Albas sønner

Jeg husker Felipe, med store, vakre øyne og lange øyenvipper som en hest. Jeg husker alvoret hos denne gutten på knappe 20 år, hvordan han stirret ut i lufta og fortalte om broren på 22, som  ble tatt av politiet en dag, og aldri kom tilbake.

Det var i 2006, og vi satt på fortauskanten, utenfor et bakeri i en liten landsby et par timers kjøring fra Bogotá og venta på at noen skulle åpne opp porten til en kirkegård: To uidentifiserte lik skulle graves opp og hentes ut derfra, man skulle avklare hvem de var, og gi dem en verdig grav som familien kunne gå til. Det var ikke Felipes egen bror som lå gravlagt der. Denne gang var det familien til fagforeningsmannen Luis Antonio Arismendi som skulle få svar på hvor deres kjære mann og far hadde endt sine dager. De var heldige som fikk visshet om dette bare et halvt år etter at Arismendi var forsvunnet sporløst. Nærmere 15.000 colombianerne har blitt utsatt for tvungen forsvinning i Colombia, i følge Asfaddes, og de fleste sakene ender med straffefrihet: Det vil si at aller færreste får svar på hva som skjedde med deres kjære.

Broren til Felipe hadde vært forsvunnet i syv år da vi møttes. Familien slo seg imidlertid ikke til ro med å flykte til et tryggere sted og krysse fingrene for at myndighetene skulle oppklare saken. Etter å ha flyktet på kryss og tvers av landet i flere år, hadde de kommet til Bogotá, hvor Felipe og moren Alba engasjerte seg i organisasjonen Asfaddes (Foreningen for familiemedlemmer av arresterte og forsvunnede), både for å arbeide for å finne ut hva som hadde skjedd med egne familier, men også i solidaritet med andre familier som hadde opplevd å miste noen.

Jeg snakket bare med Felipe denne ene gangen. Nå, to år etter, er det Alba jeg sitter og snakker med på et annet bakeri. Jeg hadde møtt henne ved flere anledninger: På kontoret til Asfaddes, under demonstrasjoner og på seminarer. Da jeg kom tilbake til Colombia, fikk jeg vite at Alba hadde mistet enda en sønn: Det viste seg at det var Felipe som var blitt drept. Alba satt nå tilbake med én av tre sønner. Alba er en sped, liten kvinne, og det svarte håret begynner å få striper av grått. Hun snakker med en sikkerhet i stemmen som kjennetegner en person som er vant med å ta ordet og si sin mening, uansett hva dette måtte medføre av forfølgelse. Hennes tre sønner har vært engasjert i venstrepolitikk i likhet med henne, og det har kostet henne dyrt: Tapet av to sønner, en livsledsager og et hjem. På tross av at ansiktet bærer preg av at hun har levd et hardt liv, utstråler hun en stahet og sier:

– Disse tapene har slått meg i bakken, og jeg har reist meg igjen og igjen. De lar meg knapt stå oppreist, før det skjer noe nytt. Likevel er det den samme smerten og sinnet som får meg til å fortsette å kjempe for at de døde ikke skal bli glemt.

Den første sønnen hennes, Carlos Andrés, hadde vært engasjert i studentpolitikk, da 10-15 politimenn plutselig stormet hjemmet deres den 21. januar 2000: De slo inn døra, kutta telefonledningene, knuste vinduene og tok gutten med seg. Alba visste at politiet var involvert i tortur, forsvinninger og drap i hjembyen hennes El Peñol i samarbeid med paramilitære, og gikk derfor direkte til politisjefen. Hun sa at hun visste de hadde tatt ham, og krevde at de skulle slippe ham fri. Hun hadde hørt rykter om at man planla «sosial rensking» (det vil si drap) av personer fra sosiale organisasjoner, og fryktet det verste. Da politiet ikke hadde noe å si, måtte hun sjøl gå og lete etter sønnen i utkanten av byen, på et sted hvor flere lik var blitt funnet tidligere. Der fant hun den døde kroppen hans med bundne hender og spor etter tortur. Sammen med den eldste sønnen sin, bar hun liket med seg tilbake til byen.

– Folk er redde for å hjelpe, de fjerner seg fra deg, fordi de er redde for å bli «smittet», eller utpekt som allierte med geriljaen, forklarer hun.

I Colombia generelt, men spesielt i konfliktområdene, blir folk ofte tvunget til å velge side: Enten er du med myndighetene, eller så er du med opprørerne. Hvis en person blir drept av de væpnede styrkene, er det mange som trekker den slutningen at den døde var geriljasoldat. Dette inntrykket er også noe myndighetene bevisst bidrar til å skape. Folk er redde for å involveres i krigen gjennom å være i berøring med de døde. Problemet, forklarer Alba, er at etter at hun bar sin døde sønn med seg, kunne politiet beskylde henne for å ha «manipulert drapsstedet» («alterar la escena del crimen»). I stedet for at forbrytelsen ble oppklart, ble hun forfulgt og truet. Hun valgte derfor å ta med seg de to sønnene som ennå var i live, og flykte til en annen del av landet. Men konflikt og vold preget også dette stedet, og hun vendte tilbake til hjemtraktene etter 3 år. Hun, samboeren og sønnene fortsatte å være politisk aktive og å anmelde overgrep, forteller hun. Truslene og forfølgelsen fortsatte med samme intensitet, og  den 13. januar 2006 ble hennes samboer, som også var politisk engasjert på venstresida, drept. Sammen med ham drepte de en annen kvinne:

De forvekslet henne med meg, sier Alba.

Hun flyktet i en periode fra en bydel til en annen, men forsto tilslutt at hun måtte reise derfra. Jeg møtte dem som internflyktninger i Bogotá. De hadde ikke oppnådd å få vite sannheten om hva som var skjedd med deres drepte, og straffefriheten rådet over disse sakene, i likhet med veldig mange grove menneskerettighetsbrudd som er begått i Colombia i gjennom 40 år med væpnet konflikt.

De døde fortjener å bli husket. De er ikke bare tall blant tusenvis av ofre. Jeg ønsker rettferdighet både for dem og alle de andre ofrene. Jeg stiller staten ansvarlig for det som har skjedd, fordi de har sett gjennom fingrene med overgrepene, og ikke har gitt oss noen form for beskyttelse, sier Alba.

Felipe bodde en periode som internt fordrevet sammen med moren i hovedstaden, før han dro for å arbeide i Montería ved atlanterhavskysten. Her ble han drept på et bakeri den 23. april 2008. En mann som tidligere var aktiv i de paramilitære gruppene, og som hadde vært gjennom demobiliseringsprosessen som president Uribe igangsatte i 2003, antas å stå bak drapet. Historien til Felipe er et konkret eksempel på at de paramilitære forsetter å være aktive. Det gjenstår å se om menneskerettighetsadvokaten som nå er engasjert i saken klarer å få fram sannheten om det som har skjedd og oppnå rettferdighet. Alba har ennå håp om det, men er samtidig redd for at det skal skje noe med den eneste sønnen hun har igjen, og ønsker derfor å flykte fra Colombia. Det er ikke mye som holder henne igjen lenger. For hver gang de har blitt tvunget til å flykte, har det vært vanskeligere å feste røtter og etablere nye vennskap, ny tillit til folk, forteller hun.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Colombia, forsvinninger, menneskerettigheter, væpnet konflikt. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s