Guatapuri og Nueva Venecia

 

Mamos fra de snødekte fjellene (foto: Sebastian Roetters)

Ifølge the Global Peace Index, er Norge det roligste landet i verden, mens Colombia er blant de uroligste.  Det er ingen tvil om at Colombia bærer preg av tiår med vold, grove menneskerettighetsbrudd og straffefrihet som undergraver folks trygghetfølelse og tillit. Men Colombia er ikke bare uroligheter. Det kommer an på hvor du drar og hvem du møter.

Jeg har nettopp reist gjennom landskap som ga meg en fred i sinnet som jeg ikke har kjent på lenge. Det på tross av at væpnede aktører befinner seg i området og døden har krevd sine offer der. Når jeg kom tilbake til Bogotá med en lengsel tilbake til roen jeg nøt ved elva Guatapurí og i en kano i landsbyen Nueva Venecia, så har det har kanskje å gjøre med at mange av dem jeg møtte på reisen har en usedvanlig evne til å håndtere press, vold og uroligheter. Og så er det noe fredelig med Guatapurí, som renner fra de snødekte fjellene Sierra Nevada de Santa Marta og ned til Valledupar. Den som har satt sin fot i elva sies å være dømt til å vende tilbake. Dette var min andre gang ved Guatapurí, men første gang på besøk hos arhuaco-indianere – en av fire folkegrupper som har levd i disse fjellene i årtusener og betrakter det som sin misjon å ta vare på territoriet med sine skoger, fjell, elver og hellige steder.

Vi ledsaget en advokat fra la Corporación Colectivo de Abogados José Alvear Restrepo (CCAJAR)  til landsbyen Sabana de Crespo for å delta på et møte med politiske og åndelige ledere (”mamos”) fra 14 arhuaco-landsbyer som risikerer å bli berørt av et demningsprosjekt innenfor det de kaller ”den svarte linja” og som markerer grensene for deres forfedres land (”el territorio ancestral”). En hel ettermiddag og kveld satt jeg i en sirkel blant hvitkledde arhuaco-kvinner og –menn, under åpen himmel, og lyttet til de tålmodige stemmene deres, uten å forstå ordene, men med stor respekt for rytmen i samtalen: Dette er folk som har all verdens tid til å reflektere og lytte til hverandre. De avslutter ikke møtet før temaene er utdebattert – men noen av dem lukker gjerne øynene et øyeblikk og tar en høneblund før de er tilbake på møtet igjen.

Mennene holder sine totumos – beholdere hvor de oppbevarer kokablader – i hendene og lager en beroligende lyd med en pinne som de bruker til å blande blader og kalk i beholderen. Kvinnene snakker lite, men er tilstede og hekler konstant på sine mochilas –typiske vesker. Litt etter litt skumrer det og mennenes hvite hatter lyser liksom opp i mørket som små lamper. Vi tar en pause for å spise kvelds, og så fortsetter møtet fram til advokaten foreslår å ta kvelden nærmere kl. 23. Neste dag fortsetter de, mens vi ledsagere fra PBI rusler litt rundt i landsbyen, hilser på elever og lærere på skolen, hvor det undervises i vanlige fag, i tillegg til arhuaco og tusenårig kunnskap som er videreført fra los mamos.

I la Sierra Nevada har både geriljagruppene FARC og ELN, de paramilitære fra el Bloque Norte, og hæren operert. Alle parter har begått menneskerettighetsbrudd og brudd på Internasjonal humanitær rett og i dag driver påtalemyndighetene (fiscalía) utgravning av massegraver her som et ledd i rettsprosessene mot de paramilitære. Den mest massive forfølgelsen har kankuamo-indianerne vært utsatt for: 166 kankuamos ble drept mellom 1993 og 2003, hovedsakelig av paramilitære.  Los arhuacos har også mistet ledere, men ikke i samme skala. I en pause forklarer en kvinnelig leder oss om hvordan folket hennes har klart å stå imot press fra alle væpnende gruppene som opererer i området takket være en sterk og samlet organisasjon og fordi de har hatt evnen til å gå i dialog både med disse og med myndighetene.

324 Saber pensar 2007-05-26

Ledsagelsen av CCAJAR fører oss videre til byene Valledupar, Santa Marta og Barranquilla, før vi setter kursen mot Nueva Venecia – Nye Venezia – en landsby av trehus bygget på stokker i en innsjø – la Ciénaga Grande. For å komme til Nueva Venecia, må vi først klemme oss inn i en liten buss i Barranquilla stappfull av sittende og stående folk – noen av dem henger nærmest ut dørene – sekker, bøtter og kasser med mat. Det spilles en støyende champeta-musikk på full guffe med refreng som ”Suelta la perra! Suelta la perra!” eller ”Dame la plata ya! Cuándo me lo va’ a pagá’?” Etter denne kaotiske bussturen, kommer vi fram til endestasjoen, hvor en kano venter på oss.

