Kankuamo-indianere: Gjenvinner kulturen på tross av volden

Wilmer Daza

Kankuamo-indianerne bor i Sierra Nevada-fjellene i det nordlige Colombia. Gjennom århundrer har de vært utsatt for ulike typer olonisering. I de siste årene har de vært spesielt hardt rammet av volden fra illegale grupper og fra de væpnede styrkene. I 2003, etter at 44 kankuamos var blitt drept i loepet av seks maaneder, tildelte Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen dem ”medidas cautelares”, en oppfordring til colombianske myndigheter om å sørge for deres sikkerhet, personlige og territorielle integritet.

Men volden fortsatte. I 2004 ble de tildelt de enda strengere ”medidas provicionales” fra Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen, en dom som krever at staten garanterer for deres beskyttelse.  Advokatkollektivet La Corporación Colectivo de Abogados José Alvear Restrepo (CCAJAR) har vært pådrivere for beskyttelsestiltakene, og har gitt kankuamo-indianerne juridisk bistand i denne vanskelige tida. PBI har ledsaget CCAJARpå deres reiser i kankuamo-territoriet og i rettsaker hvor de tiltalte er ansvarlige for drap på kankuamos. Jeg snakket med lederen Wilmer Daza, som i dag lever som internt fordrevet i Bogotá, om situasjonen til kankuamo-indianerne og om prosessen for å gjenvinne kulturen på tross av bølgen av vold som har rammet dem.

Hvordan er situasjonen for kankuamo-indianerne i dag?

Tilstedeværelsen til de ulike væpende gruppene – hæren, de paramilitære og geriljaen – og deres kamp om å kontrollere terriotoriet har forårsaket død, forsvinninger og intern fordrivelse. Som følge av tiltakene fra Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen har den offentlige orden blitt mer stabilisert, men hæren fortsetter å bryte rettighetene våre. Nå har det gått nesten et år uten at noen har blitt drept, og folk begynner å stole mer på de væpnede styrkene, men de er redde for represalier, redde for å anmelde overgrep og redde for å uttrykke det de tenker. Samtidig er de illegale væpnede gruppene framdeles tilstede i området og begår kriminelle handlinger.

– Hvor lenge har dere levd med denne situasjonen?

– Fordrivelsen begynte i 1998 med det første inntoget til Colombias forente selvforsvarsgrupper (paramilitære), selv om geriljaen tidligere hadde tvunget noen personer på flukt. Men fra og med 2002 begynner de paramilitære å angripe sivilbefolkningen direkte. Vi var 7000 innbyggere i Atanquez i 1998, men i 2004 var dette tallet redusert til 3000, det vil si  at mer enn 50 % av innbyggerne ble fordrevet. Noen av dem har vendt tilbake, men det innebærer å konfrontere mange vanskelige situasjoner.

Hva har gjort det mulig å vende tilbake?

Takket være arbeidet til ulike sosiale organisasjoner og den internasjonale støtten. Dommen fra menneskerettsdomstolen synliggjorde også situasjonen vår – og situasjonen til de andre indianergruppene i Sierra Nevada.

– Som leder har du anmeldt overgrep på menneskerettighetene og internasjonal humanitær lov. Hva innebar det for deg?

– I 2004 da jeg overtok lederskapet, samarbeidet jeg med politiet paa den nye stasjonen. Da Víctor Hugo Maestre ble drept, måtte jeg imidlertid anmelde de væpnede styrkene. Vi sendte ut en pressemelding til presidenten, men den havnet hos oberst Figueroa fra hærens bataljon ”La Popa”. Overfor hele landsbyen svarte han at ”det kommer tusenvis av slike pressemeldinger hver dag til presidenten, og jeg har tusen svar”.  Han beskyldte oss for aa vaere geriljaens medhjelpere. Slik begynner terroren fra de væpnede styrkene.

