerza de repetirse niega su posible superación. La venganza pensada en un escenario de odios colectivos acumulados equivale a un programa negativo: el exterminio de los reales o supuestos agresores. En efecto, la venganza parte de la negación de la controversia y de la posibilidad de coexistir con el adversario. Es la negación radical de la democracia.

En mi modo de ver, fue justamente ese programa negativo que ganó en el plebiscito.

A pesar de todo esto, estoy convencida de que la construcción de paz apenas empieza en Colombia. A fin de cuentas, hubo un 49.78 % que votó a favor de los acuerdos pactados. Después de los avances que han hecho el Gobierno y las FARC en la Habana, ahora llegó la hora de un diálogo de paz a nivel local, regional y nacional entre diferentes sectores de la sociedad civil colombiana. Ahí tienen que jugar un papel fundamental las víctimas de todos los actores del conflicto. Espero que tanto el Gobierno como las FARC tengan la grandeza de mantener el cese al fuego bilateral frente a un panorama así.

En ese diálogo no puede faltar Uribe, quien ha sido declarado el ganador del plebiscito, y quien ha propuesto un Gran pacto nacional. Si bien, él quiere figurar como el benefactor de las víctimas de las FARC, le va a tocar asumir su responsabilidad frente a las víctimas de los falsos positivos, de la infiltración paramilitar del DAS y de la parapolítica que hubo durante su Gobierno.

Llegó la hora de mostrar en la práctica qué significa cuando habla de la impunidad y de su compromiso con la justicia.

 

 

 

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Kvinner som ofre, krigere og fredsbyggere i Colombia

Camila Cienfuegos

Hva slags rolle spiller kvinner i den væpnede konflikten i Colombia og hvorfor er deres deltakelse viktig i fredsbyggingen?

– Vi geriljakvinner har førstehåndskjennskap til landets problemer. Vi har beveget oss i områdene hvor elendigheten og den statlige forsømmelsen er størst og har ledsaget den sosiale kampen. Med en fredsavtale vil vi utvikle dette arbeidet videre, sier Camila Cienfuegos. Hun gikk inn i geriljaen som 14-åring, etter at hun ble forfulgt på grunn av sitt engasjement i kommunistpartiet. Faren og flere slektninger har blitt drept av de paramilitære gruppene. I dag er hun en del av FARC-geriljaens delegasjon i Havanna og svarer på spørsmålene mine over e-post.

Fredsforhandlingene mellom den colombianske regjeringen og FARC-geriljaen, som har vært i krig i over femti år, startet uten kvinner: Under pressekonferansen i Hurdal i oktober 2012, hvor fredsprosessen ble lansert, satt det ikke en eneste kvinne ved bordet, verken fra regjeringen eller geriljaen. Fraværet av kvinner er vanskelig å rettferdiggjøre, i og med at kvinner rammes hardt og i økende grad er deltakere i konflikter og kriger.

I FARC-geriljaen utgjør kvinner nærmere 40 prosent. Hva har de opplevd, hva tenker de og hva har de å bidra med til forhandlingsbordet og i oppbyggingen av hjemlandet, om partene når fram til en fredsavtale? Informasjonskrigen mellom de krigende partene gjør at svært motstridende versjoner om kvinnelige geriljasoldater er i omløp.

Monstre og ofre

Kvinner i FARC gjennomgår samme trening som menn og deltar i kamphandlinger på lik linje med dem. Selv om det ikke er noen kvinner i den øverste ledelsen – sekretariatet – så har flere kvinner ledende roller. Siden dette bryter med tradisjonelle kjønnsroller, har det oppstått mange myter, sier Adriana Benjumea fra den feministiske menneskerettighetsorganisasjonen Humanas. Geriljakvinner blir ofte redusert til monstre eller ofre.

– Karina er et eksempel på mytene. Hun var kommandant og overga seg til hæren for en stund siden. Hun har sikkert begått forbrytelser, men ble også gjenstand for en krigsmytologi, hvor det ble sagt at hun var grusom og torturerte menn, forteller Benjumea på telefon fra Bogotá.

