I kryssilden

La Sierra Nevada de Santa Marta (foto: Kristina Johansen)

Fjellene ligger der i horisonten og venter på oss når vi forlater Valledupar og reiser oppover mot Atánquez. Sola står lavt på ettermiddagshimmelen og lager lange skygger. Solstråler streifer ansiktet mitt og vinden rusker meg i håret. Endelig skal jeg besøke kankuamo-indianernes territorium i det nordlige Colombia, i la Sierra Nevada de Santa Marta: De snødekte fjellene som reiser seg dramatisk 5.775 meter opp fra den colombianske atlanterhavskysten ved byen Santa Marta. Vi er rundt 15 passasjerer som sitter på noen benker på lasteplanet til en bil som kjører oppover dalene mens veien blir stadig dårligere: Asfalten forsvinner, og det dukker opp steiner og humper i veien. Politiet og hæren har satt opp flere kontrollposter, men vi kjører forbi uten å bli stanset.

I flere tusen år har La Sierra vært bebodd av 4 urfolk: Kankuamos, arhuacos, koguis og wiwas. Disse betrakter fjellene som verdens hjerte, kilden til all energi, opphav til livet og til balansen i universet. For dem har alt som eksisterer en sjel som er hellig og som må respekteres. De spirituelle lederne – los mamos – bærer et stort ansvar på skuldrene sine: Å ta vare på alt liv og gi ofringer til Moder Jord som takk for alt hun skjenker . Oppe i fjellene finnes det hellige steder hvor forbindelsen mellom levende og døde, mellom fortid og nåtid har blitt vevd sammen, akkurat som trådene i las mochilas – ullveskene som kvinnene hekler her. Den tusenårige visdommen til de fire urfolkene har imidlertid blitt forstyrret av krigen, og livet har blitt voldtatt igjen og igjen, i alle tenkelige former.

Dette er en vei som er tilsølt med blod, sier María del Mar[1].Før vi setter oss opp på lasteplanet, forteller hun at det vekker sterke følelser i henne å vende tilbake til landsbyen hun vokste opp i, og som hun måtte forlate da konflikten herjet som verst. Hun er glad over å vende tilbake, men samtidig er det smertefullt å minnes det som har skjedd, og minnes sin egen, personlige historie.

Maria kikker utover landskapet og hvisker: ”Her ble onkelen min drept”, eller ”her drepte de venninna mi”. Barndomsvenninna til Maria ble stoppet ved en paramilitær veisperring, og drept foran øynene på sitt eget barn. Seinere forteller Maria mer om dette:

Hun var venninna mi fra vi var små. Den dagen var hun på vei til Bogotá, da de tok henne ut av bilen og drepte henne. De hadde trua henne, derfor flykta hun… Bare forestill deg hva slags konsekvenser det har for datteren, som var fem år gammel. Jeg har ikke lyst til å huske på det… Jeg tror drapet hennes er en av de tingene som har satt dypest spor i meg. Og da onkelen min ble drept. Jeg har ikke snakket med familien min om dette, fordi mamma sier hun ikke har lyst: ”Det som har skjedd har skjedd”. Ingen vil snakke om det. Av og til lurer jeg på om det er bedre å glemme, låse minnene bort, lukke døra og aldri mer åpne den opp igjen.

Likevel er det vanskelig å glemme, når du reiser gjennom et landskap fullt av påminnelser.  Maria forteller at hjertet hennes alltid banket hardt, hardt, hver gang hun reiste langs denne veien. De paramilitære pleide å sette opp kontrollposter på veien mellom Valledupar og Atánquez. En av dem pleide å være ved veikrysset Ye, ti-femten minutter fra militærbataljonen La Popa i Valledupar. Her deler veien fra Valledupar seg i nettopp en Y: én vei mot Atánquez og en annen mot San Juan del Cesar (Guajira). Utallige mennesker ble stanset , truet på livet og drept der. Det fins ingen spor eller minnesmerker fra denne terrorhistorien når vi passerer. Maria forteller at OIK har arbeidet for å sette opp en minnetavle over de døde, men at de har blitt møtt med sterk motstand.

Bare en gang var jeg virkelig redd, sier doña Carmela, moren til Maria, noen dager etterpå, mens hun lager mat ute i patioen. Hun kjørte nedover fra Atánquez mot Valledupar da de paramilitære stanset bilen foran dem i en veisperring, og en mann ble henta ut og drept. De paramilitære var væpna til tennene. – En av dem kunne vi bare se det ene øyet på, fortsetter hun. Han hadde på seg en finlandshette, og et øye var tildekket. Han gikk rundt hver enkelt bil og inspiserte den med det ene øyet. De ble holdt der i timesvis, før de endelig fikk kjøre videre.

