San Onofre: Motstandskamp og glemt historie

Don Ignacio Silgado (bilde: Kristina Johansen)

Det er viktig at vi skriver vår egen historie, sier bondelederen Amaury Moguea Silgado, som ble tvunget til å forlate hjemstedet San Onofre etter at de paramilitære torturerte ham og var på nippet til å drepe ham.

Den offisielle historien preges ofte av de mektiges interesser og forståelse av virkeligheten. I Colombia legger også den langvarige væpnede konflikten begrensninger på hvem som kan snakke og hvem som ikke kan det, på hva som fortelles og hva som ikke kan sies. Noen historier rommer motstandstradisjoner som elitene ikke er interessert i å formidle videre. Andre historier er farlige å fortelle, fordi de handler om forbrytelser som forsøkes holdt skjult.

– Colombias nyere historie er en historie om glemsel og straffefrihet, sier menneskerettighets-forkjemperen Manuel Vega. -I de siste årene har vi i vår maktesløshet vært vitner til at fortidas menneskerettighetsbrudd og tragedier blir gjentatt, fordi vi mangler et effektivt rettssystem og en kritisk hukommelse.

Amaury Mogueas kamp for jord og sosiale endringer er en historie som ikke finnes i historiebøkene, men som fortjener å bli hørt. Etter tre drapsforsøk, og etter å ha flyktet fra San Onofre til Barranquilla og videre til Bogotá, lever han i dag i hovedstaden, hvor han studerer sosiologi og arbeider for internt fordrevnes rettigheter. Han er et av disse menneskene som aldri gir opp, og som han sier:

Jeg opplever meg ikke som et offer for konflikten, men som en person som har noe å bidra med, som søker etter alternativer, uten bitterhet.

Han har en sterk vilje til å formidle sin egen, familiens og regionens glemte historie. Derfor oppfordret han meg til å besøke bestefaren, den gamle bondelederen don Ignacio Silgado Campos, som bor i Cartagena.

Modig oldemor

En smilende, liten mann møter meg i porten når jeg kommer hjem til don Ignacio i den folkelige bydelen Los Manzanares. På 70-tallet var han sentral i småbøndenes kamp for jord i landsbyen San Onofre (Sucre), som ligger ved atlanterhavskysten i Colombia, noen timer sør for Cartagena. Nå er han 90 år og tilbringer det meste av tida i kirka, men han tar seg tid til å snakke med en langveisfarende.

Jeg ble født inn i min mors kamp, sier don Ignacio, etter at vi har satt oss ute i patioen. På 30-tallet våget moren doña Felicita Campos å gjøre motstand mot den mektige jordeieren don Rafael Enrique Prieto. Barnebarnet Amaury utdyper:

– Rafael Enrique kom til gårdene til folk og sa “dette er mitt” og fikk folk drept. Når oldemoren min fikk vite om at noen naboer var blitt utsatt for overgrep, dro hun for å forsvare dem.

Ignacio forteller at jordeieren oppsøkte småbøndene i regionen, og forsøkte å få kontroll over alt kveget deres ved å si at de måtte merke dyrene med hans jern, fordi det var det eneste merket som myndighetene aksepterte.

På den måten fikk han kontroll over det meste, men moren min kjempet mot.

Doña Felicita nektet å merke kveget med hans jern. Tre dager etter sendte jordeieren noen menn til gårds for å rive huset hennes og sette fyr på det, og ta med seg kveget. Doña Felicita gikk hele veien fra San Onofre til Bogotá til fots for å anmelde overgrepene til myndighetene. Hun kom tilbake med noen papirer som viste at jorda til jordeieren egentlig ikke tilhørte noen.

– For dette ble oldemoren min torturert og fengslet. Hun visste når de kom for å lete etter henne, og noen ganger måtte hun sove oppe i fjellene. De forsøkte å drepe henne, men klarte det ikke, forteller Amaury.

