Dansende bestemødre, karnevalsdronninger, geriljasoldater og hodeløse

En liten prinsesse (foto: Kristina Johansen)

Karnevalet i Barranquilla – et av de største i verden – speiler Colombia i all sin kompleksitet.

Kjærligheten til livet, dansen og musikken. De glamorøse karnevalsdronningene og TV-kjendisenes popularitet. Den kroniske romdrikkeren og skjørtejegeren Joselitos parodiske begravelse. Og plutselig dukker det opp noen med maskingevær og ødelegger festen.

For meg er karnevalet alt! Sier Gina Benavides, barranquillera og journalist i avisa El Tiempo. –Det uttrykker essensen av hva det vil si å være fra Barranquilla. Her samles alle slags folk omkring gleden, musikken og festen. Karnevalet viser verden et annet bilde av Colombia enn det man vanligvis finner i internasjonale media, understreker hun.

Å komme fra kalde Vinternorge til Barranquilla i februar er en vitamininnsprøyting av farger, dansende mennesker og karibiske rytmer. Byens ordinære aktiviteter blir praktisk talt paralysert når gater og åpne plasser fylles av parader, dans, konserter og gateteater under den 4 dager lange festen. De store paradene finner sted i en av byens sentrale gater – la Cuarenta – som går parallelt med Magdalenaelva, men det festes også rundt omkring i de ulike bydelene. Rett som det er bærer folk med seg enorme høytalere ut på fortauet for å overdøve naboens musikk, eller begynner å danse på gatehjørnene. Det anslås at rundt halvannen million – både lokalbefolkning og tilreisende – deltar på karnevalet hvert år.

Sammen med noen venner ser jeg på La Gran Parada – den store paraden – fra en tribune like ved marinebasen i byen. Forbi oss kommer Døden løpende like etter en indianer med krigsmaling, klovneliknende marimondas  og monocucos kommer dansende, det samme gjør barn med fargerike masker av okser, gribber, leoparder og gorillaer. En mann uten hode passerer i rolig tempo, en transvestitt i bikini poserer med sine lange bein, og årets karnevalsdronning smiler, svett og sliten i en gullglitrende og designerlaget kjole.  I paradene fins det ekstravagante kjøretøy med gedigne høytaleranlegg og kjendiser fra colombiansk TV og musikkliv. De mest kommersielle innslagene består av biler med lettkledde damer dekket med store bokstaver som reklamerer for mobilselskap og ølmerker og likende. Det er tydelig at noen tjener store penger på dette. Men det fins også tradisjonelle orkestre som har sittet i timevis på skranglete busser for å få spille under karnevalet, og dansekompani med bestemødre som danser cumbia med utslitte sko og enorme skjørt som de svinger rundt kroppen. Langs paradegatene er det tettpakket med folk som ser på, roper til paradedeltakerne, kaster maizena og sprøyter skum på hverandre, og kjøler seg ned med øl og vann som selges av ivrige gateselgere.

Etter paraden gjør vi som mange andre: Går for å danse på et av de mange utestedene som kjører på med cumbia, porro, salsa, vallenato, merengue, reggaeton og champeta til langt på natt. – Mamar ron, mamar ron! (drikke rom) er det litt slitsomme, men fengende refrenget på årets karnevalslåt i champetastil, som spilles igjen og igjen på gatehjørner, utesteder og taxier. Folk koser seg og ler, danser og synger, drikker seg fulle, feirer livet og glemmer volden, fattigdommen og all verdens bekymringer for en stund.

Karnevalets røtter

Festingen pågår fram til siste dagen, når de svarte kistene trekkes fram, og folk sørger over Joselito Carnaval, den romdrikkende skjørtejegeren som etterlater seg en hel skare svartkledde enker (som oftest menn utkledd som kvinner) etter 4 dagers litt for hard festing. Det sies at Joselito ”står opp fra de døde” på karnevalets første dag, ”dør” den siste dagen, sliten og fyllesyk, og våkner til live igjen året etter.  At denne parodiske framstillingen av casanovaen fra atlanterhavskysten har en så sentral rolle i karnevalet, kan ha sammenheng med karnevalets karakter: Ordet karneval kommer visstnok av latin «carnelevarium» (carne-levare), som betyr ”farvel kjøtt” og refererer til det katolske forbudet mot å spise kjøtt og ha sex under fastens 40 dager. Karnevalet er en periode med frihet og feiring av livets gleder, noe som står i kontrast til fastens strenghet og undertrykkelse av seksualiteten. Tidspunktet for karnevalet i Barranquilla er det samme som andre karneval: I forkant av askeonsdag og den katolske fasten.

I likhet med andre karneval i Latin-Amerika, er også dette karnevalet resultatet av et historisk møte mellom flere kulturer. Den katolske karnevalsfeiringen, som opprinnelig tok opp elementer av førkristne fruktbarhetsriter, har smeltet sammen med prehispaniske og afrikanske ritualer og festtradisjoner og utviklet seg til noe nytt. I Barranquilla blir den tradisjonsrike cumbia-musikken sett på som karnevalets essens, og her smelter den indianske fløyten (gaita) sammen med trommer fra afrikansk kulturarv, mens europeiske instrumenter som gitar og trekkspill har kommet til seinere. Blant dansene som framføres under karnevalet er det spanske paloteo, afrikanske congo og indianske micos y micas. Karneval i land som Brasil, Venezuela, Bolivia, Argentina, Uruguay viderefører indianske og afrikanske rytmer og tradisjoner i ulik grad, i tillegg til å inkorporere nye musikk- og dansestiler, kostymer og andre elementer.

Historisk utviklet karnevalet i Barranquilla seg gjennom at afrocolombianere, urfolk og mestiser fra ulike deler av det nordlige Colombia– Cartagena, Mompox, Magangué, Montes de María og nabokommuner som Galapa, Santo Tomás, Tumbará og Soledad brakte med seg sine legender, kostymer og danser til Barranquilla, som etablerte seg som en viktig handelsby ved Magdalena-elvas utløp i Atlanterhavet. Noen kom inn til byen i anledning karnevalet, og vendte hjem etterpå, mens andre folk ble værende, ofte i de fattige strøkene av byen.

Folkekultur og kommersialisering

I hvor stor grad deltar de sosiale sektorene som var med på å skape dansene, musikken og alt det som dagens karneval bygger på, på festlighetene i dag?

Karnevalets fire store parader har blitt veldig elitistiske. Folk flest slipper ikke inn for å se dem, det er bare konene til generaler og sånne folk som har råd til å sitte på tribunene, kommenterer en taxisjåfør.

Jeg besøker Danny Gonzalez, som underviser i kunsthistorie på Universitetet i Atlántico. Han møter meg med rød djevelmaske på hodet, som han straks tar av seg, og avslører et stort smil. Han kommenterer at det er en masseprodusert maske, et eksempel på hvordan ting har endret seg: Tidligere laget folk maskene og kostymene sine sjøl, men nå kommersialiseres karnevalet stadig mer.  Danny sier han ”nyter karnevalet fra sidelinja, fra et folkelig og alternativt perspektiv”. Sammen med noen venner har han sittet i patioen og drukket rom og pratet mens en av paradene har passert på baksida av huset. De inviterer meg inn i bakgården, spanderer et glass rom på meg og gir meg sin visjon av karnevalet mens kvelden faller på.

Før var karnevalet preget av impulsivitet, noe som ikke minst sprang ut av de folkelige sektorene av befolkningen, forklarer  Danny.

Nå er karnevalet administrert av en stiftelse som favoriserer noen få. Næringslivet har okkupert og monopolisert det offentlige rom, som burde tilhørt alle. De bygger tribuner langs gatene hvor hovedparadene går, og selger sitteplasser over internett for 100.000 til 150.000 pesos (tilsvarer mellom en tredjedel og en femtedel av en minstelønn pr. måned). Politiet og hæren bidrar til å gjøre sentrale områder utilgjengelige for visse sosiale sektorer.

Kameraten Fernando Castillejo er en anerkjent kunstner, og har arbeidet i flere år med design av karnevalskjøretøy. Han forklarer at disse har blitt mer ensretta, og at det ikke er rom for hvem som helst til å snekre sammen et kjøretøy og kaste seg ut i paradene.

– Som kunstner må man delta i en designkonkurranse, og så velger ulike selskap ut hvilke prosjekt de ønsker å støtte økonomisk. Siden de ikke har greie på kunst, fører dette til at det kunstneriske uttrykket utarmes og reduseres til 3-4 tema som gjentar seg år etter år: Oksemasker, karnevalshatter (sombrero vueltiao) etc. Disse klisjeene fra kystkulturen kombineres med produktmerker og TV-kjendiser. På mange måter er karnevalet blitt til en parade av merkevarer. Mange kunstnere har etter hvert blitt lei av å delta i disse konkurransene. I tillegg er betalingen latterlig. Selskapene betaler 32 millioner pesos for et kjøretøy, men designeren sitter kun igjen med 500.000.

Denne kommersialiseringsprosessen finner ikke bare sted i Barranquilla. Antropologen Elizabeht Bergallo sier til den argentinske digitale avisa Momarandu at karnevalene rundt omkring i verden har endret seg mye:

– Karnevalene har fjernet seg fra det opprinnelige meningsinnholdet, som gjenspeilte virkelig folkelige verdier. Historisk dreide det seg om en periode med større frihet, hvor den etablerte sosiale orden ble utfordret. I dag har det viktigste blitt framvisningen. Grunnen til det, er at økonomiske interesser er bestemmende og spiller en sentral rolle i dagens karneval, påpeker hun.

På tross av denne tendensen, fins det alternative parader og arrangement i Barranquilla, hvor man forsøker å opprettholde folkelige tradisjoner og å inkludere de mindre privilegerte sektorene av befolkningen som har vært med på å forme karnevalet gjennom århundrer.

– Folk mister ikke spontaniteten, men lager noe nytt, et annet sted, forklarer Danny Gonzalez.

Gledens og smertens rute

Karnevalet kan betraktes som en kulturell reise langs den mektige Magdalena-elva, som har vært en sentral ferdselsåre i Colombia, og som er kjent i Norge fra Gabriel García Márquez romaner Kjærlighet i koleraens tid og Generalen i sin labyrint. Danny Gonzalez forteller at han reiste nedover denne elva, og snakket med folk i landsbyer som har vært med på å forme karnevalet. Folk sa at de følte seg glemt, at de hadde inntrykk av at man ikke lenger ville at de skulle delta.

De blir ikke verdsatt lenger, sier Danny. Samtidig rommer elva et annet paradoks:

– Magdalena-elva er gleden og karnevalsarvens rute til Barranquilla. I disse landsbyene finner du glade, arbeidsomme folk, rike på kultur. Men i de samme landsbyene har folk vært utsatt for massakrer og forfølgelse, først og fremst av de paramilitære, og i noen grad også av geriljaen. De har blitt frastjålet jorda si, blitt fordrevet fra hjemmene sine, og mange har endt opp som internflyktninger i Barranquilla, uten muligheter.  Derfor er Magdalena-elva også en fluktrute, det er smerten og voldens rute, understreker han.

Atlanterhavskysten, i likhet med mange andre regioner, har vært hardt rammet av den væpnede konflikten i Colombia. Volden har rammer sivilbefolkningen på landsbygda, som havner i kryssilden mellom de ulike væpnede aktørene: hæren, de paramilitære og geriljaen. De paramilitære gruppene i det nordlige Colombia, under kommando av Rodrigo Tovar Pupo alias ”Jorge 40”, har stått bak en stor del av overgrepene. Jorge 40 og hans militære front, El Bloque Norte, er kjent for massakrer mot wayuu-indianere og selektive drap på kankuamo-indianere, i tillegg til drap på mer enn 200 fagorganiserte og sosiale ledere i regionen.  Det har kommet for en dag nære forbindelser mellom paramilitære og væpnede styrker, regionale eliter og næringslivsfolk i området. El Bloque Norte ble demobilisert i mars 2006, men det rapporteres fortsatt om voldelige aktiviteter i regionen som tyder på at de paramilitære strukturene ikke har blitt virkelig oppløst.

Det er mye som fortsatt er uklart når det gjelder demobiliseringen av de paramilitære, påpeker Danny Gonzalez. Han nevner truslene mot antropologen og folkloristen Yamil Cure, som deltok i karnevalet med prosjektet Elvens konge – med fokus på Magdalena-elvas betydning. Han ble beskyldt for opprør og deretter mottok han trusler og måtte flykte fra byen sammen med familien i 2005.

Om karnevalet først og fremst handler om livets skjønnhet og gleder, så er også krigen tilstedeværende. Når jeg kommer kjørende fra Santa Marta mot Barranquilla på karnevalets første dag, stanser bussen ved en kontrollpost, og ungdommer utkledd med kamuflasjeuniformer kommer bort og peker på de reisende med svære våpen. Ikke ulikt de veisperringene til de væpnede styrkene, de paramilitære og geriljaen, hvor mange folk har blitt ydmyket, truet på livet, og i noen tilfeller tvunget ut av biler og busser, brakt opp i fjellene og holdt kidnappet eller blitt torturert og drept. Gjennom å leke med alvorlige scenarioer som dette, speiler karnevalet den colombianske virkeligheten i all sin kompleksitet.

Viktige politiske hendelser som befrielsen av Ingrid Betancourt etter 6 års fangenskap hos FARC-geriljaen ble også iscenesatt under paradene.  Det colombianske samfunnet er generelt preget av et sterkt sinne mot geriljaen som følge av kidnappinger og andre overgrep.  Myndighetenes krig mot disse opprørsgruppene er naturligvis med på å skape dette klimaet, hvor alle som mistenkes å ha noen som helst kontakt med ”terroristene” – fra småbønder i avsidesliggende områder hvor geriljaen har innflytelse, til journalister som ønsker å formidle historier fra ”den andre sida” av konflikten – utsettes for forfølgelse. Men under karnevalet kommer levende og døde geriljaledere vandrende med sine patronbelter og maskingevær, og plutselig ser jeg ei jente fra publikum som løper ut til ”Manuel Marulanda”, den tidligere kommandanten for FARC-geriljaen, og poserer foran kamera med et stort smil. Imidlertid ser jeg ingen klare referanser til de paramilitære under karnevalet. Kanskje er folk redde for å spøke med dem?

Karnevalet er ikke et uttrykk for folks smerte eller følelser, men en reproduksjon av de største nyhetene fra TV-kanalene RCN og CARACOL, mener Ana Paola Romero, tidligere politisk aktivist i studentorganisasjonen ACEU på atlanterhavskysten. Ana Paola har sjøl mottatt trusler og vært nødt til å flykte på grunn av sine aktiviteter som opposisjonell.

– Jo større krise landet havner i, jo tydeligere blir politiske lederes evne til å tilby sirkus til folket, understreker hun. Jeg spør om karnevalet bidrar til at folk glemmer hva som skjer i Colombia, eller om det hjelper folk til å fortsette å leve videre i Colombia uten å bli deprimerte eller gale? Ana Paola understreker at det ikke er riktig å betrakte karnevalet som en direkte respons på konflikten.

Noen av elementene til karnevalet kan spores helt tilbake til tida da folk gjorde motstand mot koloniseringen og afrikanske slaver flyktet fra slavedriverne. Karnevalet er et særegent, folkelig uttrykk som det ikke har vært mulig å utslette, sjøl om det har blitt kommersialisert, og på tross av all den lidelsen konflikten har innebåret for folk her ved kysten. Det er ikke en flukt fra depresjon, men en tradisjon som reflekterer det lekende, spøkende og festglade sinnelaget til kystbefolkningen. At noen har utnyttet dette til å tjene seg rike, er en annen sak.

This slideshow requires JavaScript.


Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s