Inntrykk fra arbeidet som ledsager

I

Enhver sosial eller politisk handling ender med å utspille seg på krigens område, sier sosialpsykologen Ricardo Rubio  en dag jeg ledsager Claudia Girón.

Vi sitter på et behagelig seminarrom med store vinduer ut mot universitetsområdet, mursteinsbygningene, trærne og byen i bakgrunnen. Ingen tegn på krig her, men dette som høres ut som en teoretisk uttalelse, er alvor for Claudia og hennes mann, Iván Cepeda: Deres arbeid for å avdekke forbrytelser som er begått av paramilitære allierte med militære og politikere utsetter dem for trusler og forfølgelse. De siste ukene har mediene vært fulle av historier om ”para-politikken”: om forbindelsene mellom paramilitære og politikere. Flere kongressmedlemmer er blitt arrestert, og hver dag dukker det opp nye skandaler. Ivan er en av pådriverne for denne prosessen, gjennom sin ledende posisjon i Bevegelsen for ofrene for statsforbrytelser (”El Movimiento Nacional de Víctimas de Crímenes del Estado”) og gjennom sine kronikker i den anerkjente avisa El Espectador.

Ni om kvelden tre dager tidligere, da Emberth Barrios – sjåføren deres  – kom kjørende for å hente Claudia, ble han stoppet med makt av to væpnede menn, kledd i sivil. En av dem truet ham med et maskingevær, og ropte at han var fra politiets etterretningstjeneste. Mannen med maskingeværet rettet dette direkte mot Emberth, ladet det, og tvang ham ut av bilen. Han spurte om det var noen flere i bilen, noe Emberth benektet, men den andre mannen, som hadde en pistol, gikk for å se etter i baksetet. Da det dukket opp noen naboer, forsvant de to mennene. På noen få minutter var det hele over.

Det er vanskelig å si om hensikten var å skremme dem fra å fortsette arbeidet eller å forsøke å kidnappe Ivan Cepeda, som dagen etter hadde planlagt en viktig reise til Sucre, hvor han spilte en viktig rolle i en offentlig audiens mellom senatets menneskerettighetskomité og ofrene for volden i regionen. Det som er klart, er at det er vanskelig å drive menneskerettighetsarbeid uten at konflikten setter preg på ens personlige liv. Kronisk voldsutøvelse og legitimering av visse typer vold gir menneskerettforkjempere i Colombia mange grunner til å fortsette med det arbeidet de gjør. Samtidig setter det deres liv i fare.

II

Mange menneskerettsforkjempere har vært utsatt for trusler, har mistet familiemedlemmer eller har vært nødt til å flykte fra hjembyen sin. Det er folk som er vant til å forholde seg til døden.  – Jeg er redd for å bli ufølsom overfor døden, sier plutselig Leonardo til meg, mens vi sitter på bussen opp til en marginal bydel i Ciudad Bolivar. Vi skal ledsage en demonstrasjon hvor ungdommer krever retten til å leve, til ikke å bli offer for såkalt ”sosial rensking”.  Sist vi møttes var vi med på en ”exhumación” – åpningen av en grav for å identifisere to anonyme døde.

Leonardo har arbeidet i to år med exhumaciones, i tillegg til annet menneskerettighetsarbeid i ulike konfliktfylte regioner. Denne erfaringen gjør at han ikke lenger reagerer så sterkt på lukten av døde kropper som jeg. Jeg sier at det er motsatt i Norge: Vi har lite kontakt med døden, fordi den ofte gjemmes bort på sterile sykehus. Han svarer at det i tillegg er forskjellige typer død: I motsetning død som følge av sykdommer, ulykker og alderdom, så handler dette om politisk vold. Jeg spør om han noen gang tenker på at det kan ramme ham.   –Hver gang, svarer han alvorlig. Og neste øyeblikk smiler han igjen.