Vi er i følge med Jair*, en mann som vokste opp i Nueva Venecia, men som flyktet til Barranquilla sammen med andre innbyggere etter massakren i 2000: Nærmere 70 sterkt bevæpnede paramilitære med støtte fra hæren gjorde sin inntreden og drepte rundt 50 personer.  – Her ble de første tre fiskerne drept, forteller Jair i det vi setter oss inn i kanoen, som frakter oss gjennom et mangrove-kratt og innover et våtmarksområde befolket av hegrer og mygg. Herfra følger vi samme rute som de paramilitære brukte, og etter en times kjøring i kanoen kan vi skimte Nueva Venecia i horisonten som små trehytter som ser ut til å flyte på vannet. Jair viser oss hvor de paramilitære tok veien etter massakren og hvor en gruppe væpnede menn passerte ham, noen av dem med tildekte ansikt. En av dem ba ham se ned. – De var vel fordi de var redde for å bli gjenkjent, sier han, og antyder at det var en lokal informant blant dem.  Selv kom han fra det med livet i behold, men når vi kommer fram til huset til Jairs søster, viser han oss en skygge på bryggen hvor de paramilitære drepte en av naboene.

Journalisten Fernando Estrada besøkte Nueva Venecia noen dager etter massakren, og snakket med Dolores, en av innbyggerne:  ”Hvordan skal folk overleve dette, folk som er vant til å leve av fisket, som ble født på vannet og ønsker å dø på vannet. Det vil ikke at noen skal tvinge dem til å velge side i krigen. Hva har denne innsjøen med krigen å gjøre? Se for deg at disse stakkars folka må leve som internt fordrevne og mister sine menn, sine hus, sin levemåte, sine klær… de blir som tomme mennesker, redusert til lidelsen og til grunnleggende behov, uten verdighet, for hvis du har mistet alt kan du lett miste deg selv. Og så videreføres volden også på dette stedet, hevnen fra generasjon til generasjon, og så fødes de nye geriljasoldater, barn av volden, som Tirofijo [leder i FARC] og Castaño [leder i AUC].”

Det er gått 7 år siden massakren. Flere tusen mennesker søkte tilflukt i nabolandsbyene og i byene i omegnen, spesielt i den fattige kommunen Soledad i utkanten av Barranquilla. CCAJAR har representert ofrene i rettsprosessen som fulgte og i dag er 3 militære arrestert sammen med en rekke paramilitære. Nå arbeider de for å få en kollektiv erstating for alle innbyggerne. Mange har vendt tilbake til Nueva Venecia og startet opp livet på nytt. Båtene som glir sakte fra hus til hus bærer navn som forteller om folks livsstrategier: ”Å begynne på ny” (Volver a empezar), ”Jeg gjør det beste jeg kan” (Hago lo que puedo) og ”Å kunne tenke” (Saber pensar).

I 150 år har det bodd fiskere her i disse enkle husene, og livet fortsetter på tross av alt. Det fins en biljard som man bare kan komme til sjøveien – i likhet med alle de andre husene her – og ut fra biljarden strømmer det obligatoriske vallenato-rytmer. Det fins en kirke, men ingen prest, en skole og en liten politistasjon som ble opprettet etter massakren. Nueva Venecia er full av unger som vet utmerket hvordan de skal stake seg mellom husene i sine små kanoer. På bryggene står de hunder og bjeffer til hverandre og ser ut til å ha tilpasset seg livet her ute. Sjøl om mange hus rommer minner om vold og død, så er det ikke få som er malt i glade farger som knallgult, turkis, rødt og grønt, og speilbildet deres leker med bølgene. Jair viser oss rundt i landsbyen, og forteller engasjert at det tidligere kom mange besøkende hit, og at planen er å starte med økoturisme.

Colombias territorium er fult av arr fra den væpnede konflikten. Likevel kan du finne fred i små avkroker, sittende med føttene i elva Guatapuri og skuende mot Sierra Nevada-fjellene, eller sittende i en trebåt som ligger innved brygga til et turkismalt hus i Nueva Venecia, blant mennesker som har gjort motstand mot de voldelige aktørene og overlevd de verste grusomheter, som fortsatt lever, føder barn og fortsetter med sin tradisjonelle livsførsel.

* Navnet er endret

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s