Jorda tilhører dem som arbeider på den

– De eneste i familien som har fortsatt kampen etter min mor, er jeg og barnebarnet mitt, Amaury, forteller don Ignacio.

Overgrep og fengsling etter at han begynte å snakke om retten til jord, radikaliserte den unge Ignacio til å organisere jordokkupasjoner, eller ”gjenerobring” av jorda, som bondeaktivistene kalte det. De fastholdt at forfedrene deres disponerte jorda før den ble overtatt av mektige jordeiere. I Sucre var jorda konsentrert i hendene på noen få. Ekstensiv kvegdrift var den dominerende næringen, mens småbøndene levde på et eksistensminimum.

Da jeg var liten, var jeg ofte sulten. Vi småbønder hadde ikke nok dyrkbar jord. Så begynte man å snakke om at ”jorda tilhører den som arbeider på den”, og at vi alle har denne rettigheten.  Dermed oppsto kampen med jordeierne.

Amaury forteller at San Onofre og Sucre ble et sentrum for en radikal småbrukerkamp på begynnelsen av 70-tallet.

– Jeg var åtte år da småbøndene begynte å samles oppe i fjellene for å drive med politisk skolering, og bestefaren min tok meg med. I stedet for å lese Rødhette, snakket han til meg om revolusjon.

Både nasjonale bondeledere fra organisasjonen Asociación Nacional de Usuarios Campesinos (ANUC) og studentledere fra hele landet pleide å samles der. Flere geriljagrupper oppsto også i området, og drev en væpnet motstandskamp som svar statens forfølgelse av småbøndene, forklarer Amaury. Det fantes en gjensidig respekt mellom dem, men bestefaren– og han sjøl – valgte å kjempe en sivil kamp, påpeker han.

– Jeg henta vann i elva og laget mat til den som gikk på skolene. De pleide å begynne åtte om morgenen, og ett om natta satt de framdeles der og diskuterte regional, nasjonal, og internasjonal politikk. En dag tok de beslutningen om å gjennomføre de store jordokkupasjonene – de største som har vært i Colombia. Bestefaren min var en av lederne for denne prosessen.

Den første haciendaen de okkuperte, etter 6 måneders planlegging, var La Comandancia.

De startet tidlig om morgenen. Rundt 200 menn, kvinner og barn begynte å rydde jorda. Etter tre timer var det fullt av politi der. De arresterte bestefaren min, og tok meg med. ”Hvis du ikke sier hvem lederne er, så dreper vi deg”, sa de til meg. Tilslutt sa jeg: “Ok, jeg skal si hvem de er. Det er tre.” De tok meg med til alle småbøndene, og foran dem sa jeg: “De tre lederne som har brakt oss hit er frokosten, lunsjen og middagen. Det er derfor vi kjemper.”

Bestefaren ble holdt i arrest i flere dager etter dette, men småbøndene klarte tilslutt å tilegne seg et stykke jord hvor de etablerte et kooperativ, arbeidet i fellesskap og delte fortjenesten. De kjøpte også en bil til å frakte produktene til nærmeste by, Sincelejo. Forfølgelsen av bondelederne fortsatte. På midten av åttitallet ledet Amaury Moguea en jordokkupasjon, denne gang av haciendaen El Palmar, som med sine 3000 hektar fruktbar jord var en av de største gårdene i regionen. 200 familier planla okkupasjonen gjennom to år, og oppnådde tilslutt tilgang på jord. Også her praktiserte de solidariske arbeidsformer: Arbeidet var basert på prinsippet om ”minga” (dugnad), og de reserverte noe av produksjonen til å dekke uforutsette utgifter, som sykdom hos en av småbøndene.

Afrocolombianernes kamp for jord og frihet

Våre forfedres kamp har alltid handlet om retten til jord, sier Amaury.

