Næring til sjelen: Maurilios utrettelige kamp

Maurilio Santiago (foto: Giulia Branda)

Det finnes ikke rettferdighet for urfolk, sier menneskerettighetsadvokaten Maurilio Santiago Reyes, som kjemper mot straffefrihet og forfølgelse etter en massakre i den mexicanske landsbyen Santo Domingo Ixcatlán i april 2008.

Menneskerettighetssenteret for rådgivning av urfolk (Cedhapi) holder til i et beskjedent lokale i Tlaxiaco i delstaten Oaxaca. Stedet har en åpen port, skeivt gulv og lav terskel: Hit kommer en barbeint kvinne med nedslått blikk, en engasjert lærer som brenner for retten til jord og rettferdighet, og familiemedlemmene til drepte og arresterte. Majoriteten i denne regionen er mixtecos, i likhet med Maurilio Santiago sjøl. Han er en rørslig kar som utstråler stor ro. Når jeg spør ham om hva som er situasjonen i regionen, lytter han alvorlig, tenker seg om et øyeblikk, og svarer:

Los mixtecos er et av 16 urfolk i Oaxaca. For urfolk er rettsvesenet en fiksjon. De har alltid blitt utbytta og ydmyka, og det fins ikke rettferdighet for dem.

30. april 2008 ble Gustavo Castañeda Martínez, Melesio Martínez Robles og Inocencio Medina Bernabé drept i Santo Domingo Ixcatlán av en væpnet gruppe bestående av 40 menn ledet av en lokal cacique[1]: Borgermesteren Freddy Eucario Morales Arias. Den væpnede gruppa til Morales banket opp Castañeda, tvang ham inn i bilen hans og satte fyr på den. To menn som forsøkte å hjelpe ham, ble skutt og drept. Maurilio Santiago kom til åstedet like etterpå:

Jeg hadde aldri sett noe liknende. Jeg kom til landsbyen og så frykten i øynene på folk, det utbrente liket til det ene offeret i bilen, og det andre liket, hvor alt kjøtt fra underlivet og ned til føttene var skåret vekk… Denne opplevelsen etterlater deg uten ord, sier Maurilio, og viser oss bilder av de drepte.

Maurilio presenterer oss for en familie fra Santo Domingo som motarbeidet Freddy Morales og mennene hans. De inviterer oss hjem på middag i et halvferdig hus hvor det ikke er mangel på gjestfrihet. Vi sitter i en sirkel ute i bakgården, blir servert mexicanske tostadas med kylling mens det stadig kommer flere folk på besøk. Maurilio presenterer en kvinne som var til stede den dramatiske kvelden. Hun sitter rak i ryggen, alvorlig, og forteller om maktesløsheten over å vite at noe grufullt holder på å skje, men at du ikke kan gjøre noe for å forhindre det. Hun forteller at avdøde Castañedas kjæreste –  María de la Luz Martínez García – løp gjennom byens gater, banket på dører og ropte om hjelp. Hun løp opp til åstedet, og kom ned igjen og fortalte at kjæresten hennes var i ferd med å brenne opp. Men ingen våget å konfrontere overgriperne. Kvinnen gråter stillferdig mens hun snakker.

Deretter blir vi presentert for broren til Castañeda. Han forteller, med et uttrykk av skam og sorg i ansiktet, at broren hadde kjørt en lærerinne til nabolandsbyen og kom ned til Santo Domingo, da han ble tatt til fange av Freddy og hans menn.

– Prøvde dere å stoppe dem? spør jeg.

De som prøvde å blande seg inn, ble drept, svarer han kort.

– Vi innså at det de ønsket, var at så mange som mulig skulle blande seg inn, og dermed bli drept. Det var en veldig smertefull beslutning, men vi bestemte oss for å ikke å gå
opp til dem, fordi vi forsto at vi ikke kunne gjøre noe.

Maurilio forklarer at en jordkonflikt er bakgrunn for massakren. Santo Domingo Ixcatlán og Chalcatongo er to landsbyer som over lang tid har kranglet om et jordområde.

– Freddy begynte å ta i bruk vold, angivelig for å løse konflikten. Han bevæpnet folk fra Santo Domingo, og de begynte å angripe innbyggerne i Chalcatongo, og ødelegge hus.
Men det var en gruppe som ønsket å løse konflikten gjennom dialog, og som motsatte seg Freddy. De drepte var blant disse.