Elda Neyis Mosquera, alias Karina, gikk inn i geriljaen som 16-åring og ledet i sin tid Front 47. Ifølge påtalemyndigheten har hun innrømmet å ha deltatt i en rekke forbrytelser, deriblant drap, kidnappinger og rekruttering av mindreårige. Samtidig tar hun i nett-tidskriftet KienyKe sterk avstand fra beskyldningene om at hun skal ha kastrert en mann og spilt fotball med hodene til politimenn.

På den andre siden har seksuell vold internt i FARC-geriljaen vært et mye omtalt tema. Forskeren Andrés Fajardo skriver om tvungen sterilisering, abort og «seksuelt slaveri». Verdad Abierta har satt fokus på hvordan mindreårige jenter blir tvunget til å ha sex med geriljaledere.

– Det er snakk om ubekreftede hendelser, basert på illegitime kilder: demobiliserte som jobber for regjeringen, innvender Camila Cienfuegos. Kildene er kvinner som har forlatt geriljaen og samarbeider med de væpnede styrkene.

– Overgrep og seksuell vold mot kvinner er ikke FARC-EPs politikk, tvert imot er det noe som blir straffet og sanksjonert, sier hun.

Benjumea reagerer på sin side på at det skapes et inntrykk av at alle FARC-kvinner er ofre:

– Det er problematisk, fordi mange kvinner har gått inn i geriljaen fordi de tror på noen politiske idealer. Om man sier at alle er ofre, sår man tvil rundt kvinnenes politiske valg.

Én ting er hva som foregår internt i geriljaen. En annen ting er hvordan seksuell vold blir brukt som et våpen mot sivile. Det nasjonale senteret for historisk hukommelse konstaterer i sin rapport Basta Ya at alle parter i konflikten – både geriljaen, de væpnede styrkene og ikke minst de paramilitære gruppene – er skyldige i voldtekter og andre seksuelle overgrep. Det samme kommer fram i en rapport fra kvinneorganisasjonen Ruta Pacífica de Mujeres.

Camila Cienfuegos har selv blitt utsatt for overgrep fra de væpnede styrkene: I 2003 ble hun tatt til fange, voldtatt og torturert, ifølge avisa El Espectador.

Nettopp fordi seksualisert vold er skambelagt og lite dokumentert er det viktig at en framtidig sannhetskommisjon går dypere inn i problematikken. Også Farc-kvinnene har tatt til orde for å få sannheten om overgrep mot sivile på bordet, sier Benjumea.

Gerilja-kvinnenes deltakelse i fredsprosessen

Om mannsdominansen var total da forhandlingene startet, så er mange kvinner aktive i fredsprosessen nå. To av regjeringens sju hovedforhandlere er kvinner, deriblant utenriksminister María Ángela Holguín, som i slutten av mai ble bedt om å bistå forhandlingsteamet. Inkludert rådgiverne er 37 prosent av regjeringsdelegasjonen kvinner, ifølge Humanas.

Kun én av FARC-geriljaens hovedforhandlere er en kvinne, men til sammen arbeider 15 kvinner i Havanna, forklarer Cienfuegos. Tre av dem er aktive i kommisjonen som forsøker å bli enige om hvordan konflikten skal avsluttes (våpenhvile, nedleggelse av våpen, demobilisering og re-integrering), mens fem arbeider i kommisjonen som skal ivareta kjønnsperspektivet. Når jeg spør hvilke tema som er viktigst for kvinnene, svarer Cienfuegos:

– Behovet for at en eventuell endelig avtale må inkludere kravene til alle colombianske kvinner, med vekt på folkelige sektorer, og et ekte deltakende og inkluderende demokrati må bli etablert. Det er avgjørende at denne prosessen gir kvinner en sentral rolle i byggingen av fred med sosial rettferdighet.