Spørsmålet om jord har stått sentralt gjennom mange århundrer med kriger og konflikter. Verken de mektiges tilranelse av jord eller fattigfolks motstandskamp er et nytt fenomen. Allerede fra slutten av 1500-tallet etablerte ”cimarrones” afrocolombianere som kjempet seg fri fra sine slavedrivere – ”palenques” eller motstandssamfunnlangs kysten og elvene i Colombia. Sørøst for Cartagena ligger Palenque de San Basilio, som er den eneste palenquen som eksisterer fortsatt. San Onofre, som ligger et par timer lenger sør, var også opprinnelig en palenque. Historieprofessoren Alfonso Cassiani Herrera, som sjøl kommer fra San Basilio, er opptatt av denne glemte historien:

Den offisielle historien har usynliggjort fortida vår, og forteller ikke om motstanden til forfedrene våre, helt fra de ble tatt til fange i Afrika og frakta til Den nye verden. Noen kjøpte sin egen frihet, og andre flyktet. De møttes og etablerte frie samfunn for å beskytte seg sjøl. Denne historien er ignorert i Colombia. Folk flest kjenner ikke til at det var Benkos Biojó som var den første som erklærte uavhengighet fra de spanske erobrerne, da han etablerte Palenque de Matatuna i 1599.

Lenge før Simon Bolivars frigjøringskamp, ble altså det første autonome territoriet i Amerika etter den europeiske erobringen etablert av afrocolombianere. Alfonso forteller at Palenqe de Matatuna ble anerkjent av guvernøren i Cartagena i 1605, etter fredsforhandlinger med Benkos Biojó. Sentralt sto kravene om jord og autonomi:

Kravene til los cimarrones dreier seg om anerkjennelsen av territoriet, et sted hvor de kan bosette seg og dyrke jorda. ”Å få leve uforstyrret”, er et annet krav. Det vil si at de snakket om anerkjennelsen av friheten. Dernest sier de at de er innstilt på å betale tributt og anerkjenne myndighetene, men kun hvis den lokale myndighetspersonen blir valgt blant dem. De vil si at de snakket om autonomi. Dette er krav som første gang ble stilt i 1605, og som ble tatt opp igjen gjennom hele 1600- og 1700-tallet.

Alfonso påpeker at man kan finne spor etter disse motstandssamfunnene både i afrocolombianske samfunn og hos de sosiale bevegelsene ellers i Colombia:

Hvor oppstår småbøndenes kamp her i landet, hvor blir ANUC stiftet? I Sucre, hvor også kampen til los cimarrones fant sted. Jeg sier ikke at småbrukernes kamp kun er en arv fra afrocolombianerne, men at disse har bidratt, sammen med andre sektorer.

 

Fra venstrepolitikk til massakrer

På tross av denne historiske motstandstradisjonen, var Sucre lenge styrt av partier som representerte elitene. I kjølvannet av vellykkede jordokkupasjoner bestemmer derfor bondebevegelsen seg for å gå sammen med andre grupper for å danne venstrealliansen Den folkelige borgerunionen (La Unión Cívica Popular) på begynnelsen av 90-tallet. Amaury er sentral i denne prosessen.

– De kjempet for friheten til oss som ikke har noen rettigheter, påpeker Ignacio.

Venstresida vant lokalvalget i 1992, med legen Lubián Perez som borgermester, og brakte lys til mange avsidesliggende grender, forteller Amaury.  Ved neste valg, i 1996, vinner imidlertid høyresidas kandidat med støtte fra Alvaro García Romero, som i dag er fengslet på grunn av forbindelser til de paramilitære. De paramilitære gruppene i Colombia kan spores tilbake til et lovlig rammeverk fra 60-tallet som tillot hæren å bevæpne sivile. Dette ble erklært grunnlovsstridig i 1989, men det var en massiv økning i paramilitære på 90-tallet, og det er påvist forbindelser mellom disse gruppene og militære, politikere, statlige funksjonærer og næringslivsfolk.

