Skrik som setter seg fast i hjertet

Volden har mange konsekvenser, og alle er ødeleggende. For det første har de tråkket på hellige steder, steder som ikke kan røres ved, og fjernet offergaver. I tråd med urfolks tankegang, blir jorda forgifta hver gang noen forlater denne verden før tida. I følge los mamos (de spirituelle lederne), har dette blodbadet ført til at hele fjellet, hele kankuamo-territoriet har blitt forgifta, sier Daniel Maestre, internt fordrevet kankuamo, student og menneskerettighetsforkjemper.

Kankuamo-indianernes territorium befinner seg i det nordlige Colombia, i la Sierra Nevada de Santa Marta: De snøkledde fjellene som reiser seg dramatisk 5.775 meter opp fra den colombianske atlanterhavskysten ved byen Santa Marta. I flere tusen år har området vært bebodd av 4 urfolk: Kankuamos, arhuacos, koguis og wiwas. Disse betrakter La Sierra som verdens hjerte, kilden til all energi, opphav til livet og til balansen i universet. For dem har alt som eksisterer en sjel som er hellig og
som må respekteres. Los mamos bærer et stort ansvar på skuldrene sine: Å ta vare på alt liv og gi ofringer til Moder Jord som takk for alt hun skjenker [1].

Oppe i fjellene finnes det hellige steder hvor forbindelsen mellom levende og døde, mellom fortid og nåtid har blitt vevd sammen, akkurat som trådene i las mochilas – ullveskene som kvinnene hekler her. Den tusenårige visdommen til de fire urfolkene har imidlertid blitt forstyrret av krigen, og livet har blitt voldtatt igjen og igjen, i alle tenkelige former.

Datteren Delyis Alvarado forteller at faren Abel Franciso Alvarado alltid følger med henne.

– Jeg drømmer ofte om ham. Han veileder meg stadig. Når jeg er i problemer, og når jeg er syk, hjelper han meg, akkurat som da han var i live, og det motiverer meg.

Abel Alvarado var en mamo og en autoritet for kankuamo-indianerne i Atánquez. Han spilte en sentral rolle i gjenvinningen av den kulturelle identiteten til denne urfolksgruppa, som i stor grad hadde mistet forbindelsen med sin egen historie og betraktet seg sjøl som mestiser. Den 8. desember 2002 ble Alvarado drept. Delyis understreker at drapet ikke bare er et stort tap for henne og familien, men for hele landsbyen og regionen, fordi mange års visdom gikk tapt med ham. Sentrum for arbeidet hans var la kankurua – en rund hytte som fungerer som en spirituell møteplass. Her pleide han å ta imot folk, hjelpe folk til å løse de utfordringene de sto overfor, og formidle forfedrenes visdom til nye generasjoner.

Når jeg møter Delyis, inviterer hun meg til å sitte på en trebenk foran denne hytta. Hun har håret er trukket tilbake i en stram hestehale, et mildt ansiktsuttrykk og en rolig, trygg stemme: Hun har tradisjonen i ryggen, og bærer lærdommen fra faren med seg. Vi sitter der i halvmørket med månen lysende over oss, omringet av fredelige lyder av gresshopper, hunder og naboer som hilser i det de passerer.

Delyis forteller at faren hadde vært forfulgt lenge. På tidspunktet da den yngste broren hennes skulle bli født, kom hæren for å lete etter ham, fordi han angivelig var en geriljaleder. Moren hennes var på nippet til å miste barnet under fødselen, livredd for at de skulle drepe ham. Abel Alvarado klarte å flykte:

– Faren min slapp unna her ved denne steinen, sier hun og peker.

Hæren oppsøkte ham også ved en annen anledning, og brøt seg inn i huset, men da var han ikke hjemme. Delyis måtte konfrontere soldatene alene. Også geriljaen forfulgte ham. Han hadde en radiosender hjemme, og geriljaen kom og tok den med seg, og beskyldte ham for å ha mottatt den av deparamilitære.

– Geriljaen beskyldte ham for å være paramilitær, og de paramilitære og hæren beskyldte ham for å være geriljasoldat. Han befant seg alltid mellom barken og veden, på tross av at han bare var en leder for det tradisjonelt orienterte lokalsamfunnet, en mamo og en profilert person – derfor slo de til mot ham.

Grytidlig om morgenen den 8. desember kommer 60 menn fra Den nordlige fronten (El bloque norte) til AUC til Atánquez.. En del av de paramilitære omringet landsbyen, mens en annen del tok kontroll over gatene og markedet. Det var søndag og markedsdag[2]. Delyis forteller at det var meningen at faren skulle besøke henne i Barranquilla den dagen, og at han hadde dratt til markedet om morgenen for å handle kjøtt til kona.

Han pleide aldri å dra til markedet for å handle, men den dagen var det ingen andre som kunne, dermed dro han for å møte døden. Han så når de ankom, de bevæpnede paramilitære, men han flyktet ikke, for som han sa: ’Jeg har ingen problemer med dem, de har ingen grunn til å forfølge meg’. Han ble værende der for å roe ned folk.

