Minnenes veier

Bondeleder fra San José de Apartadó (bilde: Kristina Johansen)

Ute ligger vinterlandskapet fredelig og venter på våren. Men tankene mine er et annet sted.

Jeg sitter ved vinduet på en buss på vei fra Dokka til Oslo. Sola står lavt på himmelen og skinner mot meg mellom nakne greiner. Jeg ser på frosne vann, rødmalte hus, mennesker som går av og på bussen. En mann omfavner en annen mann, tar ham med til den gamle og skrøpelige bilen sin.  Jeg er tilbake i den norske vinteren. Hjemme i traktene min far kommer fra, hvor jeg har tilbrakt påskeferier med skiturer og yatzyspill.

Jeg nyter solstrålene mot det vinterbleike ansiktet mitt, samtidig som jeg lytter til colombiansk vallenato. Menn som synger med stor innlevelse om kjærlighet og tragedier, og om elva Guatapurí som renner nedover Sierra Nevada-fjellene. Alltid akkompagnert av trekkspill og en enkel basstrofe. Jeg smiler litt av de høytidelige formuleringene deres, og får lyst å danse. Jeg blir dratt med til en eller annen landsby i Colombia hvor lyset er annerledes, fargene er sterkere og ansiktene mørkere.

Jeg sitter bak i en jeep på vei opp fra den lille byen Apartadó til fredssamfunnet San José de Apartadó sammen med bondelederen Julio*, som har på seg en gul Brasil-t-skjorte og den typiske sombreroen i svart og hvitt flettverk. Vi kjører langs den eneste veien som fins mellom landsbyen hans oppe i høyden, og byen hvor han må dra for å handle. Det er også den eneste veien som fører ned fra fjellene og mot hovedveien, som går fra Medellín og helt ut til kystbyen Turbo, en havneby som åpner seg mot en bukt, hvor den mektige Atrato-elva strømmer ut etter å ha fraktet store vannmasser parallelt med stillehavskysten. Geriljaen har tradisjonelt hatt stor innflytelse i fjellområdene, og folk som bor der oppe blir beskyldt for å være geriljaens støttespillere. – Folk i Apartadó er litt redde dem, forteller Alice, som har arbeidet som ledsager i snart halvannet år i denne regionen. Julio og de andre innbyggerne i San José er på sin side redde for å reise nedover grusveien for å handle i Apartadó.

Vi passerer en kontrollpost som politiet har satt opp, og like etter passerer vi stedet hvor en av Julios kamerater ble henta ut av det offentlige transportmiddelet av paramilitære og drept en måned tidligere. Julio ser alvorlig bakover på grusveien mens vi kjører videre. Han sier ikke noe, vet at det ikke er trygt å snakke, for man er aldri sikker på hvem de andre i jeepen er. Det er ikke første gang hans venner og kjente har blitt drept. På denne veien blir han igjen og igjen konfrontert med vonde minner. Drapene har blitt anmeldt uten at colombianske etterforskere har oppklart dem eller tiltalt de ansvarlige ennå. Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen har bedt colombianske myndigheter om å garantere for sikkerheten til Julio og andre innbyggere i San José, og spesielt bedt dem om å passe på denne strekningen. Men Julio er overbevist om at hæren og politiet samarbeider med de paramilitære om drapene. Til nå er 165 personer fra fredssamfunnet blitt drept.

Høstlandskap fra toget (bilde: Kristina Johansen)

Det er veldig rart å komme hjem til Norge etter så mange måneder langs landeveier med dype spor etter vold og overgrep. Jeg sitter på toget fra Stavanger til Oslo, har vært hjemme knappe to uker, og er ennå ikke helt meg sjøl. Det regner ute, og det er en gryende gulfarge på noen av trærne, regndråper på vinduet og små pytter i åkrene. Vi passerer forlatte hus med vinduer som gap, fredelige skoger uten illegale, væpna aktører, våte sauer som løper bort fra toget. Typisk vestlandshøst. Det kjennes godt å være tilbake. Landet mitt som ligger her som alltid, fredelig og grått. Falleferdige låver, små fossefall. Livet ruller og går framover som dette toget, og jeg liker det. Jeg likte reisene i Colombia også, å sitte ved vinduet og se ut på skiftende landskap.

