Historier om forsvinninger, død og overlevelse

Det sterkeste er lukten av død, som liksom blir sittende i kroppen og klærne etterpå. De døde har sine historier, men de levende har også sitt å fortelle.

I dag har jeg vært med på min første ”exhumación” – hvor døde graves opp for identifisering. Vi reiser til et lite tettsted ca. en time østover Bogotá, på leting etter Luis Antonio Arismendi og Belquis Dayana Goyeneche, som ble ”forsvunnet” (”desaparecidos”) fra den fattige bydelen Ciudad Bolívar i hovedstaden i slutten av april. Arismendi var fagforeningsleder for gateselgerne i bydelen. Goyeneche var sannsynligvis bare uheldig å være på feil sted til feil tid. Ennå vet vi ikke hva som har skjedd med dem, men vi vet at det er funnet to lik, mannen med avhugd hode og merker av tortur på kroppen.

– Sannsynligvis fins det et slags tortursenter i nærheten, forteller Julio, fra en av menneskerettighetsorganisasjonene som følger prosessen. Likene ble funnet av myndighetene etter tre dager, og gravlagt på den nærmeste kirkegården som NN. Det tok lang til før noen fikk vite om det, og først nå er alle formaliteter unnagjort, og familien kan hente de døde hjem til seg. Det er en liten delegasjon som drar for å finne de døde: Sønnen til Arismendi og hans advokat, kriminaletterforskeren og hans assistent, og representanter flere menneskerettighetsorganisasjoner (noen av dem arbeidet sammen med Arismendi i et økologisk prosjekt i utkanten av Ciudad Bolívar, andre organiserer familiemedlemmer til forsvunnede personer). Jeg er med som ledsager for PBI.

I bilen bort hører vi på vallenato, musikk fra atlanterhavskysten, mens Julio forteller en historie om forfølgelse og mirakuløs overlevelse: Om en mann som overlevde et drapsforsøk fordi han holdt hånda i ei veske da leiemorderen dukket opp på døra hans: Det så ut som han var bevæpnet. Drapsmannen sa han hadde en beskjed, og at han måtte snakke med ham privat. Men mannen fattet mistanke, lukket døra delvis, og nektet å komme ut på gata. I det han tok hånda ut av veska og det ble klart at han ikke hadde noe våpen, trakk leiemorderen fram sin pistol og begynte å skyte mot ham. Den forfulgte klarte å søke ly bak møblene i den lille stuen, og da drapsmannen hadde tømt hylsteret og begynte å lade pistolen igjen, kom naboene til unnsetning og lynsjet ham, forteller Julio.

Underveis blir det mye ventetid. Mens vi sitter på fortauet utenfor et bakeri og venter på at møtet mellom Arismendis sønn, advokaten og kriminaletterforskeren skal bli ferdig, forteller Gerardo sin historie. Han er en gutt på rundt 20 år med altfor mange erfaringer med forsvinninger og død. Med store øyne som ser rolig på meg, forteller han at moren hans har vært studentleder, og har opplevd forfølgelse siden begynnelsen av 90-tallet. Broen hans ble forsvunnet for 8 år siden. De siste månedene har han opplevd flere rystende hendelser som har tvunget ham til å flykte:

To venner av ham forsvant plutselig en søndag de skulle dra til en landsby. Han ble urolig, siden det var umulig å få tak i dem på mobilen. Morgenen etter dro han for å lete etter dem, og på veien stoppet han på politistasjonen i den første landsbyen. Her fikk han klar beskjed om at noen typer som sto på motsatt side av stasjonen, var ”dem som eier landsbyen”, og at han burde reise hjem igjen. Han fulgte ”rådet”, og typene fulgte etter ham et godt stykke på veien, men han klarte å riste dem av seg. Med hjelp fra moren og hennes kjæreste, anmeldte han forsvinningen hos politiet, og forsøkte med alle midler å finne dem, men siden den søndagen de forsvant har han ikke sett dem.