Etter at de paramilitære hadde bedt folk på markedet om identifikasjonskort, pekte informanter med tildekkede hoder ut noen av de redselsslagne innbyggerne, og beskyldte dem for å samarbeide med geriljaen. Tre personer ble skilt fra resten av folkemengden: Abel Alvarado Maestre, læreren Gustavo Horacio Maestre Arias og jordbrukeren Alfredo Antonio Borrego. Sistnevnte ba de paramilitære om ikke å ta ham med seg. De svarte med en geværsalve som drepte ham på stedet[3].

Borrego var en bekjent av Susana, en av naboene til Delyis, og hun forteller at mannen hennes var vitne til drapet:

– Mannen min var på markedet den dagen. De tok med seg tre personer og stilte dem opp mot en vegg. Noen personer med tildekkede ansikt – informanter – pekte ut [Borrego].  Han forteller at han hadde lukket øynene, han så ikke hvem det var, han bare kjente når de skjøt ungdommen og han falt om. De drepte ham der og da… Han forteller at han lenge gikk med skriket hans i hjertet.

I nærheten av markedet ble også José Manuel Cáceres drept. Læreren Gustavo Maestre ble sluppet fri, mens småbrukeren Franklin Manuel Arias Arias ble arrestert[4]. Delyis snakket med en gutt som var vitne til at faren hennes ble brakt til Patillal, en av nabolandsbyene. Da de paramilitære skulle drepe ham, var det ett eller annet som lammet dem (se aturdieron).

Det var en av dem som kjente ham og som visste at han var mamo, og som sa ”tingen er at han er ’sikret’. Den mannen er en mamo, og hvis dere ikke fjerner ”sikkerhetstrådene” (las aseguranzas) som han har på seg, så vil han ikke dø, og vi kommer ikke til å komme oss ut av dette”. Dermed kutta de sikkerhetstrådene han hadde på seg. De rispet ham her (sier hun og peker mot sin egen hals), det må ha vært med en kniv. Hendene hans var også opprispet.

Noen timer etter at de paramilitære gjorde sitt inntog i Atánquez, ble likene til Abel Alvarado og Franklin Manuel Arias Arias funnet med spor etter tortur. I følge colombiansk høyesterett, var massakren en del av ”strategien som selvforsvarsgruppene tok i bruk for å skremme(amedrentar) og henrette (ajusticiar) personer som i følge dem var allierte med geriljaen”. Imidlertid gjorde høyesterett det klart at de drepte indianerne ikke var medlemmer av noen væpnet gruppe. De bare levde i en region hvor geriljaen og de paramilitære kjempet om kontrollen. To brødre ble nylig dømt til 40 års fengsel for massakren, og høyesterett har bedt påtalemyndighetene om å etterforske deltakelsen til de paramilitære lederne Rodrigo Tovar Pupo, alias ‘Jorge 40’ og Leonardo Enrique Sánchez Barbosa, alias ‘El Paisa’, fra Bloque Norte[5].

Det er en stor seier at de som utførte massakren har blitt dømt. Likevel gjenstår det mye før hele sannheten kommer for en dag og alle de ansvarlige blir rettsforfulgt. Påtalemyndighetene i Colombia (La Unidad de Justicia y Paz de la Fiscalía) regner med at den Nordlige fronten til de paramilitære (el Bloque Norte) under kommando av «Jorge 40» er ansvarlig for nærmere 19.000 drap i ulike fylker på atlanterhavskysten[6].

–  Alt det som gjøres mot fjellet, dets hellige steder, dets mamos og dets fire etniske grupper vil få negative konsekvenser for verden og for universet[1], sier mamoene i en erklæring i begynnelsen av 2004, etter et år med drap etter drap og massiv intern fordrivelse. Saúl Martinez, arvtaker etter Abel Alvarado deler denne tankegangen:

Urfolks tankegang er helhetlig. Vi kan snakke om et folkemord, men vi er opptatt av at alt er liv: Trærne, jorda, steinene, fiskene… Når noen blir revet bort fra sine egne, fordrevet eller drept, så er det ikke bare blitt gjort urett mot mennesket, men mot livet i sin helhet. Hvis du omfavner et menneske, og i neste øyeblikk er det drept, hodet er skåret av… Hvordan kan dette erstattes? Det er ikke enkelt å
håndtere, det krever stor modenhet.

Et hvert drap er uerstattelig. Likevel er drapet på et menneske som vier seg til å beskytte alt liv og opprettholde balansen i universet helt spesielt.


[1] 040110 (Indymedia): “Declaración de Mamos de la Sierra a la Humanidad”

[2] 100127 (Semana): “Vinculan a ‘Jorge 40’ y a ‘El Paisa’ a masacre de Kankuamos”

[3] Ibid

[4] Ibid

[5] Ibid

[6] 100127 (Semana): “Condenan a dos hermanos por masacre indígenas colombianos”

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s