Plutselig er jeg kommet til Moi stasjon. Her observerer jeg en landsby uten uniformerte menn med maskingevær, en landsby uten vallenato, og ser den liksom utenfra, gjenkjenner ikke helt det som lenge har vært en del av min sommerferievirkelighet. Her dominerer stillheten og de diskrete fargene. Jeg forestiller meg hvordan det er å komme hit som flyktning, fra et land med krig, med andre lyder, andre mennesker, et annet lys. Gjennom vinduet observerer jeg folk med paraplyer som tar farvel. Sjøl har jeg nettopp tatt farvel med mine foreldre igjen, de har plassert datteren sin trygt på toget, på vei til en ny by, en ny jobb, et nytt liv. Fornøyde med at jeg kom hel tilbake. Hjemme var alt som det pleier – tingene på barnerommet er som jeg forlot dem, dagbøker, brev fra ekskjærester, en gretten katt, og fjorden som ligger der som alltid, de våte stiene man kan rusle langs. Her er det godt å trekke pusten, finne en roligere rytme. Enn så lenge.

Det vanskelige med å være tilbake, er at jeg har så mange historier jeg ikke vet hvordan jeg skal formidle. Det er så vanskelig å snakke om forfølgelsen og volden, det skitne spillet til myndighetene – som sier én ting og gjør noe helt annet – uten at det bare framstår som en surrealistisk, uforståelig verden som alltid har vært og alltid vil være voldelig. Når jeg rusler nedover Bogstadveien føler jeg meg fremmedgjort i mitt eget land. Joda, man kjører i sportsbil og kjøper moteklær i Colombia også, noen steder. Enten jeg befinner meg i et velstående strøk her eller i det nordlige Bogota, så fortsetter livet, og det som skjer i konfliktområdene har liten relevans for dem som ikke har kjent overgrepene på kroppen. Hvorfor skulle det ha det? Det er ikke deres minner, ikke deres problemer.

«Vi glemmer aldri våre martyrer» (bilde: Kristina Johansen)

Vi kan ikke leve i nåtida uten å minnes de døde, forklarer Manuela. Vi står ute på en gressplen mellom husene i San José de Apartadó og ser bort på noen runde, små steiner som er malt i sterke farger: gult, rødt, turkis, blått. På hver av steinene står det et navn: Luis Eduardo, Sandra, Alberto, Elmer. Noen er ganske falmet, og det er ikke lett å lese skriften. Alle steinene representerer en innbygger som har blitt drept. Luis Eduardo var en lokal leder som ble drept den 21. februar 2005 sammen med kjæresten og en sønn på 11 år, og fem personer til. Hærens menn omtalte dem i etterpå som ”døde geriljasoldater”. Dette skjer ofte i Colombia: De døde og deres familie stigmatiseres. Offeret defineres gjerne som ”skyldig” og overgrepene legitimeres. Etter lang tid med straffefrihet, usikkerhet og stigmatisering av både de døde og de gjenlevende, er 15 militære under etterforskning for massakren.

Manuela har malt noen bilder med en naivistisk strek som framstiller landsbyens hus, noen soldater som ankommer, folk som ligger blødende på bakken. Over dem er det et enormt, mørkegrønt helikopter. – Vi kommer aldri til å glemme minnet til våre martyrer, står det øverst på bildet med barnslig skrift. Manuela lever i en liten landsby langt fra allfarvei i Colombia. Colombianere flest kjenner ikke til den, og mange som gjør det ville aldri funnet på å reise opp dit. De døde er en del av den store glemselen som ligger som et slør over utallige forbrytelser mot menneskeheten i Colombia.

Colombias nyere historie er en historie om glemsel og straffefrihet. Glemsel, fordi den offisielle hukommelsen kun har bevart de store fortellingene om forbrytere og presidenter, mens virkelighetens menn og kvinner av kjøtt og blod er oversett. Og straffefrihet, fordi mulighetene til å oppnå rettferdighet etter brutale forbrytelser er blitt forhindret. I de siste årene har vi i vår maktesløshet vært vitner til at fortidas menneskerettighetsbrudd og tragedier blir gjentatt fordi vi mangler et effektivt rettssystem og en kritisk hukommelse, skriver menneskerettighetsforkjemperne Manuel Vega y Martin Ayala.

Når jeg observerer fredelige landskap i Norge, klarer jeg ikke helt å glemme at det fins andre byer, skoger, elver og landeveier hvor folk sliter, hvor folk prøver å gjøre noe med situasjonen sin, og stadig blir slått ned på i dette forsøket.  Jeg tenker at jeg har fått høre disse historiene, og at det ikke bare er for å bære dem med meg der jeg sitter på en eller annen buss, et eller annet tog og minnes.

* Julio har egentlig et annet navn, i likhet med Manuela.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s