Roser og frihandel

Blomsternæringen er en av sektorene som vil ha stort utbytte av en frihandelsavtale mellom EFTA og Colombia, i følge Proexport. Men colombianske fagorganiserte har ikke store forventninger til framtida.

Vi drømmer om å organisere alle arbeiderne i blomsternæringen og i jordbruket, sier Elena Bustos, som har arbeidet 16 år som rosedyrker i landsbyen Facatativá (Cundinamarca), en times tid vest for Bogotá. – Vi drømmer om å få alle rettighetene våre oppfylt; en verdig lønn, verdige levekår, en god seng til barna våre. Men jeg vet at det er umulig, legger hun til. Elena insisterer på å være fagorganisert, på tross av alle vanskelighetene det har medført. Da de stiftet fagforeningen, møttes de hjemme hos hverandre, i hemmelighet:

– Med en gang bedriften får høre at noen stifter en fagforening, sparker de alle sammen. Etter at man har mista jobben, spres ryktet i alle bedriftene om at man ble oppsagt fordi man holdt på å etablere en fagforening, og da får man ikke jobb noen steder.

Velferd og arbeidstakerrettigheter?

Dette er situasjonen i Colombia, som Norge undertegnet en frihandelsavtale med i november i fjor. Ratifiseringen i Stortinget er utsatt til høsten. Ifølge Nærings- og handelsminister Sylvia Brustad (AP) vil avtalen ivareta norske næringslivsinteresser og samtidig fremme engasjement for menneskerettigheter, sosiale standarder og arbeidstakerrettigheter[1].

Colombias jordbruksminister Andrés Felipe Arias har på sin side påpekt hvor viktige frihandelsavtaler er for å styrke eksportnæringen i landet. Med referanse til blant annet blomsternæringen, sier han:

En frihandelsavtale vil gjøre det mulig for Bogotá og landsbyene i omegnen å eksportere en rekke produkter. Produsentene vil kunne befeste fortrinn for ulike sektorer permanent.  Det vil bringe velferd, rikdom og arbeidsplasser til Bogotá og hele Colombia.[2]

Blomsternæringen er en av de viktigste eksportnæringene i Colombia. Rundt 90.000 personer arbeider i denne sektoren. Blomster er blant de viktigste eksportproduktene til EFTA, i tillegg til kaffe, gull, smaragder og tobakk. Rosearbeideren Elena Bustos påpeker hvor viktig næringen er:

Jo flere blomster andre land kjøper av oss i Colombia, jo bedre, for det er det vi lever av, sierElena Bustos, somtjener 506.000 pesos, litt i overkant avden colombianske minstelønnen. De fleste som arbeider i blomsternæringen er kvinner. Mange er eneforsørgere, og sliter med å få lønnen til å strekke til:

Her må man som alenemor med 2-3 barn gjøre mirakler med pengene. Hver dag blir situasjonen forverret: husleien og matvareprisene øker, men lønnen øker ikke. Hver gang man går for å kjøpe en halv kilo poteter, er de blitt dyrere. I middagsgrytene til folk finner du ikke kylling, bare restene: føttene og skinnet.

Kooperativer og ”fleksibilisering” av arbeidslivet

Tarsicio Mora, lederen for CUT – landsorganisasjonen i Colombia og LOs søsterforbund – understreker at man må ta i betraktning situasjonen til colombianske arbeidere når man skal vurdere å ratifisere frihandelsavtalen mellom EFTA og Colombia.

Regjeringa har beredt grunnen for en økende utbytting gjennom en fleksibilisering av arbeidslivet. Problemet er at arbeidstakerne mangler grunnleggende rettigheter i dag, og en frihandelsavtale vil forverre denne situasjonen. I tillegg til at arbeidstakerne her ikke har noen garantier, vil en frihandelsavtale medføre at man importerer produkter fra andre land, som er billigere og av bedre kvalitet, fordi vi ikke har teknologien, og ikke har grunnlag for å konkurrere.

Mora poengterer at myndighetene de siste årene har gjennomført en rekke tiltak som er ugunstige for colombianske arbeidere. Et eksempel er opprettelsen av de såkalte”Kooperativene for assosiert arbeid”.

– I kooperativene nektes arbeidere retten til å organisere seg, og risikerer å bli sagt opp når som helst. De har ingen stabilitet. Nesten 2 millioner arbeidere er ansatt gjennom dette systemet i dag.

Elena Bustos har en direkte kontrakt med bedriften, noe som gir henne mer stabilitet enn blomsterarbeidere flest. Dette er en av fordelene ved å være fagorganisert.

– Men nå ansetter de ikke lenger folk direkte, fordi de vet at folk da vil melde seg inn i fagforeningen. Nå ansettes folk i kooperativene, hvor det ikke er lov å være organisert.