Høsten 1996 begynte det å ankomme paramilitære til San Onofre. Etter at Amaury deltok på et politisk møte i Sincelejo, ble én etter én av de som deltok på møtet drept. Sjøl ble han stoppet av paramilitære på vei fra Tolú til San Onofre, uten å vite hva som hadde skjedd med kameratene.

– Ved avkjøringen til San Onofre tvinger de meg av motorsykkelen. De tar meg med på en sti, trekker en pose over hodet mitt, og sier at jeg er den største geriljasoldaten i San Onofre, og at jeg må si navnene på alle de andre i geriljaen. De trekker neglene ut av fingrene og tærne mine. Jeg sier: ”Hvis dere skal drepe meg, så drep meg”.

Amaury overlever, og kommer seg hjem, uten helt å vite hvordan.

– Deretter ba de meg møte dem i Tolú. De krevde 600.000 pesos, angivelig for livet mitt, og viste meg en liste med 50 personer som de skulle drepe i San Onofre. Ordren var at de skulle drepe meg også, forteller Amaury. – Mange kamerater var på lista over lederne de skulle drepe. Jeg snakket med dem, men de trodde jeg var blitt gal.

Amaury flyktet sørover i Colombia, til Huila, hvor han arbeidet i 5 måneder mens han ventet på at situasjonen skulle roe seg i San Onofre.

– Men hver dag drepte de flere folk. Da jeg kom tilbake, var Rodrigo Cadena der med alle folka sine. Det er Cadena som står bak de største massakrene i San Onofre, og som koordinerte alle drapene i Montes de María med Diego Vecino. Jeg hadde mitt jordstykke i El Palmar-haciendaen, men nå hadde de etablert en paramilitær base der, hvor de drepte og lemlestet folk. Haciendaen ble omgjort til en gravplass for hele regionen.

Don Ignacio var på denne tida ikke lenger politisk aktiv, men observerte utviklingen:

De paramilitære begynte å forfølge alle lederne i borgerbevegelsen. De drepte dem én etter én… Jeg innså at jeg var alene, at det ikke var noen som kjempet lenger. De kom og krevde inn skatt, men jeg ville ikke finne meg i det. Jeg visste at de kunne drepe meg, så da dro jeg hit [til Cartagena], sier don Ignacio.

Minst 3000 personer ble utsatt for tvungen forsvinning i Sucre, og spesielt i San Onofre og omegnen, konstaterer Den nasjonale bevegelsen til ofre for statlige forbrytelser (MOVICE)[1]. 75 massakrer ble utført, med til sammen 329 drepte. Mange av likene ble kastet i massegraver. 70.000 personer i Sucre og 2.162 familier fra San Onofre ble internt fordrevet. 90 aktivister i opposisjonspartiet Unión Patriótica har blitt drept, mens bondeorganisasjoner som ANUC har blitt praktisk talt utslettet, påpeker MOVICE.

Å skrive historien på nytt

Etter demobiliseringsprosessen til de paramilitære, som startet i 2003, har 160.000 personer registrert seg som ofre for de paramilitære i Colombia. Av 31.000 demobiliserte paramilitære, blir rundt 10 prosent stilt for retten. Resten nyter godt av de facto amnesti.[2] Foreløpig er informasjonen som kommer fram i rettsprosessene begrenset, ikke minst når det gjelder statens og elitenes medansvar. Få ansvarlige har fått sin straff. Straffefriheten etterlater familiemedlemmer, venner og vitner med uvisshet, frykt og mistillit. MOVICE – og mange med dem – understreker at sannhet, rettferdighet og oppreisning er en forutsetning for å kunne oppnå fred og forsoning i Colombia. Blant tiltakene deres er de såkalte offentlige høringene, hvor folk offentlig vitner om overgrep. De forsøker å rekonstruere historien til utallige colombianere som ble brakt til taushet. I San Onofre trosset 1500 personer frykt og trusler og deltok på den første høringen, i november 2006.

