Fjellvandring i La Libertad

Casanare fra lufta (bilde: Kristina Johansen)

Vi forlater Yopal omfavnet av salsamusikk. Jeg synger med på kjente strofer, kjenner hvordan rytmene fyller meg med godt humør, strekker ansiktet ut vinduet og lar vinden forfriske meg i varmen. Litt etter litt forandres landskapet, vi forlater de langstrakte slettene til Los Llanos med sin kvegdrift, kjører gjennom storbyen Villavicencio og beveger oss oppover Andesfjellene. Vi er på vei hjem til Bogotá etter en fem dagers tur i fjelltraktene mellom Casanare og Boyacá, provinsen La Libertad, med en gruppe menneskerettighetforkjempere. Jeg ser ut vinduet på elver som slynger seg nedover dalene, bratte fjellskrenter, enger hvor kyr går og gresser, små landsbyer med enkle hus…

Landskapet kan minne litt om vestlandet inntil det dukker opp skilt som forteller at ”hæren deres er tilstede”, militære lastebiler står parkert ved veien og soldater patruljerer i veikanten. Plutselig siger en tristhet over meg, jeg tenker på de småbøndene vi har møtt disse dagene, som tilbringer hverdagslivet omringet av væpnede aktører. Det begynner å gå opp for meg hva som egentlig skjedde på den stien vi ruslet nedover den siste dagen på vei tilbake til Morcote, hvor noen naboer fant muldyret og klærne til en mann som hadde tenkt seg på et av møtene som var innkalt av våre venner.

Innbyggerne i Las Libertad bor uten innlagt strøm og vann, uten helsetilbud og med skolegang kun til syvende klasse. Regionen er rik på olje og vannressurser, men likevel lever folk i enkle kår. De overlever med det lille de dyrker, drikker vannet som renner nedover fjellene, beveger seg til fots eller på hesteryggen, og kommuniserer med omverdenen via beskjeder som overføres fra person til person. Her er det sjelden det kommer besøk utenfra.  Det betyr at det er få som vet hva som foregår.  Geriljaen har beveget seg i disse traktene i over 20 år. Staten gjorde sin inntreden på slutten av 90-tallet i form av soldater og politi som installerte seg i noen av landsbyene. Sivilbefolkningen endte opp i kryssilden – som den alltid gjør – beskyldt av hver av partene for å samarbeide med fienden.

Jeg sitter på bussen og ser for meg jenta som fulgte oss et stykke på stien nedover sølete fjellskrenter og som fortalte at hun til tider møter soldater på vei til skolen, andre dager treffer hun geriljasoldater. Jeg tenker på kvinnen som laget mat til oss i den ene grenden, som fortalte om geriljaens rekruttering av barn, og om sønnen som hadde lyst til å bli med dem, men endte opp i hæren.

Jeg minnes mannen som hjalp oss med å henge opp hengekøyene våre i en skole, som fortalte at bøndene her holder sammen, dette samholdet har de væpnede partene ikke lykkes i å bryte ned på tross av press og overgrep. Vi snakket om hærens tilbud om millioner i belønning for å utlevere geriljasoldater, og han sa at folk ikke vil trekkes inn i dette. De ønsker bare å leve i fred og ro med naboene sine i dette landskapet, dyrke jordstykkene sine under denne himmelen, tilbringe dagene mellom disse åsene.  Jeg tenker på den kommunalt ansatte advokaten som fortalte at FARC-geriljaen sendte ham et trusselbrev uka før, mens hæren, på den andre sida, betegner alle som bor eller arbeider i området som opprørernes medløpere. En dag sa en militær offiser til ham at ”dere kommer til å dø som hunder, dere som samarbeider med disse folka”.

