Jaders blikk

(foto: Ana Paola Romero)

Jader Andrés Palacio er en av 18 ungdommer som ble drept i 2008 og fremstilt som geriljasoldater.

6. mars 2010 er dagen til ofrene for statlige forbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten. Med konserter, appeller, performance og ”hukommelsens galleri” forsøker ofre og menneskerettighetsforkjempere å vekke folks oppmerksomhet i Santander-parken i sentrum av Bogotá. Mødre av drepte ungdommer har hengt opp bilder av sønnene sine, slik at alle som passerer kan se at hvert av ofrene har et ansikt. De stirrer på meg med et stort alvor, og i øynene deres kan jeg liksom se ugjerningene reflektert. En av dem er Jader
Andrés Palacio Bustamante, drept da han var 22 år. En vakker gutt med svarte, triste
øyne.

Jader Andrés, jeg lurer på hva du drømte om den dagen de plukket deg opp i Soacha, i den fattige bydelen hvor du bodde sør for Bogotá? Hva så du fra vinduet, da du satt på bussen på vei til Ocaña, i Nord-Santander? Den 25. august 2008 rapporterte hæren om at tre ”illegale” var falne i kamp i Ocaña. Deriblant du. Imidlertid viser etterforskningen at dere ikke var medlemmer av noen illegal gruppe. Du, Víctor Fernando Gómez Romero og Diego Alberto Tamayo Garcera var bare tre ungdommer som et par dager før var blitt kontaktet på en bar i Soacha, fulgt til Ocaña og overlevert til representanter for hæren. Den
21. august 2008, fire dager før du ble drept, gratulerte kommandanten i Brigade
15 de involverte i militæroperasjone, i følge påtalemyndighetene[1].

Døden din var altså feiret på forskudd, mens du fortsatt var i live. Hvorfor drepte de deg, 22 år gammel, og brukte den livløse kroppen din i et skuespill iscenesatt av militære i samarbeid med paramilitære? Hovedrollen som Helten ble tildelt hæren, og du fikk rollen som Skurken. Men du fikk ikke se deg sjøl på stort lerret på landets kinoer, du fikk ikke gå over røde løpere, du fikk ikke krasje en eneste rask bil.

Det er som om blikket ditt forutser alt: Drapet, løgnene, og deretter straffefriheten. I januar 2010 ble 17 militære sluppet fri fordi det ikke var tilstrekkelig framgang i saken knyttet til drapet på deg og de to andre ungdommene som delte skjebne med deg[2].

Du er ikke den eneste ungdommen som ble utsatt for dette overgrepet. Påtalemyndighetene etterforsker for øyeblikket 1356 saker hvor de væpnede styrkene angivelig har drept sivile. Sakene involverer 2318 ofre, i følge Ricardo García fra Påtalemyndighetenes menneskerettighetsenhet. Menneskerettighetsadvokaten Eduardo Carreño påpeker at praksisen er relatert til forsvarsdepartementets resolusjon 29 fra 2005 om å gi belønning for vellykkede militæroperasjoner.  Han mener vi har å gjøre med en politikk som springer ut fra regjeringa og forsvarsdepartementets krav om resultater.

Jeg snakker med moren til Julián Oviedo, en gutt på 19 år som ble ”forsvunnet” den 3. mars 2008 i Soacha, og i likhet med deg, Jader, brakt til Ocaña, hvor han ble torturert og drept, og siden presentert for offentligheten som en geriljasoldat fallen i kamp. Blanca Nubia Monroy forteller om sønnen:

“Julián var en ungdom som andre ungdommer, full av drømmer, full av håp for
framtida, men dessverre gjorde de slutt på de drømmene. De gjorde slutt på ham.
Den 3. mars 2008 dro han hjemmefra klokka 7 om kvelden for å møte en person i
forbindelse med en jobb. Han ba meg om å holde av litt middag til ham, fordi
han snart var tilbake. Han sa ha det til faren og brødrene, og deretter så vi
aldri sønnen min igjen”.

I Santander-parken henger det bilder av mange ungdommer. Hvem vet hva dere tenkte på da bildene ble tatt? Alvoret i ansiktene deres reflekterer kanskje dette alle hadde til felles: Dere kom fra familier med begrensede økonomiske ressurser. I kontrast til Blanca Nubias ord om Juliáns håp for framtida, beskriver påtalemyndighetene dere som ungdommer uten framtid, ”dømt til å mislykkes, uten arbeid, noen av dem involvert i langing eller tyveri”.

Er det dette alvoret jeg kan lese ut av ansiktsuttrykket dit, Jader? 22 år og uten framtidsutsikter, med et liv som fikk de ansvarlige for drapene til å tro at ingen ville savne deg, ingen ville anmelde overgrepet, ingen ville minnes deg?

Etterforskningen tyder på at dette har vært logikken bak disse forbrytelsene, som smelter sammen to typer forbrytelser i én: Den såkalte ”sosiale renskingen” av ”uønskede” og presentasjonen av drap på sivile som en militær seier. ”I Soacha må ungdommene be de kriminelle om tillatelse til å eksistere. Det bekreftes av pamflettene som fra tid til annen sirkulerer i de fattige bydelene. Ingen kan gå ute i gatene etter et bestemt tidspunkt, og ungdommene som er oppført på lister risikerer å bli drept eller fordrevet”, skriver Zenaida Edith Sánchez[5].

Liz Carolain Porras er søsteren til Fair Leonardo Porras, en annen ungdom som forsvant og siden dukket opp som «fallen i kamp» i Ocaña. 6. mars sto hun på scenen og rører ved publikum med en hiphop-låt tilegnet broren:

«Siden begravelsen har alle beskyldt ham for å være kriminell – til og med presidenten. Det de ikke visste, var at her har han en familie som vil forsvare ham for resten av livet. Du skal vite, bror, at vi skal renvaske navnet ditt. Hvil i fred. Du vil være i våre hjerter i all evighet.»


[1] Noche y Niebla: ”Cuatro días antes, Brigada 15 había
felicitado a los militares”, 6. Juli 2009

[2] Semana: “Ordenan libertad para 17 militares investigados por falsos positivos”, 7. Januar 2010

[3] Semana: “426 militares han sido detenidos por ejecuciones extrajudiciales”, 7. Mai 2009

[4] El Espectador: “’Falsos positivos’ son cosa del pasado, reitera Mindefensa en EE.UU”, 11. Februar 2010

[5] Taller de crónica Renata: ”Soacha: Callejón de un país sin salida”, 14. Juni 2009

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert og merket med , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Jaders blikk

  1. Tilbaketråkk: Hukommelsesfrø | Stemmer fra Latin-Amerika

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s