Kort tid etter siste kontakt mellom myndighetene, moren og stefaren, ble sistnevnte drept. Hun overlevde, men en kvinne som sto og pratet med stefaren og som hadde samme hårfrisyre som Gerardos mor, ble også drept, forteller Gerardo. Etter dette, flyktet han og moren til Bogotá. Han ikke kan gjøre noe mer for å finne sine egne venner og familiemedlemmer, men har engasjert seg i arbeidet for å finne andre forsvunnede.

Når alle dokumenter er underskrevet og alle har kommet, er klokka blitt fem, og vi oppdager at kirkegården er låst. – For at de døde ikke skal stikke av, sier Pedro lakonisk. Etter nok en halvtimes venting, åpnes det opp for oss. Låsen er ikke det eneste sikkerhetstiltaket: Kirkegården ligger vegg i vegg med en militærbataljon, og de har satt opp et tårn innved muren, sånn at de kan vokte over de døde – og de levende. Under utgravningen dukker det opp en soldat med videokamera. Han filmer ikke bare utgravningen, men kommer også bort til meg, og ber meg snu meg mot ham så han kan filme ”logoen” på brystet mitt – eller er det ansiktet mitt han vil dokumentere? PBI-logoen viser nemlig tydeligere bakfra enn forfra.

Jo lenger ned i jorda de kommer, jo sterkere blir lukten, så de tilstedeværende røyker sigaretter for å jage den bort, og dekker til neser og munn. De henter ut først èn, deretter èn til svart sekk med likene av en mann og en kvinne inni. Tilslutt bæres de døde ut av kirkegården, plasseres i kister og kjøres bort. Maria kommenterer at det luktet stert da hun lette etter sin forsvunnede bror i likhusene, men enda sterkere da hun satt hos en kvinne som døde av kreft.

I bilen på vei tilbake, forteller Alejandro med grotesk humor om da han hadde timer i obduksjon som en del av juss-studiet. Han sier at det første liket de åpnet, var en tykk mann som hadde dødd etter en fyllekule, og det luktet ikke noe godt da de åpnet magen hans. Den døde hadde et fettlag som fikk Alejandro – som selv er ganske rund – til å slanke seg i flere måneder… Den andre mannen hadde en beksvart lunge, som fikk ham til å stoppe å røyke etterpå. – Men vet dere hva som lukter verst? Spør han. Det er når de åpner opp hodet og avdekker hjernen.

Vel hjemme, sliten etter 12 timers arbeidsøkt, har jeg en sterk trang til å dusje og vaske klærne. På netthinnen har jeg de to svarte sekkene, med menneskelignende form, som graves opp og kjøres ”hjem” til Bogota. Men like stort inntrykk har de gjort, disse mennene og kvinnene som selv har blitt forfulgt og tvunget på flukt, som har mistet familiemedlemmer, men likevel velger å konfronteres med døden. De har valgt å hjelpe med å finne forsvunnede, veilede familiemedlemmer, og følge med på prosessen, for å garantere at det går riktig for seg.

I Colombia er ikke døden noe som gjemmes bort i sterile rom. Den er i stor grad tilstede, hver dag, i ulike avkroker av landet, i avisene og i folks fortellinger og minner. Kanskje kjøres døde bort i biler på landeveiene hvor vi ferdes, kanskje blir de gjemt bort i utkanten av små, tilsynelatende idylliske landsbyer, kanskje rammer døden noen vi kjenner… Men overlevelsestrangen er sterk, og disse colombianerne jeg møter gjennom jobben i PBI, er ”overlevere”. De vet hvordan man kan leve med døden: Du må se den inn i øynene, og forsøke å ikke bli tatt, men du må også kunne spøke med døden. På tross av alt, har de et ubøyelig humør som er med på å gjøre dagen god.

Navnene er endret

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s