I underkommisjonen for kjønnsspørsmål har FARC tatt til orde for at kvinner må garanteres tilgang til gratis jord og politisk deltakelse. De er opptatt av kompensasjon til krigens kvinnelige ofre, som ifølge Cienfuegos er hardest rammet av konflikten. I tillegg trekker hun fram dialogen med kvinneorganisasjoner og LGBTI-aktivister, som har besøkt kommisjonen i Havanna.

Kvinnenes perspektiv er viktig

– Kvinners livserfaringer er forskjellige fra menns erfaringer, både i krigen og i samfunnet. I det colombianske samfunnet blir kvinner diskriminert, og det skjer også i krigen. Derfor er deres innspill viktige, sier María Eugenia Vásquez, som var på Cuba i februar.

Fredsaktivisten var tidligere aktiv i M-19-geriljaen, som la ned våpnene i 1990. I 2001 dannet hun en organisasjon sammen med andre kvinner med liknende bakgrunn. De fornekter ikke sin historie og det politiske engasjementet som fikk dem til å ta til våpen, men kanaliserer det nå inn i arbeidet for fred.

Vásquez forteller at kvinners deltakelse i dagens fredsprosess er mye større enn da M-19 og flere andre geriljagrupper ble demobilisert rundt 1990. Da hun var i Havanna for å møte kommisjonen for kjønnsspørsmål, påpekte hun at ulike kvinners erfaringer, interesser og behov må bli ivaretatt, både i forhandlingene, under demobiliseringen og når de skal reintegreres i samfunnet. Samtidig la hun vekt på kvinners potensial som politiske aktører og fredsbyggere.

Dette er også en rolle Cienfuegos ser for seg i framtida:

– Jeg ser for meg at jeg arbeider intenst for fred og sosial rettferdighet, slik jeg har gjort fram til nå, men uten frykt for å bli drept. At jeg bidrar med mine initiativ til Colombia og til den politiske bevegelsen som vil oppstå etter undertegnelsen av en avtale, med vekt på kvinners, barns og unges rettigheter.

 Artikkelen ble publisert i Kvinner Sammen nummer 1, 2015

Publisert i Colombia, fredsprosess, Nyheter og politikk | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Fanget i krigens logikk: Santos og Farc må bestemme seg for freden

Børge Brende og Santos

Den colombianske regjeringen og Farc-geriljaen, som har sittet i fredsforhandlinger siden 2012, er fortsatt fanget i krigens logikk, innrømmet president Juan Manuel Santos under sitt norgesbesøk.

– En militær «seier» fører ikke til fred lenger, for i dagens asymmetriske kriger unnslipper seieren oss alltid og leder ut i en ny krig etter krigen. På den andre siden er det farlig naivt å tro at utøvelse av makt og evnen til å inngi frykt ikke er nødvendig lenger, sa president Santos da han møtte fredsmeglere fra hele verden på Losby Gods utenfor Oslo i dag.

Presidenten understreket at det ikke fins noen militær løsning på den over femti år gamle væpnede konflikten i Colombia, men la til at «vi er fortsatt fanget i krigens logikk». Uttalelsene gjenspeiler det tvetydige budskapet som både regjeringen og Farc-geriljaen sender til landets innbyggere nå om dagen: På den ene sida forhandler de om fred i Havanna, og på den andre sida fortsetter kamphandlingene på den colombianske landsbygda.

På forumet fortalte Santos om framgangen i fredsprosessen mellom regjeringen og Farc-geriljaen, som startet i Norge høsten 2012. De bitre fiendene har klart å bli enige om tre viktige temaer: reformer på landsbygda, inkludert tilgang til jord og utviklingsprogrammer; politisk deltakelse for sektorer som har vært marginalisert; og bekjempelse av narkotikaproduksjon og –handel. Partene har etablert et underutvalg for kjønnsspørsmål i en konflikt som har rammet kvinner spesielt, og inngått en viktig avtale om minerydding.

