Skatte-innkreving

La Macarena, Bogotá (foto: Kristina Johansen)

Når du går i Bogotás gater, risikerer du å møte aggressive ”skatteinnkrevere” som ønsker å gjøre noe med det faktum at du har penger, mens de ikke har det.

Å bo i denne byen, som i mange andre storbyer, innebærer en risiko for å møte på folk som har mista tålmodigheten med almissene. De lever på et eksistensminimum, har ikke tak over hodet eller et arbeid å gå til, og får ikke hjelp fra staten til å skape seg et verdig liv. Kanskje har de forsøkt å overleve gjennom tigging. For den som har penger, er det enkleste å gå med noen mynter i hånden – Et ubetydelig beløp som vanligvis reduserer møtet med skatteinkreverne til en kort dialog:

– Hjelper du meg med en mynt?

– Ok, vær så god.

Mange som har muligheten til det, unngår å gå til fots i byens gater, og kjører heller bil, tar en taxi eller en buss. I samtaler med velstående colombianere er det mange som sier at de føler seg usikre i Bogotás gater. Som Helena sier det:

Vi er redde for å gå fritt omkring i gatene, vi har ikke den rettigheten.  Noen ganger tenker jeg at vi er kidnappet i våre egne hjem.

Selvfølgelig er det uunngåelig å sette sin fot på et fortau en gang i blant. Likevel tilbringer mange velstående colombianere dagene i sosiale rom som kontrolleres ved hjelp av murer med glasskår på toppen, elektriske gjerder, overvåkningskamera, politimenn og private vakter. Slik reduseres møtene med de ekstraordinære skatteinnkreverne til det minimale. Alle som bor i Bogotá skaper seg et slags mentalt kart over trygge og utrygge områder, og finner fram til sikre ruter i sementjungelen. Folk er ekstra forsiktige når det er mørkt. Jeg har også mine kart og mine ruter, men jeg liker fortsatt å gå i gatene. Som oftest går det bra, og det gir deg muligheten til å kjenne byen på pulsen. Men noen ganger støter man på skatteinnkrevere som tar i bruk andre virkemidler enn en utstrakt hånd og et bedende ansiktsuttrykk.

I går var jeg gått tom for mynter da jeg gikk for å besøke en venninne. Klokka var knapt ett om dagen, men det var fridag og lite folk i blindgata hvor hun bor. Venninnen min viste seg ikke å være hjemme. Da jeg gikk derfra og hjemover, møtte jeg en kvinne i 40-årene: Hun var tynn, og med en desperasjon som lyste ut av øynene. Det så ut som hun levde på gata, og som det livet ikke var noe særlig å skryte av.

– Gi meg penger til en kopp kaffe!

– Ok. Kom, så skal jeg kjøpe en kaffe til deg, svarer jeg, litt nervøs fordi jeg ikke har småpenger, og ser meg rundt etter et bakeri eller noen solidariske fotgjengere i nærheten.

– Gi meg pengene dine nå! sier hun insisterende, og truer meg med et spisst glasskår.

– Hvis ikke ødelegger jeg deg! fortsetter hun, blokkerer veien og antyder at hun vil stikke eller skjære meg med glasskåret om jeg ikke gjør som hun sier. Jeg leter i lommene, finner ingenting, leter i veska og finner fram en 10.000-pesosseddel som jeg gir fra meg.

– Gi meg mer! sier hun, fortsatt aggressiv, men når jeg sier jeg ikke har noe mer, aksepterer hun dette, og går hurtig derfra.

Litt skjelven, går jeg videre og kjenner på usikkerheten i kroppen, følelsen av sårbarhet, og samtidig lettelsen over at det ikke skjedde noe mer. Så slår det meg at det er lenge siden jeg har blitt minnet på dette jeg så godt vet, men som jeg stadig glemmer: At Colombia er et land med enorme sosiale utfordringer som forblir uløste. I dag lever rundt 45 prosent av befolkningen i fattigdom, og 17 prosent i ekstrem fattigdom, i følge CEPAL.

Hva innebærer så denne fattigdommen? Sosiologen Zygmunt Baumann skriver i boka Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser at stadig større deler av verdens befolkning ikke bare lever i fattigdom og nød, men er blitt varig forvist fra alt som tidligere ble ansett som sosialt, økonomisk og samfunnsgagnlig arbeid. De er dermed økonomisk og sosialt overflødige[1]. Jan Egeland, direktør i NUPI, sier på sin side om situasjonen på verdensbasis:

– Urettferdigheten er blitt større i vår samtid. De 500 rikeste menneskene råder over større kapital enn de 2,4 milliarder fattigste. Vi har mer sosial frustrasjon og raseri enn før. De fattige vet i dag hvordan de rike har det, det gjorde de ikke for noen tiår siden.