Deretter ble jeg utsatt for et attentatforsoek: En kveld kom en gruppe bevæpnede menn, kledd i sivil, og spurte etter meg. Heldigvis dukket det opp noen naboer, så de forsvant.  En måned seinere kom et medlem av de paramilitære bort til meg og sa at jeg måtte passe på meg selv, for de var ute etter å drepe meg.  Alt dette anmeldte jeg overfor de væpnede styrkene og den offentlige opinion.

Etter at Den interamerikanske menneskerettsdomstolen kom for å følge opp tiltakene, krevde de en analyse av risikosituasjonen min. En uke etter dette ble jeg arrestert sammen med fjorten andre personer. I rettsaken var det CCAJAR som forsvarte oss, mens PBI var tilstede som observatører. Tilslutt falt dommen i vår favør. Den samme dagen som jeg slapp ut av fengselet – den 15 desember i fjor – kom en paramilitær fange bort til meg og sa at jeg ikke kunne vende tilbake til territoriet vårt, for han hadde ordre om å drepe meg. Deretter måtte jeg flykte til Bogotá.

I dag går du rundt i Bogotás gater og selger de tradisjonelle “mochila”-veskene og arbeider for folket ditt herfra. Hva innebærer det for dere kankuamo-indianere å bli fordrevet fra territoriet deres?

– For en kankuamo er det å forlate jorda som om livet tar slutt.  Man er født der, vant med å dyrke jorda og være nær henne. Å måtte reise derfra betyr å ikke vite hva en skal gjøre. Vi har vært nødt til å bli handelsmenn, men vi vet ikke hvordan vi best kan leve her. Å være internt fordrevet betyr pratisk talt å glemme forfedrenes tradisjon. Det betyr også å bli diskriminert, for internflyktninger blir sett på som ”kriminelle”.

Men dere har den fordelen at dere er organisert?

– Ja, og vi arbeider ikke bare for å overleve her, men også for territoriet vårt, med ulike aksjoner. Vi lever nesten som en familie her.

– Kampen for å gjenvinne kulturen deres, som har vært undertyrkket gjennom mer enn 200 år, har gått parallelt med kampen for territoriet. Hvordan har den prosessen vært?

– Vi kommer fra en koloniseringsprosess. Den vestlige kulturen trengte langt inn i samfunnet vårt. Kirken sa at det å tro på Kakua Serankua (gud) var som å tro på djevelen, og vi måtte snakke språket vårt i det skjulte.  Kankuamo-ungdommer avviste språket og den tradisjonelle klesdrakten.  Men i 1982 ble Folklore-festivalen for Sierra Nevada etablert, og med den starter gjenvinningsprosessen.

– Hvordan erfarte du denne prosessen?

– Familien min var ikke tilhenger av å vende tilbake til tradisjonen, og i tillegg var de kristne. Men Kakua Serankua ga oss en tilhørighet til kankuamo-kulturen. Det var flere politiske og religiøse ledere (”mamos”) som arbeidet for å finne tilbake til kulturen, og vi bestemte oss for å støtte dem.   I denne situasjonen ble staten bekymret for at vi skulle gjenerobre våre historiske territorier, for deler av dem tilhørte rikfolk i Valledupar. Derfor lette den etter måter å forsvare seg og sitt på, og det ble dannet væpnede grupper.  I lang tid vardet geriljaen som dominerte regionen. Deretter følte de rike seg utnyttet og styrket de paramilitære, men de hadde etterlatt problemet der: 20 år uten statlig tilstedeværelse i territoriet vårt.

– På tross av at 221 kankuamo-indianere har blitt drept siden 1986, så er det mange saker som har blitt henlagt eller utsatt, eller befinner seg i en innledende fase, i følge CCAJAR. Hva har advokatkollektivets arbeid mot straffefriheten betydd for dere?

– I tillegg til at det er dem som presenterte søknaden hos menneskerettsdomstolen, så har de støttet oss i juridiske prosesser med kankuamos, og veiledet oss i den kollektive utviklingen av lokalsamfunnet.  De starta arbeidet med oss i 2003 og har vært en viktig støttespiller for oss.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s