Det siste året har partene forsøkt å komme til enighet om et svært krevende punkt knyttet til ofrenes rettigheter. Fem delegasjoner av krigsofre har vært på besøk og formidlet sine erfaringer og innspill, og partene har blitt enige om å etablere en uavhengig sannhetskommisjon som skal belyse hva som har foregått gjennom en femti år lang krig som har etterlatt seg over sju millioner ofre. De gjenstående spørsmålene går blant annet på hva slags overgangsrettferdighet som skal gjelde. Om den krevende balansen mellom partenes interesser og ofrenes rettigheter, sa Santos at det vil være aktuelt både med rettslige og utenomrettslige mekanismer, og at det kan tenkes at de som er villige til å fortelle sannheten og gi ofrene oppreisning vil få en «spesiell straffebehandling». 

På tross av Santos’ forsikringer om at ofrene står i sentrum for fredsløsningen, fortsetter stadig nye colombianere å rammes av konflikten. Da fredsprosessen startet, ble partene enige om at de skulle forhandle uten våpenhvile, noe som fra regjeringens side ble begrunnet med at geriljaen under forrige fredsprosess hadde misbrukt den demilitariserte sonen i El Caguán.

Farc-geriljaen har hele tida insistert på en bilateral våpenhvile og har selv iverksatt en ensidig våpenhvile over lengre tid som de avbrøt for noen uker siden. Etter dette har de blant annet sabotert elektrisitetnettet, noe som har etterlatt de fire byene Tumaco, Buenaventura, Florencia og Ocaña uten strøm. Det begynner å nærme seg voldsnivå som før fredsprosessen startet, skriver nett-tidsskriftet La Silla Vacía.

Forsvarsminister Juan Carlos Pinzón, som nå blir Colombias ambassadør i USA, reagerte med å si at geriljaen hadde «esel-mentalitet», siden de rammet sivile. I så fall er det flere som har samme mentalitet: Hærens dødelige bombeangrep mot Farc-geriljaen, som blant annet tok livet av en av geriljaens forhandlingsdelegater 21. mai, har skapt stor frykt og drevet hundrevis av afrocolombianere på flukt fra sine hjem, melder avisa El Espectador.

Både Santos-regjeringen og Farc-geriljaen snakker altså ett språk ved forhandlingsbordet i Havanna, mens det fortsatt er våpnenes og krigens språk som gjelder mange steder i Colombia. De forsøker å framstå som militært sterke overfor motparten, men ser ikke ut til å ta i betraktning hva slags signal de sender til Colombias innbyggere.

Mange colombianere er skeptiske til fredsprosessen. Optimismen falt fra 54 prosent i september 2012 til 29 prosent i april i år, ifølge en meningsmåling. På den ene sida står de som har kjent statens forfølgelse på kroppen og vært vitne til det utstrakte samarbeidet mellom de brutale paramilitære gruppene og sektorer innenfor de væpnede styrkene, politikken og næringslivet. På den andre sida står de som er rammet av geriljaens overgrep og fortsatt tror på tidligere president Álvaro Uribes militaristiske linje og hans ord om at det «ikke går an å forhandle med terrorister». I tillegg er det mange om opplever at fredsprosessen ikke angår dem. Partene har en stor jobb å gjøre når det gjelder å overbevise alle disse sektorene.

Likevel fins det også modige fredsaktivister. Noen av dem våget å kreve stans i krigshandlingene på en tid da denne typen utspill ble betraktet som et tegn på naivitet, unnfallenhet eller i verste fall samarbeid med «fienden». Det fins kvinneorganisasjoner som har trosset krigsaktørene med budskap om at «vi føder ikke flere barn til krigen» og lokalsamfunn som har stått opp mot alle væpnede aktører som har forsøkt å ta kontroll over territoriene deres. Disse fortjener all den støtten de kan få, både fra partene og fra det internasjonale samfunnet, som ikke kan tillate seg å vende Colombia ryggen i dette historiske øyeblikket.