III

Noen ganger merker jeg at en tristhet synker innover meg når jeg dag etter dag hører om forfølgelser og trusler, massearrestasjoner, utenomrettslige henrettelser og tvungen fordrivelse: En lang liste med menneskerettighetsbrudd som bare blir lengre og lengre… Et øyeblikk spør jeg meg sjøl: Hva gjør jeg egentlig her? Hvor lenge vil jeg holde ut å ta inn over meg alt dette?  Det er en trykket stemning rundt meg, folk er bekymra, redde, slitne, oppgitte. Men så pleier alltid noe å gjøre at stemningen snur.

Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det er som skjer. Noen ganger kan det være en god nyhet: En fengslet menneskerettsforkjemper som nettopp har sluppet ut av fengsel, snakker om hvor godt det er å slippe fri og stå overfor oss og ikke lenger føle seg alene. Om hvordan det å ha kjent ydmykelsene og marginaliseringen på kroppen, gjør ham desto mer motivert for reise hjem igjen for å fortsette arbeidet. Det er ingen bitterhet i stemmen hans, bare en stillferdig glede over at isoleringen er forbi. Andre ganger er det noen som kommer med en galgenhumoristisk vits som får oss til å le. Eller kanskje dukker det opp noen musikere og dansere som fyller oss med gode følelser igjen.

Det er ikke det at colombianske menneskerettsforkjempere alltid går rundt og er glade, men mange bruker humoren som en bevisst strategi for å holde ut en hard virkelighet. Sammen med kyssene på kinnet ved hvert møte, omsorgen for andre, engasjementet som de møter utfordringer med, viljen til å tro at det nytter å kjempe for sine egne og andres rettigheter.  Å arbeide tett på dem blir dermed en skole i å håndtere en svært kompleks virkelighet preget av vold, trusler og urettferdighet, en skole i ikke å gi opp, men gi andre styrke, en skole i å se lengre enn sine egne behov.

VI

Hva innebærer det å ledsage menneskeretts-forkjempere på deres reiser rundt omkring i Colombia? Å stå i flere timer på lasteplanet til en kvegbil mens vi kjører gjennom jungellandskap på humpete landeveier, å krysse sakteflytende elver på smale trebåter i solsteiken, å overnatte i en fjerntliggende landsby hos en familie som har et tamt rådyr i hagen, å besøke byer med fargerike bygninger, musikk i gatene, iskremselgere og soldater med maskingevær, å gå ut og inn i rettbygninger med enorme bunker av sakspapirer stablet opp langs veggene, å være observatører i små rettssaler hvor de tiltalte for massakrer og politiske drap – og deres advokater, familiemedlemmer og sympatisører – ofte er  i flertall, å veksle blikk med menn som innrømmer de står bak henrettelser.

Ofte haster vi av gårde fra møte til møte, fra kontor til kontor, fra aktivitet til aktivitet hele dagen.  Andre ganger innebærer jobben å sitte og vente utenfor lukkede dører hele formiddager. Innimellom deler vi noen rolige øyeblikk mens vi for eksempel spiser lunsj ved elva Guatapurí i Valledupar til lyden av vallenato-musikk, og dupper føttene i det friske vannet som kommer rennende fra de snødekte fjellene i Santa Marta; vi drikker noen øl i kvellingen på taket av en bygning med utsikt over byen Saravena, med skogen i utkanten, og fjellene i horisonten; eller vi våkner sammen, grytidlig, i landsbyen Cunamá av fuglekvitter, hanegal og en lokal radiokanal som veksler mellom ”música llanera”, nyheter om kvegdrift og hærens oppfordring til geriljasoldater om å desertere hvis de ønsker å se familien sin igjen.  Underveis åpner folk sine hjem for oss, viser oss tillit, deler bekymringer og latter med oss, svarer på spørsmål, og gir oss en bedre forståelse av hva slags krefter som virker i Colombia, på godt og vondt.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s