Det tok oss flere dager å nå fram til La Libertad. Først en dagsreise i buss fra Bogotá via Tunja og Sogamoso til Yopal på søndagen, deretter startet vi oppstigningen via Nunchía tidlig mandag morgen, med høystøvler og kledd for skiftende vær. Vi satt på med en bil et stykke innover, før vi gikk videre, krysset elver på hengebroer, passerte en gård hvor vi ble servert frisk masato og deretter fikk følge med ei jente på 12 år som beveget seg på lette føtter nedover stiene med sandaler, og som fortsatte barbeint der hvor det var altfor mye gjørme. Opp de bratteste bakkene var jeg takknemlig for at noen naboer tok med seg ryggsekkene våre på muldyr. I Niscota ble vi tatt vel imot av en myndig kvinne som er leder for den lokale foreningen av bønder. Her samlet folk seg for å snakke med mr.forkjemperne vi ledsager om situasjonen i området; sjenerte småbønder med sombreros, kvinner med indianske ansiktstrekk som forsiktig rakte oss hendene sine til hilsen. I mellomtida prata vi litt med noen blide unger som ga oss noen nøtter – ararayes – som modnes ved påsketider, som fungerer som klinkekuler i noen dager, inntil de knuses og spises på påskeaften.

På tirsdagen gikk vi to-tre timer til den nærmeste landsbyen, til tider i høljeregn. Vi holdt motet oppe ved hjelp av vallenatos som den ene advokaten vi ledsager sang av full hals. I Morcote var det organisert et møte i et samfunnshus prydet med et svært maleri av en ramboaktig soldat med navnet ”Uribe” på uniformen. Noen hundre meter derfra, på høyden bak kirken, ligger det en militærbase. Utenfor samfunnshuset observerte vi et par menn som tilbrakte hele ettermiddagen i nærheten av oss, og som dem vi ledsaget identifiserte som paramilitære. Lokalbefolkningen var tydelig nervøs, og det var ikke flere enn 10 stykker som deltok på møtet her. På ettermiddagen fortsatte vi tre timer oppover fjellene til Savaneta, hvor vi kom fram i skumringen.

Onsdag morgen var det innkalt til et siste møte. Det kom et femtitalls personer fra ulike grender. Etter lunsj startet vi på tilbaketuren, etter å ha fått høre fra en på møtet om et muldyr som hadde dukket opp uten eier.  Det gikk rykter om at vi kunne risikere å møte på geriljaen på stien. Vi fortsatte nedover dalene, opp bakker, under bladverket i jungelen, langs noen fjellsider med en praktfull utsikt, krysset bekker i de svarte høystøvlene våre, på hengebroer og over steintrapper, gikk gjennom et område med gressende kyr og opp den siste bakken til Morcote. Vi observerte et hvitt helikopter som sirklet over oss på den siste strekningen – i dette området bruker ikke hæren militære helikopter, men leier dem av BP og gjengjelder med å garantere for oljeselskapets sikkerhet. Vi hastet gjennom Morcote fikk skyss til Nunchía, hvor vi rakk den siste bussen og kom vel fram til Yopal i kvellingen. Først neste morgen fikk vi høre at det sannsynligvis var hæren som hadde drept den forsvunnede mannen hvis muldyr var blitt funnet på den samme stien som vi hadde gått på.

Her på bussen tenker jeg at det ikke er rettferdig at folk skal bli utsatt for denne forfølgelsen bare fordi de har valgt å fortsette å bo på gårdene sine i et område hvor det finnes gerilja. Jeg blir sint over å tenke på at denne skitne krigen tar stadig flere liv. På de ulike møtene ga våre venner folk en innføring i rettighetene deres og tok imot nærmere 80 anmeldelser og vitnesbyrd om overgrep. Jeg spør meg om mannen ble drept som en form for budskap til lokalbefolkningen om hva som venter dem hvis de fortsetter å møtes og anmelde menneskerettighetsbrudd. Har drapet noen sammenheng med møtene? spør jeg idet vi nærmer oss Bogotá. Våre venner svarer at hvis det hadde vært så, måtte det betraktes som en direkte trussel også mot dem. Imidlertid konkluderer de med at det er et mønster de har sett gang på gang: Småbønder som blir arrestert, beskyldt for å være opprørere. Siden blir de frifunnet, men i ettertid blir de drept, fordi hæren betrakter dem som kriminelle uavhengig av hva slags dom de har fått i rettsvesenet. Hva betyr vel livet til en småbonde i en fjerntliggende grend i La Libertad? Usynliggjøringen av disse overgrepene er det mr.forkjemperne vi ledsager vil til livs, og de har ikke mistet troen på at arbeidet deres vil bære frukter til slutt.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s