Partene kan ikke skape fred i Colombia alene. Sivilsamfunnet har en sentral rolle å spille, men folk må kunne delta uten frykt for å bli drept. Ikke bare må geriljaen og de væpnede styrkene inngå en gjensidig våpenhvile så fort som mulig. De nye paramilitære gruppene, som regjeringen kaller «kriminelle bander», må også oppløses. Disse gruppene står bak en rekke trusler mot og drap på sosiale ledere, menneskerettighetsforkjempere, ofre og internt fordrevne som kjemper for jorda si. Angrepene har økt i 2015, ifølge colombianske menneskerettighetsorganisasjoner. De fleste overgrepene forblir ustraffet, noe som bekymrer FN.

En varig fred forutsetter at partene klarer å overbevise det colombianske samfunnet om at det er nødvendig å iverksette reformer på landsbygda, skape rom for politisk deltakelse fra marginaliserte grupper i samfunnet og ta et virkelig oppgjør med fortida. Sannheten må komme på bordet og ofrene må få en fullstendig oppreisning. Men første skritt er å legge krigens logikk bak seg en gang for alle.

Denne kronikken ble publisert i Dagsavisen 25. juni 2015.

Publisert i Colombia, fredsprosess, menneskerettigheter, Nyheter og politikk | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Tar nye skritt mot fred

mineoffer

Stans i luftangrep og en fersk avtale om minerydding vekker håp om at fred kan bli en realitet i Colombia.

 Colombias president Juan Manuel Santos annonserte natt til onsdag at alle luftangrep mot Farc-geriljaen blir stanset i en måned. Meldingen tyder på at en fredsavtale mellom partene er nærmere enn noensinne.

– President Santos kunngjøring om at bombing fra fly av Farc-geriljaen innstilles for en måned, er et viktig og positivt tiltak for å redusere konfliktnivået i Colombia, kommenterer utenriksminister Børge Brende til NTB.

Partene har sittet i fredsforhandlinger i over to år med tilretteleggelse fra Norge og Cuba. I desember erklærte Farc-geriljaen en ensidig våpenhvile som regjeringen anerkjenner som en fredsgest.

Som et ledd i fredsforhandlingene har partene blitt enige om en historisk avtale om å rydde antipersonellminer og andre eksplosive rester etter den væpnede konflikten med norsk hjelp.

– Norsk Folkehjelp er bedt om å lede og følge opp prosessen, sier Vanessa Finson som arbeider med minerydding i organisasjonen.

Hun forklarer at tidslinjen ikke er lagt, og at de er i dialog med partene om hvordan mineryddingen skal foregå.
Landsbygda hardt rammet

– Avtalen er en uslepen diamant. Vi må slipe den, beskytte den og sørge for at den blir satt ut i live, sier Álvaro Jiménez til Klassekampen på telefon fra Bogotá.

Han er leder for Den kolombianske kampanjen mot landminer (CCCM). Colombia regnes som et av verdens mest minelagte land. Halvparten av landets kommuner er berørt.

– Hvis man regner med de pårørende og lokalsamfunnene som rammes av frykt og forhindres i å leve livet sitt når en mine eksploderer, berører problemet 800.000 kolombianere, sier Jiménez.

Småbrukere, urfolk og afrocolombianere er blant dem som er hardest rammet.
11.800 personer er drept eller lemlestet av landminer i Colombia. 40 prosent av disse er sivile, og 10 prosent av de sivile er barn, forklarer han.

Framskritt i forhandlingene
Nettopp barna ble trukket fram av regjeringens forhandlingsleder Humberto de la Calle da partene presenterte avtalen på lørdag:

– Mitt budskap i dag er til Colombias barn, barna som bor på landsbygda. Fra og med i dag vil regjeringen og Farc-geriljaen arbeide sammen for å rydde landminer og ueksplodert ammunisjon, sa han.
Fredsforhandlingene har til nå resultert i tre delavtaler om tilgang til jord og utvikling av landsbygda, politisk deltakelse og kamp mot narkotikahandel. Siden august har partene forhandlet om det fjerde punktet på agendaen: ofrenes rettigheter.

Parallelt med dette opprettet partene en underkommisjon som begynte å diskutere punkt fem, om våpenhvile og demobilisering. Avtalen om minerydding er et resultat av kommisjonens arbeid.

