Der de døde voktes av soldater

Gutt og hund (bilde: Kristina Johansen)

To par store barneøyne ser ut bakvinduet på noen soldater som patruljerer veien når vi kjører mot landsbyen Sácama i Casanare. De har sannsynligvis hørt at det var hæren som drepte deres to brødre Luis Guillermo og Rubén Darío for to måneder siden. Alvorlig følger de soldatene med blikket – som for å forsikre seg om at de ikke gjør noen ondt – helt til de uniformerte mennene forsvinner i horisonten. Den yngste av guttene sitter på fanget til faren, don Jorge*. Sorgen står skrevet i ansiktet til denne mannen, og han holder sønnen tett inntil seg. Han er forsiktig med å la dem være aleine uten tilsyn. Guttene fullførte ikke forrige skoleår fordi det var skuddvekslinger i nærheten av skolen en dag, og etterpå var de redde for å vende tilbake, forteller don Jorge.

Luis Guillermo (25) og Rubén Darío (14) ble drept av den 16 april 2007 på landsbygda i Hato Corozal. Angivelig står hæren bak. Utenomrettslige henrettelser er en form for menneskerettsbrudd som forekommer i økende grad i Colombia. FNs høykommisjonær for menneskerettigheter skriver i sin årlige rapport om Colombia at de har blitt informert om en rekke tilfeller av brudd på retten til liv gjennom utenomrettslige henrettelser det siste året, hovedsakelig begått av hæren og politiet. I de fleste tilfeller – og dette er et mønster som gjentar seg fra tidligere år – blir ofrene for drapene presentert som medlemmer av geriljaen eller andre ulovlige grupper og framstår som drept i kamphandlinger, påpeker FN.

Sammen med en kollega i PBI, ledsager jeg en advokat fra Solidaritetskomiteen for politiske fanger i hans arbeid relatert til utenomrettslige henrettelser i Casanare. I Yopal følger ham ut og inn av Brigade Seksten, som er den som opererer i hele Casanare, og hvor det militære rettsvesenet er satt til å etterforske sine egne når noen blir drept. Advokaten føler seg ikke helt trygg der, blant annet fordi kommandanten i brigaden nettopp har uttalt i massemedia at etterforskning av utenomrettslige henrettelser i Casanare er “ELN-geriljaens juridiske strategi”.

Advokaten undersøker sakenes utvikling – først og fremst leser han soldaters vitnesbyrd, i og med at det er svært få familiemedlemmer av ofrene som våger komme til brigaden for å fortelle sin versjon av historien. Ombudsmannen (el Defensor del pueblo) for menneskerettigheter i Casanare er bekymret for dette, og forteller at denne typen drap pleier å føre til at de etterlatte forlater gårdene sine og flykter. Advokaten vi ledsager er i kontakt med koner, søsken og mødre av drepte i Casanare – flere av dem internt fordrevne – og under vaart opphold i Yopal følger vi ham til uformelle møter i parker og bakerier.

Etter to dager i Yopal setter vi kursen mot Sácama, en liten landsby 5-6 timer nordover mot grensen til Arauca, oppe i fjellene El Piedemonte Llanero. I en liten grend i denne kommunen besøker vi moren, faren, søsteren og småsøsknene til  Luis Guillermo og Rubén Darío. De venter på oss med varm lunsj, sjenerte, og forteller at de var bekymra for at vi ikke skulle komme fram. Mens advokaten snakker med de voksne og noen naboer, så smaaprater vi litt med ungene. En av naboguttene har på seg en t-skjorte med kamuflasjemotiv som forteller om ”Barnas dag” organisert av hæren.

Her er krigen noe barn må forholde seg til fra første stund, både i form av tilstedeværelsen til uniformerte og bevæpnede soldater, og i form av savnet etter drepte familiemedlemmer. Anita,* søsteren til de to drepte, forteller at hennes lille gutt på to år peier å løpe håpefullt ut mot veien hver gang det kommer en buss. Han ser etter favrittonkelen sin blant passajerene, forstår ennå ikke at han er død.

– Hvis jeg bare hadde visst hvor de ble drept, kunne jeg i det minste dratt dit for å sette opp et par kors, sier doña Ofelia*, moren til de to guttene. Vi kjører på en grusvei omringet av sletter og underlige fjellformasjoner. Til venstre glir elva Casanare sakte forbi og skiller dette fylket fra Arauca, og til høyre ligger Boyacá. Sammen med oss er det vitnet som sist så Luis Guillermo og Rubén Darío den dagen væpnede menn stanset bussen og tvang dem med seg. Hun er en liten, tynn kvinne på rundt 70 år med langt grått hår.

Hver gang vi drar hjemmefra, vet vi ikke om vi noensinne vil komme tilbake, sier hun. Moren gråter stilferdig i framsetet etter hvert som vi nærmer oss det skjebnesvangre stedet hvor hennes to sønner forsvant, før de ble presenterert av hæren som to geriljasoldater døde i kamp.

Neste dag besøker vi gravene til Luis Guillermo og Ruben Darío på kirkegården i Sácama, og i det vi går ut derfra kommer en gruppe soldater inn for å inspisere stedet, tydeligvis sendt for å holde øye med oss. Vi fortsetter oppover gata og plutselig kommer en uniformert mann ut på veien og presenterer seg som kommandanten for Antigerilja-bataljon 23.

Vi syns det er litt kuriøst (curioso) at dere fremmede går for å besøke kirkegården, sier han til oss. Jeg kunne hatt lyst til å svare at døden ikke er fremmed for dem som arbeider med menneskerettigheter, og i hvert fall ikke i Casanare, hvor sivile stadig er ofre i den væpende konflikten. Imidlertid svarer vi med å fortelle hvem vi er og hva arbeidet til PBI går ut på. Vi forteller at vi har vært i møter med hans overordnede i Yopal, om den internasjonale støtten vi har, og understreker at de sikkert kommer til å se mer til oss i Casanare. Også politikommandanten kommer ”tilfeldigvis” bort til oss under besøket vårt i Sácama, som er en landsby med kanskje 1000 innbyggere og rundt 150 soldater og politimenn. Kontrollen er tydelig på hvert gatehjørne, og etter klokka 6 om kvelden får ingen lov til å passere veisperringene i utkanten av landsbyen.

På ettermiddagen avholdes et møte i landsbyen mellom advokaten vi ledsager, doña Ofelia og don Jorge, naboer og kjente. Også landsbyens prest er tilstede. Han forteller etterpå, med skjelvende hender, at han kjente de to drepte fra de var små, og er bekymra for det som skjer i regionen. Han er også redd for sitt eget liv, og tør ikke ta bussen i den samme strekningen hvor ungdommene ble forsvunnet, av frykt for at hæren skal finne på å gjøre det samme med ham. Don Jorge tilføyer at han også er redd, men at han må fortsette nå som han har begynt å oppklare hva som egentlig skjedde med sønnene.

For sannheten døde Kristus, kommenterer doña Ofelia.

*navnene er endret

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s