Vi passerer landsbyen la Mina. Maria peker på et hus som var sentrum for de paramilitæres operasjoner, mens vi venter på at en mann fyller bensin på tanken. Jeg ser på mannen gjennom vinduet – en pen mann i førtiårene med harde trekk i ansiktet og et gullkjede rundt halsen. Hvem vet hvem han er, hvem vet hva han har vært vitne til, hvem vet hva han har vært med på, tenker jeg. Det er fort gjort å mistenke alt og alle i et konfliktområde.

Mens jeg reiser med Maria, bærer alle møter med fremmede preg av mistillit: Hun liker ikke at fremmede spør hva hun heter, hvor hun kommer fra og hva hun driver med, enten det er en gutt hun møter ute på byen i Santa Marta, eller taxisjåføren vi sitter på med i Valledupar. Hun blir utilpass når sistnevnte ser på henne og sier at hun har ansiktet til en ”atanquera” – en kvinne fra Atánquez. Denne mistilliten er en sikkerhetsmekanisme som mange inkorporerer når de lever i konfliktområder fulle av informanter. Spesielt med tanke på at mange sivile ble drept fordi de var fra Atánquez, hadde etternavnet ”Arias”, assosiert til geriljalederen ”Indianeren”, fordi de gikk kledd i tradisjonelle drakter, eller bar på mochilas – de tradisjonelle veskene til urfolk i la Sierra Nevada.

Etter mange år med konflikt går folk og bærer på denne smerten, denne frykten, disse minnene dypt i brystet, ofte uten å ha noen å snakke med, noen å fortelle om det grusomme som vanskelig kan settes ord på. Det er fortsatt ting Maria ikke kan si, her vi kjører blant fremmede: – Jeg skal fortelle deg om dette stedet seinere.

I utkanten av Atánquez, og med utsikt mot Guatapurí, bor Marias mor, doña Carmela, i et lite hus rikt på gjestfrihet. Når vi kommer fram er det ettermiddag, og hun står ved ildstedet ute i patioen, omringet av en sønn, en datter og to barnebarn. Under mangotrærne som beskytter mot sola, er sentrum i doñas Carmelas liv. Her tilberedes utallige små kopper med hjemmedyrket kaffe gjennom hele dagen – til familie, naboer og andre besøkende. Her koker doña Carmela mat over åpen ild, nok til familien og til dem som ellers måtte finne på å komme innom. Jeg er en heldig gjest som får tilbringe siste uka i desember sammen med dem.

Atánquez framstår ved første øyesyn som en fredelig landsby. Nabokoner drikker kaffe sammen, utveksler nyheter og sladder, mens mennene tilbringer dagene på jordstykkene utenfor landsbyen. Vi er omringet av trygge lyder: Fuglekvitter, esler som vrinsker, tonene av en vallenatomelodi fra et stereoanlegg i nærheten. Samtidig fins det mange spor av den væpnede konflikten i Atánquez: Det ligger et fotografi i patioen, et falmet bilde av en ung jente i en hvit kjole som sitter stivt på kanten av en sofa og smiler usikkert. Jeg viser det til Marias bror, Juanito, og han forklarer at det er datteren til en av naboene, som ble drept. Slik er landskapet fullt av spor etter de døde. Hvis de ikke ligger på bakken i patioen, henger de på veggene til folk, kommer til folk i drømme, skremmer unger om natta, eller gir råd til dem som vet å lytte. Bak de overlevendes smilende ansikt fins det historier om en drept far, ektemann, sønn, bror, onkel. De fleste bærer på en smerte det er vanskelig å sette ord på.

– Terrorbølgen var ødeleggende. Både for meg, for familien min og for landsbyen i sin helhet. Alle er i familie her, og i hver familie har noen blitt drept, sier Maria.

Kankuamoindianerne er blant de urfolkene som har vært hardest rammet av den væpnede konflikten i Colombia. Det begynte med at ulike geriljagrupper kom til regionen på midten av 80-tallet. Først og fremst FARC og ELN, men i noen grad også EPL og M-19. Fra og med 1998 ble konflikten tilspisset, når de paramilitære fra Bloque Norte (en del av AUC) kom til fjellene for å kjempe mot geriljaen og mot dem som ble beskyldt for å være dens støttespillere. Påtalemyndighetene i Colombia (La Unidad de Justicia y Paz de la Fiscalía) regner med at den Nordlige fronten til de paramilitære (el Bloque Norte) under kommando av «Jorge 40» er ansvarlig for nærmere 19.000 drap i ulike fylker på atlanterhavskysten. De væpnede styrkene utgjør en tredje aktør, her som andre steder. Kankuamoindianerne havnet i kryssilden, mellom de tre aktørenes kamp om territorium og sjeler. Den indianske kankuamo-organisasjonen (Organización Indígena Kankuama – OIK) har dokumentert overgrepene i boka Hoja de Cruz. I følge denne boka, har 342 kankuamoindianere blitt drept siden 1982, 234 av dem etter 1999. Bare i 2003 ble det begått 71 drap.FARC-geriljaen står bak 68 av drapene, ELN-geriljaen bak 16, de paramilitære er ansvarlige for 190 drap, statlige aktører er direkte ansvarlige for 16. I tillegg er 9 drap begått av kriminelle, og de resterende 40 er ikke identifisert.