– Det er tilfredsstillende at underkommisjonen, som behandler så viktige tema som en endelig, bilateral våpenhvile og våpen-nedleggelse, har begynt å gjøre framskritt, sa Farc-geriljaens forhandlingsleder Iván Márquez.

Konkret fredsgest
Farc-geriljaen og ELN-geriljaen regnes i dag som de hovedansvarlige for minene i Colombia, men også hæren og de paramilitære gruppene har plantet miner i årenes løp.
En fersk meningsmåling viser at fredsprosessen får støtte fra 72 prosent av befolkningen.

Mange kolombianere gikk i tog på søndag til støtte for fredsprosessen.
Samtidig er det en del kolombianere som til nå har følt at det som foregår ved forhandlingsbordet i Havanna er fjernt fra deres virkelighet.

Spesielt folk på landsbygda, hvor volden fortsetter, har behov for å se at løftene til forhandlingspartene faktisk kan bli en realitet.

Uten minerydding er dessuten andre punkt i fredsavtalen, som tilbakeføringen av jord til landets millioner internt fordrevne, vanskelig å gjennomføre i praksis.

– En av de sentrale kravene fra Onic til partene har lenge vært våpenhvile, påpeker seniorrådgiver Per Ranestad, som er og Latin-Amerika-ansvarlig i Norsk Folkehjelp.
Den nasjonale urfolksorganisasjonen i Colombia (Onic), en av organisasjonens samarbeidspartnere, har vært i Havanna flere ganger og gjort det klart at det er nødvendig med konkrete tiltak om folk skal tro på prosessen.
Avtalen om minerydding er et slikt tiltak som forhåpentligvis vil hjelpe den hardt prøvde befolkningen på landsbygda.

– Presset fra sosiale organisasjoner, urfolk, afrocolombianere og småbønder må ha gjort inntrykk på partene, sier Ranestad.

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 12. mars 2015.

Publisert i Colombia | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Det glemte tilbakeslaget

IMG_20150308_155419

Samfunnet er militarisert og kampen for kvinners rettigheter er satt flere tiår tilbake etter kuppet i Honduras, forteller Yadira Minero.

– Alt vi hadde oppnådd, gikk tapt i 2009, sier menneskerettighetsforkjemperen Yadira Minero til Klassekampen.

Hun kommer fra Centro de Derechos de Mujeres (CDM), en honduransk organisasjon som har arbeidet for kvinners rettigheter siden 1992.

Organisasjonen kjemper spesielt mot kjønnsrelatert vold, men arbeider også for å styrke lederskapsutdanning av kvinner, særlig innen maquila-industrien, der flertallet av de ansatte er kvinner.

Denne uka er Minero i Norge for å delta på EL&ITs landsmøte.

Vold mot kvinner

Etter kuppet mot president Manuel Zelaya 28. juni 2009 har menneskerettighetssituasjonen blitt kraftig forverret i Honduras. Straffefrihet og vold preger det honduranske samfunnet.

CDM er spesielt bekymret for omfanget av vold mot kvinner og myndighetenes manglende evne til å straffeforfølge de ansvarlige. Forrige uke tok en kollega av Minero den tunge beslutningen å flykte fra hjemlandet med barna fordi hun er truet på livet.

Hennes kamp for at den ansvarlige for drapet på Vanessa Zepeda, offer for kjønnsrelatert vold, skal bli straffet er trolig årsaken til truslene.

Zepeda var en fagorganisert sykepleier som var aktiv i motstandsbevegelsen mot kuppet. Ifølge øyenvitner ble hun kastet ut av en kjørende bil 3. februar 2010. Mannen som ble funnet skyldig, er fortsatt på frifot.

CDM har dokumentert 539 tilfeller av voldtekt, seksuelle overgrep, kjønnsrelaterte drap og andre typer vold mot kvinner i Honduras bare i 2014. Straffefriheten i denne typen drapssaker er så høy som 95 prosent, forklarer Minero.

