Reise gjennom Araucas mørke

Arauca-elva (bilde: Kristina Johansen)

Når vi kommer flygende over Arauca er det kveld.  Jeg kikker ut vinduet og skimter bare noen spredte, blinkende lys i mørket.  Jeg lurer på hva som skjer der og hvem som befinner seg der nede ved disse lysene: Er det familier som spiser kvelds på gårdene sine? Eller er det væpnede grupper i aksjon? Vi lander på flyplassen, som voktes av sterkt væpnede soldater; et resultat av at Arauca er en av de mest konfliktpregede delstatene i Colombia.  Sivilbefolkningen befinner seg i kryssilden mellom fire parter: Geriljaen kjemper mot de væpnede styrkene og rester av de paramilitære som går under navnet ”svarte ørner” (”aguilas negras”).  Men i omtrent et år har også ELN og FARC-geriljaen kjempet mot hverandre.

Arauca er en delstat med sterke sosiale og folkelige organisasjoner. Da Uribe kom til makta i 2002 ble fylket erklært som et ”krigslaboratorium”, noe som innebar en sterk militarisering og forfølgelse ikke bare av geriljaen, men også av fagforeninger, bondeorganisasjoner og menneskerettsforkjempere. Mange av disse ble utsatt for irregulære arrestasjoner: I Saravena ble over tusen personer tatt til fange i en massearrestasjon. Menneskerettsadvokater påpeker at  disse arrestasjonene generelt utføres uten tilstrekkelig etterforskning i forkant, og ofte er de basert på vitnesbyrd fra demobiliserte paramilitære eller betalte informanter.  De kritiserer også myndighetene i allianse med paramilitære for andre menneskerettbrudd som trusler, forsvinninger, intern fordrivelse, drap og okkupasjon av sivile bygninger som skoler og hus. På toppen av dette utsettes sivilbefolkningen for forfølgelse, fordrivelse og drap fra de to geriljagruppene som følge av striden mellom disse.

Jeg kommer til Arauca med min kollega fra PBI for å delta som observatør på et arrangement om menneskerettigheter i Arauquita, en småby som ligger tett opptil den venezulanske grensa: bare en sakteflytende elv skiller de to landene. Vi reiser mellom Arauca (delstatshovedstaden) og Arauquita i taxi. Klokka er nærmere seks om kvelden, og det begynner å bli mørkt.  Det er egentlig litt for seint: Av sikkerhetsgrunner er det best å reise når det er lyst.  Imidlertid hjelper det av vi er en gruppe på seksten personer som fordeler oss på fire taxier: Menneskerettsforkjempere fra Arauca og fra Bogotá, familiemedlemmer til én av disse, tre internasjonale observatører og en fotograf fra et alternativt nyhetsbyrå. Jeg og kollegaen min fra PBI kjører i den første taxien, sammen med Juan* et medlem av Den permanente komiteen for menneskerettigheter (”Comité Permanente por los Derechos Humanos”), som insisterer på å sitte mellom oss.

De militære er veldig glade i meg, sier han ironisk. I mars forsøkte tre medlemmer av Brigade Atten å ta livet av ham.  Han forteller om denne opplevelsen mens vi kjører gjennom Araucas våtmark og savannelandskap. Innimellom passerer vi noen gårder. Vi møter knapt noen biler, kjører bare rolig på den stadig mørkere landeveien, gjennom en allé av trær eller med høyt gress på begge sider, mens en varm bris strømmer inn gjennom de åpne vinduene.

Det begynte med at noen tipset meg en fredag om at noen var ute etter meg, forteller Juan. Han holdt seg hjemme hele helga, og på mandagen fortalte naboen at det var tre menn som hadde hengt utenfor huset hans alle de siste dagene.  Politiet ble tilkalt, og det viste seg at de tre mennene var bevæpnede. Imidlertid hadde de tillatelse til å bære våpen, for de var i tjeneste og presenterte seg som medlemmer av Brigade Atten. Politimennene var usikre på hvordan de skulle håndtere situasjonen, men Juan ba dem om å ledsage ham vekk derfra.

De tre mennene fortatte å forfølge meg, fortsetter Juan.  Han fikk stanset en taxi og dro sammen med en av politimennene for å anmelde forholdet.  Etterforskeren fra la Fiscalia kritiserte politiet for å ikke arrestere de væpnede mennene som etter hans oppfatning klart var ute etter å ta livet av Juan, og forklarte at han har rett på spesielle sikkerhetstiltak i følge Den Interamerikanske kommisjonen for menneskerettigheter.

