San Cipriano, elva i regnskogen

Reisen til San Cipriano starter i den stekende storbyen Cali, som strekker seg utover en stor dal i fylket Valle del Cauca.  Herfra reiser Adolfo og jeg med buss oppover fjellene på en kronglete vei, og etter hvert blir temperaturen kjøligere, helt til vi kommer til Kilómetro 14, hvor ”los caleños” drar for å kjøle seg ned på en av restaurantene langs veien.  Vi fortsetter oppover, og passerer velstående sommerhus, før vi begynner på nedstigningen igjen, på veien til havnebyen Buenaventura.  Mellom disse to byene passerer daglig rundt 1500 tungt lastede trailere med ris fra Kina, biler fra Tyskland og andre produkter for nasjonalt konsum.  Det jungelområdet vi kjører gjennom er svært rikt på naturressurser, og har vært herjet av den væpnede konflikten.  I dag er veien militarisert – til tider ser vi sterkt bevæpnede soldater i veikanten for hver hundrede meter.

Veien har også vært rammet av naturkreftene: I påsken, under et kraftig regnfall, raste deler av veien sammen, og elver av jord, steiner og trær fosset ned fra fjellskrentene.  I tillegg er denne regionen blant de mest oversette av nasjonale myndigheter når det gjelder økonomiske investeringer og velferd. På tross av rikdommen, lever de fleste i fattigdom, og mange steder er det stor arbeidsledighet: I Buenaventura sies det at den er på hele 75 prosent! Statens fravær har også gått ut over kvaliteten på veien, og vi tilbringer derfor perioder i kø, i strekninger med veiarbeid.  Når den lille bussen setter opp farten igjen, prøver sjåføren å ta igjen tapt tid ved å kjøre i zik-zak mellom trailere og biler.  Kombinasjonen av denne risikosporten i svingete fjellskrenter og den militære tilstedeværelsen gir meg et lite adrenalinkick (og jeg som har fått beskjed av pappa om velge sikker transport…)

Etter to og en halv time kommer vi vel fram til Cordoba, et lite tettsted hvor jernbanelinjen – eneste vei inn til San Cipriano – begynner.  Her blir vi omringet av fire ivrige ”sjåfører” som tilbyr seg å kjøre oss med deres ”brujitas”, som er det hjemmesnekrede transportmidlet fastboende og turister bruker. Vi passasjerer setter oss på noen enkle benker som plasseres på ”la brujita”, mens sjåførene har to metoder for å bringe oss fram: Enten gir de fart ved hjelp av en stokk, eller så kobler de en motorsykkel til ”la brujita” og kjører oss på jernbaneskinnene.  (Vi brukte en ”motobrujita” innover, og et tradisjonelt kjøretøy på veien tilbake).

Herfra suser vi innover i jungelen, med et tett bladverk som reiser seg som en mur på begge sider, og nyter den friske brisen og lukten av tropeskog. På de tre kilometerne til San Cipriano passerer vi enkle trehus og krysser flere elver. Vi kjører i et behagelig tempo, i trygge hender hos de lokale sjåførene som vet å holde balansen i svingene.  Vi for vår del holder fast på ryggsekkene og hverandre. Plutselig dukker det opp et kjøretøy i horisonten – da er det best å stoppe opp, løfte kjøretøyet av skinnene og la dem passere.  Tilslutt krysser vi elva Dagua, som blander seg med elva San Cipriano, etter å ha rent nedover fjellene og fulgt oss et stykke på veien fra Cali.

Vi er kommet fram til den lille landsbyen San Cipriano, befolket av afrocolombianere og omringet av et naturreservat på 8000 hektar.  Langs en enkelt gate er det reist to rekker av trehus hvor det tilbys overnatting, mat og drikke. Her har de fleste innbyggerne valgt aa satse paa turismen, selv om endel av dem ogsaa driver med fiske og jordbruk eller leter etter gull i elva.   Vår sjåfør tar oss med til doña Noemi, som han presenterer som sin mor, og her blir vi tilbudt et glass kald ”aguapanela” mens de snakker om turister og priser.   Kvinnen lager fiskeretter og tilbyr kaffe og andre drikkevarer etter behov.  Vi overnatter i et lite rom hos doña Noemi, hvor lyden av froskesang siver inn mellom plankene og erstattes av hanegal om morgenen.

Fra landsbyen går det en sti parallelt med elva, og en rekke avstikkere leder ned til kulper i forskjellige størrelser og med ulikt landskap.  Dette er et fredelig og vakkert sted, skjult i jungelen, midt i en region rammet av fattigdom og konflikt. Vi tillater oss å bare nyte roen for en stund og spasere under de store trærne. Fra tid til annen blir vi oppfrisket av et lett regn som ikke varer mange minuttene.  Det flyr sommerfugler i ulike farger og fasonger forbi oss – denne delen av Colombia rommer et enormt biologisk mangfold.

En avstikker som går i motsatt retning av elva, fører oss oppover gjennom jungelen og fram til et naturlig basseng og lenger oppe, et lite fossefall. Her er vi heldige å være helt alene en stund, til det dukker opp en familie med en leken gutt på rundt 4 år som er fascinert av vannet og kaster seg uti foer de andre kommer etter. Etterpå går vi til elva, hvor det ogsaa er mange bademuligheter.  En av de siste kulpene skal være rundt 12 meter dyp på visse steder, og det er deilig å svømme rundt i den, ligge og flyte og kikke opp på himmelen og bladverket i regnskogen.  Her slapper jeg skikkelig av etter noen travle måneder i Bogotá.

Reklamer

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s