Cedhapi tok på seg å representere ofrene. Like etter begynte både ofrene og deres forsvarere å få trusler. Spesielt utsatt har enken etter Gustavo Castañeda –  María de la Luz Martínez García – vært. Etter drapet på mannen, har hun arbeidet tett med Cedhapi i kampen for rettferdighet. Som følge av dette har hun blitt utsatt for trusler og forfølgelse. I flere måneder måtte hun søke tilflukt på kontoret til Cedhapi. Sikkerhetssituasjonen var så komplisert, at Cedhapi måtte appellere til Den interamerikanske menneskerettighets-kommisjonen (CIDH) om å gjøre noe. De utstedte en oppfordring til den mexicanske staten om å iverksette sikkerhetstiltak (medidas cautelares) for 66 personer. 3. desember 2008 ble situasjonen igjen svært tilspisset: Den samme væpnede gruppa kom ned til Santo Domingo med finlandshetter og bevæpnet med AK-47 og truet alle som motsatte seg dem[2]. CIDH utvidet sikkerhetstiltakene til å gjelde 177 personer. Santiago Reyes forklarer at dette har gitt en viss beskyttelse, men at situasjonen fortsatt er uavklart. Lederen er i dag arrestert, men 12 personer med arrestordre nyter fortsatt godt av total straffefrihet:

Overgriperne befinner seg i Los Reyes, hvor de har en leir. De 12 personene med arrestordre holder til der, sammen med en gruppe på rundt 50 menn. Hæren patruljerer
angivelig området, men de har ikke avvæpnet dem, tvert i mot beskytter de dem.
Også politiet beskytter dem
, sier Maurilio.

Maurilio har forstått at han står overfor et ”monster med mange hoder”, og at det er sterke interesser inne i bildet. Borgermesteren har lenge vært medlem av PRI og beskytta av delstatsregjeringa i Oaxaca[3]. Hvordan kunne dette skje, og hvorfor har det vært så vanskelig å rettsforfølge de ansvarlige?

Det gjør meg rasende. Jeg har brukt alle juridiske virkemidler, og de har gitt meg tusen løfter. Statsadvokaten (el procurador) forpliktet seg i Washington i oktober 2008 til å
arrestere de ansvarlige. Vi kan ikke gjøre noe annet enn å fortsette å arbeide, å føre saken videre.  Å gå i ørkenen er vanskelig: sola steiker, det fins ikke vann, og man strever for å komme fram. Det er sånn vi føler oss. Men en dag skal vi bringe denne saken til Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen
, påpeker Maurilio.

(Foto: Giulia Branda)

Sola har gått ned mens vi har hørt på beretningene om maktmisbruk og grusomheter der ute i patioen. Flere venner har kommet til. Så hentes gitaren fram, og noen går ut for å kjøpe en flaske mezcal  -lokalt brennevn. Alle tilbys et glass, og folk begynner å synge mexicanske kjærlighetssanger. Latteren sitter løst, man synger med stor innlevelse og snakker om forelskelse og kjærlighetssorg. Her deler man det man har: Sterke historier, melankolske sanger og god mat og drikke. Maurilio forklarer at det å ta del i folks liv og dele erfaringer med lokalsamfunnene er et viktig prinsipp for Cedhapi. Det er ikke tilstrekkelig med ren sakskunnskap, du må også ha evne til innlevelse. Til syvende og sist er er alle disse erfaringene næring til sjelen:

Jeg har indiansk blod i årene, derfor har jeg en spesiell måte å se på ting. Vår kultur har blitt undertrykt, og vi har blitt brakt til taushet, men de har ikke klart å begrave sjelen vår. Jeg drives av et sinne som holder meg i live, og jeg tror på det jeg gjør. Vold er ikke den riktige måten å håndtere ting på – jeg tror på jussen. Jeg vet at rettsvesenet manipuleres av de mektige, men jeg tror likevel at man kan få til visse ting. Og jeg betrakter hvert øyeblikk i livet som en næring til sjelen. Hvert tilfelle av
menneskerettighetsbrudd, hver sak jeg arbeider med, er noe jeg verdsetter
, fordi det styrker meg spirituelt sett.

Ver entrevista en español aquí


[1]Amnesty International: «Tre drept under angrep på urfolk»  21. mai 2008 http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/F8A79E999066E04FC1257450003B23F0

[2] Amnesty International: «By med urfolk under beleiring av væpnede menn», 9. desember 2008 http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/8AE68AB66C76BEB6C125751A004B037F

[3] Partiet PRI (Partido Revolucionario Institucional), har vært eneherskende i México i mange tiår og har fortsatt stor makt på delstats – og kommunenivå. Oaxacas guvernør Ulyses Ruíz Ortíz, som representerer PRI, er kjent for å slå hardt ned på opposisjon og demonstrasjoner

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Nyheter og politikk. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s