Amaury forteller at noen av vennene hans deltok på denne høringen, og at de i ettertid har mottatt trusler. For ham er det fortsatt vanskelig å vende tilbake, på grunn av sikkerhetssituasjonen. Jeg spør ham om dem som kjempet sammen med ham, og han forteller at mange er forsvunnet eller funnet drept. Noen tidligere kamerater har skiftet side, og er i dag fengslet på grunn av forbindelser med de paramilitære. Sjøl valgte han å flykte til Barranquilla, hvor han organiserte andre internt fordrevne. Dette førte til at han mottok nye trusler. I januar 1999 dukket navnet hans opp på en drapsliste, og like etter ble han utsatt for et nytt drapsforsøk. Samme dag ble hans venn fra San Onofre, den tidligere borgermesteren Lubián Perez, drept. Amaury flyktet deretter til Bogotá.

Det få som ble værende i San Onofre, var de som ikke protesterte. Noen av dem ble fremmedgjorte av konflikten, andre involverte seg i den. De sosiale prosessene ble tilintetgjort. Vi som dro derfra er nødt til å rekonstruere historien, beskrive prosessene og huske på det som skjedde.

 

Amaury har de siste årene studert sosiologi, og de to erfaringene – praksisen som sosial leder, og den akademiske utdannelsen – til å skrive om den væpnede konflikten med utgangspunkt i det han selv har opplevd. – Det er viktig at vi skriver vår egen historie, sier han.

Jeg spør bestefaren don Ignacio om man mener folk bør glemme alle grusomhetene, eller om det er viktig å huske på det folk har opplevd.

– Det er veldig viktig. Hvorfor? Det er viktig å kjenne på kroppen det som skjer med oss som mennesker. Jeg må føle hva som skjer med deg, for du er et menneske akkurat som meg. Den sulten og fattigdommen som mishandler meg, mishandler også deg.

Don Ignacio strekker armen sin mot meg for å sammenligne sin hud med min, og sier at sjøl om jeg er en ”liten hvit kvinne” og han en ”rynkete svart mann”, så har vi alle det samme røde blodet og den samme evnen til å føle sult og smerte. Han forteller at da han var liten, kunne han ikke sitte og snakke med besteforeldrene mine slik vi to snakker sammen.

– Denne dialogen, den tilliten som er mellom oss er veldig viktig. Vi er like ulike som himmelen og jorda, sier han og ler. – Men Gud har skapt alt, uten å gjøre forskjell på folk. Det er det vi ennå ikke har klart å forstå: At vi mennesker egentlig er den samme.

Jeg tenker at det er mangelen på en slik forståelse som har lagt grobunn for de enorme sosiale ulikhetene i Colombia, som framprovoserte doña Felicitas, don Ignacios og Amaurys kamp for jord og rettigheter. Og det er denne mangelen på evne til å identifisere seg med Den andre som gjør at visse sosiale virkeligheter forblir oversett, og visse overgrep blir tolerert i Colombia, den dag i dag. Jeg spør den gamle Ignacio om han anbefaler småbønder i dag å kjempe i likhet med ham sjøl.

– Ja, for behovet tar ikke slutt. Kampen er en rettighet de har, fordi jorda er deres. Jorda er for alle, fordi jorda er alles mor, det er hun som gir oss livet, sier han og peker mot bakken.

Denne artikkelen ble publisert i Verdensmagasinet X i 2009: Motstandens skjulte historie

 


[1] Movimiento Nacional de Víctimas de Crimenes del Estado (MOVICE) (2009): La protección de las víctimas de Crimenes de Estado.

[2] Amnesty International (2008): Leave us in peace! http://www.amnesty.org/en/for-media/press-releases/colombia-leave-us-peace-targeting-civilians-internal-armed-conflict-fact

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Nyheter og politikk. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s