Vi kommer til den første militære veisperringen, som er plassert strategisk ved oljerørledningen Caño Limon.  Denne har geriljaen blåst i lufta en rekke ganger, så nå voktes den nøye av tungt bevæpnede soldater fra Brigade Atten.  Disse har bygd opp en slags festning av grønne sandsekker, og befinner seg bak et bord dekket av bilder av etterlyste geriljasoldater, med beskrivelse av hvor mange millioner pesos man kan få om man utleverer dem. En av soldatene sjekker innholdet i bagasjen vår mens en annen sitter bak en PC og tar i mot legitimasjonen vår for registrering. Ut fra PC-en strømmer det reggaetton-musikk.  De alvorlige ansiktene til soldatene er opplyste, ellers ligger omgivelsene i mørke.

Siden vi kommer i den første taxien, forsøker vi å vente på de andre, som har blitt hengende litt etter. Imidlertid gir de militære oss beskjed om at det er ulovlig å bli stående. Vi kan heller ikke parkere lenger oppe i veien, fordi en strekning på 20 km av veien er privat og tilhører oljeselskapet som utvinner petroleum i området. Alle ”mistenkelige” bevegelser overvåkes via satellitt. Man merker stor forskjell: Den private  veistumpen er asfaltert og i god stand, mens andre deler av veien som er preget av humper og grus. Vi kjører sakte bortover og har tid til å observere ”los chiguiros” – en slags store bevere som lever i våtmarken og som setter seg på veien om kvelden.  Jeg tenker med meg selv at disse nok hadde likt om veien fortsatte å bli stengt hver kveld, slik den ble fram til for noen måneder siden.

Her pleide de paramilitære å ha sin veisperring, sier plutselig Juan og peker mot avkjørselen til Tame. De pleide å ta folk med til brua, og gi dem ”den kristne” (dvs den kristne begravelsen – ”cristiana septultura”), og kaste dem i elva, forklarer han.  Etter demobiliseringen har de ikke  hatt flere veisperringer, men på menneskerettstreffet forteller de tilstedeværende om ulike episoder hvor svartkledde og bevæpnede menn står bak utpressinger og andre forhold som indikerer at demobiliseringen ikke er fullbyrdet.  Mens vi kjører videre, forteller Juan om drapet på kameraten Gregorio Izquierdo i september.

– Jeg sa han måtte passe seg, men han mente at det ikke kom til å hende ham noe, sier Juan trist. Han forteller at han ble drept i et øde område som han måtte passere på veien hjem fra byen.  Drapet har gått sterkt innpå på ham. – Han var for tillitsfull, sier Juan, og forklarer at det er en vanskelig balanse mellom å være for ”nervøs” (”nervioso”) og for tillitsfull (”confiado”).  Selv har han vært nervøs og fått psykologisk hjelp etter det som har skjedd, men han har bestemt seg for at han ikke vil forlate Arauca uansett:

– Jeg hører til her, om jeg så ender i graven, sier han stolt. Han ønsker ikke å gi opp kampen på tross av forfølgelsene. Om kameratens begravelse forteller han at det høljeregnet den dagen, og at han tenkte at det ikke kom til å komme mange folk, men ”halve byen” dukket opp: Først kom folk til likskuet på arbeidsplassen hans – han arbeidet i offentlig sektor, var fagforeningsleder og kjempet mot privatiseringen av offentlige tjenester. Juan mener at dette arbeidet er en av grunnene til at han ble drept. Deretter fulgte folk kisten hans gjennom byen i regnet.

Langs den siste strekningen hører vi bare på salsa-musikk fra radioen og jeg kikker ut på mørket utenfor vinduet. Før vi kommer inn i byen, er det enda en veisperring, og hæren har plassert brennende fakler inni svære bildekk for å lyse opp veien. Her nøyer de seg med å åpne bagasjerommet og sjekke innholdet.  Litt slitne og mutte kommer vi fram, og avslutter kvelden på en pizzarestaurant med et par glass rom. Det er godt å være i trygghet. Men det føles litt rart å forlate Arauca og etterlate innbyggerne – deriblant dem vi har blitt kjent med – i den kritiske situasjonen der. Likevel vet jeg at de vil sette pris på at deres historier blir fortalt videre. På dette treffet, som på andre treff organisert av folk fra Arauca, påpekes betydningen av internasjonal tilstedværelse og ledsagelse.

* Navnet er endret

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s