Noen ord fra Colombia

Mapa de Colombia

 

Nå har jeg vært her i snart tre måneder, tida går så fort …. Jeg jobber som oftest fra morgen til kveld, med interne og eksterne møter, ukentlige runder på kontorene til menneskeretts-organisasjonene, ledsagelser i Bogotá og i andre regioner, samtaler med myndigheter, og ellers går det mye i å behandle informasjon – følge med på ulike temaer, skive rapporter og artikler.  Jeg lære nye ting hver dag, så det er intenst, men veldig givende.  Ikke minst fordi jeg møter mennesker som virkelig står for noe: Advokater som kjemper en farlig kamp i rettsystemet for at de ansvarlige for massakrer og politiske drap skal bli dømt, for at sannheten skal komme fram i lyset og ofrene skal få erstatning.  Tøffe kvinner som organiserer andre kvinner i fattige bydeler, som lærer dem å kjempe mot overgripere, som viser dem hvordan de kan håndtere frykten og de væpnede aktørene. ”Vi føder ikke barn til krigen”. Unge mennesker som reiser rundt til konfliktfylte områder og holder kurs i menneskerettigheter i avsidesliggende landsbyer. Alle vet at det innebærer en risiko å fortsette med dette arbeidet, men de tror på det de gjør, og sprer gløden sin over på oss, som får lov til å følge dem et stykke på veien.

Etter altfor mange år på universitetet, har jeg funnet tilbake til engasjementet mitt, som nesten ble kvalt i alle de postmoderne teoriene og all drøftingen, det å alltid se ting fra ulike perspektiv, aldri ta standpunkt, aldri handle… Jeg hadde nesten glemt hvordan det er å brenne for noe, som da jeg gikk ut om nettene og skrev dikt på veggene, solgte KK i byen og diskuterte politikk med alle jeg møtte… Nå får engasjementet et mer diplomatisk uttrykk, men så skal det også mye mindre til for å bli definert som radikal i Colombia: Det er tilstrekkelig å arbeide med menneskerettigheter, fordi det innebærer å kritisere det bestående og kjempe for endringer.

En tid tilbake reiste jeg til Valle del Cauca som ledsager for en kvinnelig advokat som representerte ofrene i en rettssak hvor en paramilitær var tiltalt for en massakre av 24 bønder.  Han er en veltrent, nybarbert og kraftig mann som sitter rak i ryggen og ser alvorlig, nesten uberørt ut hele dagen.  Det er en rar følelse å befinne seg et par meter fra en mann som er tiltalt for en massakre, og det er ubehaglig å møte blikket hans. Spesielt med tanke på at det advokatkollektivet vi ledsager fikk enda en draptrussel i via e-post dagen før.

De aller fleste som overlevde massakren tør ikke vitne: ”Det er de som må leve med sin egen frykt, og vil måtte konfronteres med represalier hvis de sier noe”, som en mann fra etterforskningsorganet La Fiscalía påpeker. Forsvareren har tilkalt et vitne ved navn ”Gitler” (uttales Hitler på spansk) som skjelver mens han forteller at han kjenner den tiltalte, at denne arbeidet for ham en dag, og at de møttes igjen ved en paramilitær kontrollpost samme dag som massakren fant sted – noe som tilsynelatende gir den tiltalte alibi.  Hans vitnesbyrd blir sådd tvil ved, men advokaten vi ledsager sier likevel at hun tviler på at den tiltalte blir dømt, på grunn av mangelen på vitner. Og hvis han skulle bli dømt, vil han likevel slippe fri etter kort tid, fordi han vil kunne omfattes av den såkalte Loven for Rettferdighet og Fred, som er en del av ”demobiliseringsprosessen” til de paramilitære, og som innebærer straffer på maksimalt 8 år for personer som har begått de mest grusomme forbrytelser.

Samtidig bærer omgivelsene ikke akkurat preg av den alvorlige rettssaken. For å komme til rettslokalet måtte vi gå gjennom en frisørsalong. Inne i det lille rommet i 2. etasje hvor rettsaken finner sted, er det til tider umulig å høre hva som blir sagt. Problemet er at støyen fra gata – biler, musikk, reklame, bilalarmer – strømmer inn gjennom de åpne vinduene. Det er varmt, og jeg, som våknet halv fire den morgenen, er ikke den eneste som er søvnig: mens advokaten vi ledsager holder en flammende appell om massakren og statens ansvar for å oppklare det som skjedde, glir dommerens øyenlokk nedover, han prøver å holde seg våken ved å stirre distré rundt seg, kanskje kikker han ut vinduet og møter den enorme reklameplakaten av en blond og lettkledd kvinne som ligger med rumpa i været og stirrer flørtende rett mot rettslokalet, som et symbol på omverdenens mangel på interesse for det som foregår der inne…

Slik er det å jobbe med menneskerettigheter i Colombia: På den ene sida er det blodig alvor, og på den andre sida gir avisoverskriftene mange ganger inntrykk av at dette er et tema uten interesse, som plasseres i små notiser.  Fokuset som en sak får kommer an på hvem som er offer og hvem som er overgriper – noen historier passer bedre enn andre…

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s