Flere års iherdig innsats førte til at loven mot vold i hjemmet kom i 1997. Tidligere ville for eksempel en voldtekt ikke regnes som en forbrytelse om voldtektsmannen giftet seg med offeret etter overgrepet. Denne typen praksis ble forbudt med den nye loven.

I årene som fulgte tilbød CDM opplæring av politiet og rettsapparatet i kjønnsrelatert vold.

Men så kom kuppet mot president Zelaya, og arbeidet ble satt langt tilbake i tid.

Provoserende tiltak

Manuel Zelaya var fra Det liberale partiet, et av de tradisjonelle partiene i Honduras, men i den siste delen av regjeringstida beveget han seg mot venstre og nærmet seg landets sosiale bevegelser, forklarer Minero.

Ulike politiske tiltak, deriblant en 60 prosent heving av minstelønnen og et økt samarbeid med Hugo Chávez i Venezuela, fikk landets maktelite til å se rødt.

På kuppdagen ble presidentpalasset i Tegucigalpa stormet av hæren og Zelaya ble fraktet ut av landet. Parlamentet valgte inn Roberto Micheletti i hans sted.

Yadira Minero var en av rundt én million mennesker som gikk ut i gatene for å protestere mot maktovertakelsen.

Feministene fra kvinnesenteret CDM allierte seg med fagorganiserte, småbrukere, studenter, urfolk, afroamerikanere og venstreorienterte i Den nasjonale motstandsfronten FNRP.

– Et helt år tilbrakte vi i gatene, sier menneskerettighetsadvokaten.

Hun husker den første perioden som en tid preget av glede, med stor folkelig mobilisering og håp om sosiale endringer.

CDM organiserte kvinnegrupper, hvor de diskuterte den franske revolusjonen og snakket om å bygge opp et nytt «moderland».

Svekket rettssikkerhet

Samtidig ble motstandsbevegelsen slått hardt ned på. Minero forteller om massearrestasjoner og tortur, voldtekt av kvinner som ble arrestert i demonstrasjoner, og drap og forsvinninger.

– De skjøt rett inn i folkemengden under demonstrasjonene, sier hun.

Både FN og OAS har fordømt de grove menneskerettighetsbruddene og den svekkede rettssikkerheten i Honduras i kjølvannet av kuppet.

Til å begynne med var Minero selv aktiv i demonstrasjonene, men etter hvert innså hun at hun kunne gjøre mer nytte for seg som advokat om hun holdt seg litt på sidelinja og bisto dem som ble rammet av overgrepene.

I 2013 stilte Xiomara Castro de Zelaya, kona til den tidligere presidenten, som kandidat under presidentvalget for partiet Libre, som springer ut av motstandsbevegelsen.

– Hadde det ikke vært for valgfusket, hadde Libre vunnet, sier Minero.

Ifølge de offisielle resultatene vant høyresidas kandidat Juan Orlando Hernandez, men Castro de Zelaya og hennes tilhengere hevder at Hernández fusket til seg valgseieren.

Protester mot resultatet ble møtt med vold og tåregass.

– Hernández var tidligere president for kongressen, og det sies at han styrte landet derfra, sier Minero.

Hernández er utdannet advokat, har gått på en militær skole og har nære forbindelser med hæren.

Militarisering

– Institusjonene er brutt sammen, og samfunnet er militarisert. De militære styrer landet sammen med Hernández, sier Minero.

– De sitter i kommunikasjonsdepartementet, i folkeregisteret, i utdanningsdepartementet.

En ny militarisert politienhet har fått fullmakt til å arrestere og dømme folk i demonstrasjoner. De er involvert i talløse overgrep, forklarer menneskerettighetsadvokaten. I tillegg gjør militæret seg gjeldende på barneskoler og tar med seg barn til militærbataljonene for trening.

– Flere jenter har anmeldt voldtekter under trening, sier Minero.

Honduras regnes i dag som et av verdens mest voldelige land.

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 1o. mars 2015.

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar