Hærens hemmelige henrettelser

 

 

– President Uribe har ført oss inn i krigen. Under hans administrasjon har de mishandlet oss og ødelagt livene våre. I stedet for å hjelpe oss, tar de fra oss det viktigste, det vakreste vi har: Våre barn. De gir en skriveblokk til én sønn, og så dreper de en annen…

Dette sier Jorge Avendaño, en småbruker som har levd hele livet ved Sácama (Casanare) i det østlige Colombia. Den 14. april 2007 dro de to sønnene hans, Luis Guillermo (25) og Rubén Darío (14) til landsbyen Paz de Ariporo for å kjøpe kveg. De døde kroppene deres ble funnet to dager seinere, angivelig drept av hærens antikidnappingsenhet Gaula. Hæren hevdet at de var geriljasoldater. Dessverre er dette ikke en unik historie. De væpnede styrkene i Colombia har stått bak omfattende og systematiske drap på sivile de siste årene. Mange av de døde har i likhet med Jorges to sønner blitt presentert som falne geriljasoldater, og likene har blitt brukt til å vise resultater i ”krigen mot terrorismen”. 6. marsreiste Jorge til Bogotá sammen med kona Guillermina for å møte rundt 200 andre pårørende, protestere mot overgrepene og kreve at de ansvarlige blir rettsforfulgt. Møtet og demonstrasjonen var organisert av Den nasjonale bevegelsen til ofrene for statlige forbrytelser (MOVICE).

Selv om hæren i følge menneskerettighetsorganisasjoner har stått bak utenomrettslige henrettelser i mange år, fikk folk først øynene opp for problematikken i oktober 2008, da 19 ungdommer som hadde forsvunnet fra fattige bydeler sør i Bogotá ble funnet i massegraver i Ocaña (Norte de Santander). Også her hevdet hæren først at de var falne geriljasoldater, men siden viste det seg at det var unge menn som var blitt lurt fra hjemmene sine med løfter om arbeid. Dette og liknende overgrep førte til at tre generaler og 24 andre militære ble fjernet fra stillingene sine i slutten av oktober 2008. Like etter trakk general Mario Montoya, kommandanten for den colombianske hæren, seg. Imidlertid gjenstår mye før sakene blir ferdig etterforsket og de pårørende oppnår rettferdighet. Jorges erfaring er illustrerende:

Da jeg dro for å hente dem den kvelden, sa de først at det var to personer fra ELN som var falne, deretter kom de opp med historien om at de var fra FARC… Jorge er sint over selve drapene, og over behandlingen familien har fått etterpå. Ungdommene bar spor av tortur på kroppen: Rubén Darío hadde blitt brent på fingrene, og dype kutt over halsen.  Luis Guillermo hadde spor av syreforbrenning på magen, rapporterer Amnesty. Det har snart gått to år, og myndighetene har ikke gitt familien noen svar på hvorfor det skjedde, understreker Jorge.

Vi dro til Yopal sammen med borgermesteren og møtte høyerestående offiserer i hæren. Svaret deres var at de ”ikke visste hva som forgikk.”

 

Modig protest

Mødre, fedre, enker og søsken fra 19 av Colombias 32 fylker møttes den 6. mars for å utveksle erfaringer og demonstrere foran Forsvarsdepartementet i Bogotá. De fleste var småbønder, arbeidere, afrocolombianere og urfolk, noen med bakgrunn fra sosiale organisasjoner, andre uten erfaring med sosial kamp og menneskerettighetsspørsmål før deres egne familiemedlemmer ble drept. Til felles har de at de har blitt utsatt for noe av det verste som kan skje et menneske: At en av ens nærmeste blir drept. Deretter har den drepte blitt stemplet som ”terrorist”, og i mange tilfeller har familiemedlemmene fått trusler om represalier hvis de anmelder overgrepet. Det krever mot å vise ansiktet sitt offentlig etter slike erfaringer. Men som Marta Díaz, fra Barranquilla i det nordlige Colombia, sier:

– Det er for sønnen min jeg er her, og det er på grunn av ham jeg hjelper andre ofre. Livet mitt dreier seg bare om dette nå.Sønnen hennes, Douglas Alberto Tavera Díaz (27), ble tilbudt arbeid som bomullsplukker ved Valledupar den 28. Mars 2006. Hun hørte ikke noe mer fra ham, før hærens bataljon La Popa rapporterte at han angivelig var en geriljasoldat som var ”fallen i kamp”.

Marta, Jorge, Guillermina og andre pårørende viste stolt fram bilder av sine kjære foran Forsvarsdepartementet og i gatene hele veien fram til påtalemyndighetene (La Fiscalía General de la Nación). Å vise fram disse bildene er en måte å minne de ansvarlige for overgrepene på at de døde ikke er glemt. Samtidig viser det store antallet oppmøtte at dette ikke dreier seg om enkelthistorier, men utgjør en del av et større mønster. I erklæringen i etterkant av møtet legges det ikke skjul på at dette dreier seg om ”statsforbrytelser” og at den øverste ansvarlige for de utenomrettslige henrettelsene er president Alvaro Uribe Vélez, i kraft av å være kommandanten for de militære styrkene i Colombia. I tillegg ansvarliggjøres forsvarsminister Juan Manuel Santos og øverstkommanderende i hæren general Mario Montoya (som trakk seg) og general Fredy Padilla de León. Overfor påtalemyndighetene krevde de pårørende og deres støttespillere i menneskerettighetsorganisasjonene at alle sakene må etterforskes av det sivile rettsvesenet, ikke av det militære rettsvesenet, som ofte er tilfellet. I tillegg var kravet at alle sakene må samles under påtalemyndighetenes menneskerettighetsseksjon, og ikke rundt omkring i ulike kommuner hvor det ofte er vanskelig for etterforskerne å opprettholde sin uavhengighet.

Samme dag som demonstrasjonen, uttrykte FNs menneskerettighetskontor i Colombia sterk bekymring for de utenomrettslige henrettelsene under lanseringen av sin årlige rapport. I følge denne rapporten har påtalemyndighetene påbegynt etterforskningen av 112 angivelige utenomrettslige henrettelser begått i 2008. Totalt etterforsker påtalemyndighetenes menneskerettighetsenhet rundt 716 slike saker, med mer enn 1100 ofre.

– Disse tallene bekrefter at de utenomrettslige henrettelsene ikke er isolerte tilfeller, men er en utbredt praksis som involverer et betydelig antall militære enheter over hele landet, understreker FN.

 

 

”Falske resultater”

De utenomrettslige henrettelsene har blitt avdekket mye takket være det iherdige arbeidet til rundt 200 colombianske menneskerettighetsorganisasjoner som har dannet alliansen Koordinering Colombia – Europa – USA (CCEEU). I oktober 2008 lanserte CCEEU sin siste rapport ”Utenomrettslige henrettelser: En virkelighet som ikke kan skjules”. Her konstateres det at minst én person ble drept i Colombia hver dag som offer for utenomrettslige henrettelser mellom januar 2007 og juli 2008. Totalt 535 personer ble drept. Advokaten Liliana Uribe har vært sentral i dette arbeidet, og på en pressekonferanse i etterkant av demonstrasjonen den 6. mars understrekte hun at de utenomrettslige henrettelsene har funnet sted gjennom hele presidentperioden til Alvaro Uribe, som ble valgt med løfter om å bekjempe geriljaen gjennom doktrinen om ”demokratisk sikkerhet”.

 

– Det har blitt skapt en forestilling om at staten holder på å vinne krigen mot opprørsgruppene, og for å vise fram positive resultater, har folk blitt drept over hele landet. Regjeringen sier at den har tatt noen grep for å bekjempe dette fenomenet, men insisterer på å opprettholde insentiver som har ført til utenomrettslige henrettelser. Hvor mye var de drepte verdt? Hvor mye tjente de militære?

De utenomrettslige henrettelsene i Colombia er også kjent under navnet ”falsos positivos”. Ordet ”positivo” brukes om en fallen fiende, noe som innebærer et positivt resultat for de væpnede styrkene. Men her dreier det seg altså om ”falske” positive resultater og ”falske” falne. Kravet om å produsere resultater i de væpnede styrkene har ført til en praksis hvor militære har blitt belønnet med penger, fridager og karriereopprykk når de har gjennomført vellykkede militæroperasjoner, som ofte er synonymt med at noen er drept.

– Etterforskningen av noen av sakene avslører at de kan være motivert av presset etter resultater og at enkelte av medlemmene i de væpnede styrkene er interessert i å få belønning og anerkjennelse som følge av resultatene, stadfester FN i rapporten fra 2007.

Disse funnene blir underbygget av flere intervjuer tidsskriftet Semana har gjort med soldater.

Vi fikk fem fridager for hver drepte, sa Alexander Rodríguez, som var soldat i den mobile brigade XV i Ocaña, kjent for drapene på de unge mennene fra Bogotá. Tre dager etter at han anmeldte dette, ble han avsatt av kommandanten for den colombianske hæren, Mario Montoya, i følge Semana. Rodríguez fortalte at en av hans overordnede samlet inn penger fra hver soldat, som skulle brukes til å betale pistolen de hadde plantet på en person som var blitt drept. 21. mars 2009 gjengir samme tidsskrift et intervju med en mann som innrømmer å ha overlevert over 30 ungdommer til representanter for hæren i Ocaña. Ungdommene ble siden drept og presentert som ”falsos positivos”.

Forskeren Michael Evans fra USA har analysert deklasifiserte dokumenter fra den Amerikanske ambassaden i Bogotá som nylig har blitt offentliggjort. Her avdekket han at det lenge har eksistert en mentalitet i den colombianske hæren hvor det å vinne krigen er synonymt med å oppnå flest mulig ”falne geriljasoldater”. Dette har ført til at man har blåst opp tallene på døde (body count) gjennom å drepe sivile.

Dokumentene åpner for noen viktige spørsmål om det juridiske og historiske ansvaret til hæren overfor det som framstår som et institusjonelt insentiv for å begå drap som har eksistert over lang tid, skriver forskeren i en kronikk i Semana.

Ting kan tyde på at verken den colombianske eller den amerikanske hæren er klar for en slik refleksjon. 5. mars uttalte forsvarsminister Juan Manuel Santos at ”problemet er løst” og at det ikke har forekommet flere utenomrettslige henrettelser siden oktober i fjor, i følge El Espectador. Under pressekonferansen deltok også admiral Michael Mullen fra den amerikanske hæren. Mullen benyttet anledningen til å si at “vår relasjon på den militære arenaen er langvarig, sterk og dyp, og jeg håper vi fortsetter med å støtte hverandre og styrke relasjonen”.

 

Livet i kryssilden

Virkeligheten ser annerledes ut hvis vi beveger oss til gården til Jorge og Guillermina. Den  ligger i grensetraktene mellom Casanare, Boyacá og Arauca, i et avsidesliggende område av Colombia hvor folk flest lever uten innlagt strøm og vann, med begrenset helsetilbud og skolegang. Regionen er rik på olje- og vannressurser, men likevel lever folk flest i enkle kår. Geriljaen har beveget seg i disse traktene i over 20 år. Staten gjorde sin inntreden på slutten av 90-tallet i form av soldater og politi som installerte seg i noen av landsbyene. Sivilbefolkningen endte opp i kryssilden – som den alltid gjør – beskyldt av hver av partene for å samarbeide med fienden. Jeg minnes den kommunalt ansatte advokaten som jeg snakket med under et besøk i regionen i april 2007. Han fortalte at FARC-geriljaen hadde sendt ham et trusselbrev uka før. På den andre sida betegnet hæren alle som bodde eller arbeidet i området som opprørernes medløpere. I forbindelse med etterforskningen av en angivelig fallen geriljasoldat, truet en militær offiser ham med følgende ord: ”Dere kommer til å dø som hunder, dere som samarbeider med disse folka!”. Jorge og Guillermina kjenner den samme stigmatiseringen og mistenkeliggjøringen på kroppen til daglig:

 

De fortsetter å stemple oss som geriljasoldater, og det gjør meg rasende, fordi de fornedrer oss. Dette er ikke en geriljasoldats hender! sier Jorge, og viser fram de store hendene sine, som bærer preg av hardt fysisk arbeid. – Vi arbeider hver dag, det har jeg bevis på. De kan komme og etterforske, og snakke med folk her i bygda.

Da jeg reiste inn til den lille gården til Jorge og Guillermina i juni 2007, to måneder etter at de to sønnene deres var drept, passerte vi en rekke veisperringer hvor hæren og politiet krevde å få se identifikasjonspapirene til de reisende: Et tydelig tegn på at dette er et konfliktområde som hæren forsøker å få kontroll over. Nå som vi møtes igjen i Bogotá, forteller ekteparet om hvordan de kontinuerlig blir bedt av hæren om å holde vakt og gi opplysninger om geriljaen med løfte om betaling. Samtidig lager hæren problemer når den mener folk har handlet for mye mat, og antyder at varene er til geriljaen. Guillermina minnes den gangen avdøde Rubén Darío kom seint hjem fra butikken fordi hæren hadde tatt fra ham alle varene.

 

– Hele dagen gikk uten at han kom hjem, og jeg tenkte han kanskje var med vennene i kooperativet. Da han kom hjem, var han helt på gråten. Vi dro og diskuterte med fyren som ga ordrer i bataljonen: ”Hvorfor må dere mishandle guttungen? Kom heller etter oss, dere vet da hvor vi bor?”

De anmeldte dette tilfellet, i likhet med et annet tilfelle hvor den eldste sønnen, Guillermo, ble slått av noen soldater. Moren spør seg i dag om det kanskje var derfor hæren drepte Rubén Darío og Luis Guillermo: Av sinne, fordi hun og mannen har protestert mot overgrepene. Jorge forteller at de også har blitt utsatt for trusler:

 

– De spurte hvorfor vi ikke dro vår vei. Men jeg skylder ingen noe, hvorfor skulle jeg frykte myndighetene? Nå innser jeg at om vi hadde flyktet med guttene, så hadde ikke denne tragedien skjedd...

Ekteparet sitter igjen med Elkin og Anderson, to gutter på 8 og 10, og en voksen datter med to små barn. Alle blir tvunget til å forholde seg til krigen, både i form av tilstedeværelsen til uniformerte og bevæpnede soldater, og i form av savnet etter drepte familiemedlemmer. Storesøsteren til de to drepte fortalte meg da jeg var på besøk, at hennes lille gutt på to år pleide å løpe håpefullt ut mot veien hver gang det kom en buss. Han så etter favorittonkelen sin blant passasjerene, hadde ikke forstått at han var død. Halvannet år etterpå forteller Guillermina at gutten fortsetter å vente på onkelen.

Jeg husker de store øynene til Elkin og Anderson den dagen jeg kjørte med dem hjemmefra og til den nærmeste landsbyen. De stirret i bakvinduet på noen soldater som patruljerte i veikanten, og tenkte nok sitt.

 

Barna er veldig traumatiserte, forteller Jorge. – I en periode måtte jeg følge dem til og fra skolen – nesten 1 time hver vei, på grunn av alle farene… Guttene yter ikke så bra på skolen, fordi de er veldig preget av det som har skjedd. Den eldste går aldri inn alene på rommet til de døde brødrene, ikke en gang om dagen. Han er veldig traumatisert av dette. Jeg sier: ”Kjære sønn, denne frykten for brødrene dine… De passer på oss, de følger med oss.” Han sier ingenting, men jeg ser han blir sittende og tenke. Og jeg lurer på om det kanskje ikke er på grunn av brødrene, men fordi han tenker at det kan skje noe med dem, eller med oss. Når vi drar for å arbeide, og de blir værende igjen hjemme, er de urolige. Jeg måtte kjøpe en telefon til dem, for å holde kontakten. Hvis det går en time uten at vi ringer, blir de fortvila.

Sorg, uvisshet, ydmykelse og frykt setter preg på hverdagen deres. Selv om de har tenkt noen ganger på å forlate gården, så insisterer de på å bli værende. De ønsker å leve i fred og ro med naboene sine i dette landskapet, fortsette å avle griser og dyrke mais, cassava og bananer under denne himmelen, tilbringe dagene sine mellom disse åsene. Samtidig nekter de å resignere overfor drapet på sønnene. De forteller at det å delta på treffet og demonstrasjonen i Bogotá, vekker minner og åpner sår.

 

– Det er veldig tøft, men vi må gjøre det.  Vi må be det colombianske rettsvesenet om å få fram sannheten. Det er mange som tror på det myndighetene har sagt, men det er ikke sant. Vi ber rettsvesenet om å renvaske oss og sønnene våre, avsløre hva som ligger bak overgrepene, og sørge for at dette tar slutt. Det viktigste er at dette ikke ender med straffefrihet. Et menneske kan ikke bare ta livet av et annet, det står ikke i noen bibel, eller i noe lovverk, avslutter Jorge.

 

 

Lang vei til rettferdighet

Den 6. mars ble rundet av med en markering hvor de pårørende ble pakket inn i hvite plastsekker på Plaza Boliviar i sentrum av Bogotá. Hver og én hadde en lapp på brystet hvor det sto ”massegrav”, en dato, og navnet på stedet hvor noen var blitt gravlagt. Folk tenner lys, og noen roper slagord: ”Uribe, fascist, det er du som er terrorist!” Jeg går derfra med de livløse kroppene på netthinnen, og tenker at det er et sterkt symbol på en virkelighet som har fått altfor lite oppmerksomhet både i Colombia og internasjonalt. For på tross av at markeringen finner sted på denne historiske plassen mellom parlamentet, justispalasset, kommunesenteret og katedralen, så er det nesten ikke et menneske å se her denne fredagskvelden, utenom de pårørende og folk fra menneskerettighetsorganisasjoner.

Jeg går bortover hovedgata Séptima, og her er det fullt av folk, for gata er stengt for biltrafikk i anledning ”El Septimazo”. Venninner, kameratgjenger, par, barnefamilier og eldre er ute og går. Det kommer glad musikk fra utesteder, det selges grillmat og chicha, inni en stor sirkel av folk står det en vitseforteller, og folk ler og koser seg. En magedanserinne har oppvisning på et gatehjørne, noen ungdommer danser til hip-hop litt lenger borti gata, og på neste hjørne står det en dverg utkledd som mariachi og synger…

De utenomrettslige henrettelsene har funnet sted i år etter år, uten at det har skapt de helt store skandalene i Colombia – ennå. Ting er i ferd med å skje, men det er ennå en lang prosess. For det første fordi noen historier selger bedre enn andre historier, og noen ofre har en tydeligere stemme enn andre ofre. De siste årene har folk mobilisert stort mot geriljaens kidnappinger og overgrep. Colombianske og internasjonale massemedia har bidratt til å sette dette på dagsorden, mye takket være Ingrid Betancourts sterke historie. Problemet er at ofrene for drap begått av statlige aktører og illegale paramilitære grupper – som i mange tilfeller har samarbeidet – kommer i skyggen av de førstnevnte. Det på tross av at disse aktørene i følge menneskerettighetsorganisasjonen CCJ står ansvarlig for til sammen 75 prosent av drapene og forsvinningene i Colombia mellom 2002 og 2006. Ofrene og de pårørendes kamp for sannhet og rettferdighet er også en kamp mot en kollektiv glemsel.

En annen grunn til at dette fenomenet har fått så lite oppmerksomhet, er fordi det er knyttet stor risiko til å ta opp kampen mot en så mektig institusjon som de væpnede styrkene i Colombia. Det er ikke bare pårørende og vitner som stigmatiseres og trues på livet. Menneskerettighetsorganisasjonene som fører disse sakene risikerer også å bli utsatt for trusler, bli stemplet som ”geriljaforsvarere” og i verste fall å bli drept. Presidenten selv er stadig på banen med verbale angrep mot dem som kritiserer menneskerettighets-bruddene i landet. Han beskyldte for eksempel José Miguel Vivanco, lederen for Human Rights Watch, for å være ”FARC-geriljaens allierte og forsvarer” 2. november i fjor. Det fins altså mektige krefter som gjør sitt for å kontrollere hva slags informasjon som slipper ut fra konfliktområdene, og hva slags informasjon som ikke gjør det. Sannheten er som kjent noe av det første som går tapt i krig. Og de væpnede aktørene er tjent med at ofre, pårørende og vitner blir brakt til taushet for alltid.

For regjeringa, og ikke minst president Alvaro Uribe, er det dessuten knyttet stor prestisje til å opprettholde inntrykket av at sikkerhetspolitikken er vellykket. Uribe ble valgt på løfter om å gjenerobre sikkerheten i Colombia gjennom å bekjempe geriljaen militært og demobilisere de paramilitære gruppene. Han har vunnet mange stemmer på å framstå som en sterk leder som bøyer ”terroristene” i kne. Åpenbart er det politisk kostbart for ham når det viser seg at en del av de såkalte terroristene egentlig var gutter på 14-15 år som ikke hadde gjort noe annet galt enn å vokse opp i et konfliktområde.

(Denne artikkelen sto på trykk i norske Le Monde Diplomatique i mai 2009: Hærens hemmelige henrettelser)

 

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s