I Bogotá vet husløse veldig godt at det er forskjell på velstående bydeler i den nordøstlige delen av byen, og de fattige bydelene i sør. Mange beveger seg daglig mellom disse kontrastene, og prøver lykken som tiggere, søppelinnsamlere og liknende. Noen overlever på tyveri og overfall. Eller skal vi si at de tar saken i egne hender, og krever inn ørlite av det de har rett på i følge menneskerettighetserklæringen og den colombianske konstitusjonen, men som ingen gir dem: Retten til liv. Retten til et verdig sted å bo. Retten til et verdig arbeid. Retten til helsetilbud.

I Colombia er det en enorm kontrast mellom de rettighetene folk garanteres i følge grunnloven, og det som oppfylles i praksis. Menneskerettighetene brytes systematisk, og det mangler politisk vilje til å gjøre noe med de sosiale utfordringene. I tillegg er representanter for staten ansvarlige for grove brudd på den helligste rettigheten av alle: Retten til liv. I den siste tida har det blitt avdekket at minst 1100 personer har blitt drept av hæren eller politiet de siste årene. Deretter har de blitt presentert som ”geriljasoldater falne i kamp”, for på den måten å forsøke å legitimere drapene. En del av de drepte var marginaliserte personer som arbeidsløse og stoffmisbrukere – tydeligvis trodde de som planla og utførte drapene at de ikke ville bli savnet. Enkelte colombianere mener at den endelige løsningen på problemet med tiggere, tyver, stoffmisbrukere, husløse, prostituerte, homoseksuelle og gatebarn er å drepe dem: Den såkalte «sosiale renskingen». For å bekjempe usikkerheten, tar man livet av dem som skaper usikkerhet.  For å fjerne kriminaliteten, dreper man den kriminelle.

Fattigdommen blir ikke alltid besvart med slike ekstreme midler, men ofte reduseres sosiale utfordringer til ”sikkerhetsproblem” i Colombia. Hæren, politiet og private vaktselskap bidrar til å holde ”uønskede” personer unna bestemte områder av byen. En dag jeg snakket med en gateselger – en kortvokst, eldre mann som solgte malerier i sentrum – om å være gateselger, og om forholdet til politiet, sa han:

– Forfølgelsen eksisterer, har eksistert, og kommer til å eksistere. Det er tyrannens lov, den loven som den rike kaster mot den fattige. I Colombia er lovene meget velskrevne, men de er skrevet for dem.  Det spiller ingen rolle om brutale krefter brukes mot denne folkelige klassen som vi utgjør.  Vi har ikke en gang rett til arbeid, det fins ikke noe menneskelig potensial i oss, den folkelige klassen, den gateselgende klassen, som blir tatt i betraktning.  Vi har alltid blitt overkjørt og forfulgt, det har blitt øvet vold mot våre kropper og våre rettigheter.  Det vet alle.  Jeg tror det gjelder internasjonalt, ikke bare i Colombia.

Gitt denne konteksten – preget av marginalisering, ”overflødiggjøring” og forfølgelse – er det egentlig rart at de ikke går flere rasende mennesker rundt omkring i gatene. Møtet med kvinnen med glasskåret får meg til å minnes andre møter med folk som lever i ekstrem fattigdom. Her om dagen ble jeg stanset av en liten, gammel mann med fillete hatt utenfor en butikk. Han snakket vennlig til meg, takket meg for at jeg tok meg tid til å lytte til ham, og understrekte at han ikke ville ha penger. Men kunne jeg hjelpe ham med litt melk eller brød? Jeg gikk inn i butikken og kjøpte noe brød, og han svarte med det kjærlige:

– Gracias, mija – takk, datteren min.

Det oppsiktsvekkende er hvordan mange som lever i ekstrem fattigdom kan bevare sin menneskelighet over for andre i den situasjonen de befinner seg i. Noen ganger gir de deg også en lærepenge i sjenerøsitet og verdighet. Jeg husker en gang i 2001, da jeg som student satt på en benk i sentrum og leste i sola. En mann kom bort til meg og ba om penger. Jeg avviste ham, og fortsatte å lese. Noen minutter seinere kom mannen tilbake med to iskrem i hendene. Han rakte ut hånda, og ga den ene iskremen til meg med et smil om munnen…


[1] Baumann, Zygmunt (1998): Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser, Oslo: Vidarforlaget

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Nyheter og politikk. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s