En arbeider som har en normal kontrakt med en arbeidsgiver har rett til helse- og pensjonsforsikring, mens en som er ansatt via et kooperativ selv må sørge for dette. I Colombia, hvor helsevesenet er privatisert, er det nødvendig med en slik forsikring for å få medisinsk behandling.

Blomsternæringen er også kjent for å bruke giftige sprøytemidler:

Vi vet at gravide kvinner som arbeider i drivhusene har fått syke barn, og det har ført til hudsykdommer, pusteproblemer og problemer med synet.

Elena forteller at de har redusert giftstoffene i hennes bedrift etter press fra fagforeningen, men at hun har kamerater som har blitt forgiftet på andre bedrifter. Der fortsetter bedriftene å bruke giftstoffene, selv om de hevder noe annet.

Vanskelig å stille krav

Blomsterprodusentene er interessert i en fleksibel arbeidskraft som kan jobbe intenst i visse perioder, spesielt under høstingen av blomster til Valentinesdagen i februar, morsdagen i mai og i september.  Elena forteller at man i disse periodene arbeider rundt 18 timer hver dag, søndager og helligdager inkludert. Arbeidsforholdene gjør at de fleste kvinnene er skilte.

– Når rosene skal høstes, må vi jobbe overtid til klokka 22-23. Tidligere måtte vi arbeide til klokka 2 om morgenen. Da pleide vi å komme hjem i 3-tida om morgenen, lage frokost og dra tilbake til bedriften igjen.

Det er høy arbeidsledighet i regionen, og tilgangen på billig arbeidskraft gjør det vanskelig for fagforeningen å stille krav:

Vi, som fagforening, krever en verdig lønn, men vi vet at det fins folk ute i gatene som sier: ”jeg arbeider for den lønnen dere kan gi meg”, eller ”jeg kan godt arbeide for frokosten til barna mine”.  Det er et veldig stort behov der ute, derfor er vi i en svak posisjon.

Forfølgelse av fagbevegelsen

Fagforeningen til Elena har unngått politisk vold, blant annet fordi de konsentrerer seg om arbeidskårene på den enkelte bedrift, og ikke blander seg i politikk, forklarer hun. CUT er derimot kjent for å ha sterke meninger om den politiske og økonomiske utviklingen i Colombia, og dette har kostet dem dyrt. Fra å være 1.500.000 medlemmer,  er de nå nede i 600.000.

– For å holde seg ved makta har regjeringene i Colombia ført en utryddelsespolitikk mot oss som ikke er enige med dem. Rundt 3000 medlemmer av CUT har blitt drept. Bare i år har 9 personer mistet livet. I Colombia respekterer man ikke retten til organisering, og sosial protest blir hardt straffet.

Tarsicio Mora har kjent denne forfølgelsen på kroppen gjennom sitt lange liv som fagorganisert, fra han begynte å arbeide som barneskolelærer i landsbyen San Franscisco (Cundinamarca), via ledervervet i lærerorganisasjonen FECODE og fram til stillingen som leder for CUT i dag.

Jeg har vært utsatt for 5 drapsforsøk, har mottatt trusler, og har vært nødt til å leve i eksil i en periode. Denne sikkerhetssituasjonen skyldes at jeg sier sannheten.  Det har vært en direkte kamp, ansikt til ansikt med regjeringa.

Alternativer

Jeg spør Tarsicio om en frihandelsavtale kan være en arena for dialog mellom den norske og den colombianske regjeringa, slik Rikke Lind, statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet, har hevdet[3].

Jeg mener man kan gi internasjonal støtte, og opprettholde kontakt mellom regjeringer, uten frihandelsavtaler. Regjeringene kan også – på internasjonalt plan – kreve at grunnleggende rettigheter respekteres, uten at man trenger en frihandelsavtale. Hvis vi ikke har noen dialog i dag uten frihandelsavtale, tror jeg det blir verre med en slik avtale.

Tarsicio forklarer at menneskerettighetsbruddene, straffefriheten og den aggressive arbeidslivspolitikken viser at det ikke fins noen politisk vilje, verken hos regjeringa eller hos bedriftslederne, til dialog og til å forbedre situasjonen til Colombias arbeidere. Hva slags relasjon mellom Norge og Colombia kunne tjent colombianske arbeidere?

– En handelsavtale som respekterer det enkelte lands suverenitet, hvor man søker en likeverdig utvikling, med teknologisk utveksling. Hvor ulike kulturer blir respektert, og hvor fellesinteressene prioriteres framfor private interesser.


[1] Handelskampanjens rapport Frihet for hvem? Frihandelsavtalen mellom Colombia og EFTA

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Nyheter og politikk. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s