Da Maria fortsatt var ei lita jente, dro to av brødrene og en av søstrene hennes ”al monte” – opp i fjellene, inn i skogen – en metafor for å gå inn i geriljaen. Hun så dem aldri igjen. Den eldste av dem utvikla seg til å bli alias ’El Indio’ – Indianeren – geriljaleder i FARC-geriljaens 59. front. Han er angivelig ansvarlig for kidnappingen og drapet på den tidligere kulturministeren Consuelo Araujo Noguera, la ‘Cacica’ i 2001 Hun var en kvinne fra en av Valledupars mektigste familier, som spilte en viktig rolle for anerkjennelsen av vallenatokulturen. Drapet har blitt brukt som forklaring på den voldsbølgen som kankuamoindianerne opplevde i de påfølgende årene.

Den ettermiddagen vi ankommer Atánquez, kommer samtalen inn på Indianeren. Don Justo – eksmannen til doña Carmela – er på besøk, og begynner å snakke langsomt, med sikker stemme og store armbevegelser, om Indianeren. Denne mannen i 60-årene, høyreist og med hvalrossbart forteller en historie som en småbruker har fortalt ham, om at Indianeren passerte ham sammen med en gruppe geriljasoldater. Ikke lenge etterpå kom gruppa tilbake uten lederen – han var blitt drept. Maria sier til don Justo at det ikke stemmer at broren er død, at hun har indikasjoner på at han lever framdeles. Doña Carmela sier ikke noe, hun bare kommer inn i stua for å slå på radioen. Det er sånt man lærer seg når man lever i et konfliktområde: Strategier for å skjule historier, hviske ut stemmer for omverdenen, gjøre det vanskelig for eventuelle informanter å høre hva som blir sagt.

I følge tidsskriftet Semana ble Indianeren drept i desember 2005, noen måneder etter at fronten han var kommandant for drepte 15 politimenn i et bakholdsangrep. I kjølvannet av angrepet – og ved hjelp av 800 millioner pesos i dusør – klarte politiet å overtale en av Indianerens menn til å drepe ham og deretter overlevere dem bevis på at han var død. Dobbeltagenten skar av ham den høyre hånda, tok med seg geværet og dokumentene hans og klarte å flykte. Kroppen til geriljalederen ble imidlertid aldri funnet.

Don Justo og Maria går over til å diskutere politikk. Mannen, som har bodd hele sitt liv i Atánquez, betrakter seg ikke som indianer, og ser med stor skepsis på urfolksbevegelsen som har vokst seg sterk de siste årene. Han går så langt som å beskylde organisasjonen OIK for å være stiftet av FARC. Det er nesten som han mener det å være kankuamoindianer er geriljaens påfunn. Don Justo sier at Marias onkel ble drept fordi han var ”involvert”. Maria svarer at det var ryktene (la mala lengua) som drepte ham. Beskyndlinger som knytter sivile til geriljaen har bidratt til å legitimere drapene på hundrevis av sivile kankuamoindianere.

Beskyldningene mot OIK er uholdbare og farlige. På den andre sida har don Justo sine grunner til å være kritisk til FARC-geriljaen: De drepte en av sønnene hans. Hans egne undersøkelser tilsier at sønnen ble drept fordi faren til ei jente gutten flørtet med var imot forholdet, og betalte en geriljasoldat for å ta livet av ham. Don Justo har til og med fått vite summen mannen betalte. Etterpå oppsøkte geriljaen ham og sa at det var en ”feil” og at den som ga ordre om drapet hadde fått dødsstraff. Don Justo er ikke den eneste som bærer på et slikt sår, og en slik bitterhet overfor drapsmennene. Hvert drap er med på å forme folks virkelighetsoppfattelse. I dette tilfellet blir raseriet mot geriljaen overført til OIK og deres prosjekt med å gjenvinne innbyggernes urfolksidentitet.

Maria forteller at hun knapt har sett en eneste geriljasoldat i hele sitt liv. Hun husker bare en kvinnelig geriljasoldat som gjorde sterkt inntrykk på henne da hun var liten. Likevel framholder hun at geriljaen i utgangspunktet kom til La Sierra med et viktig budskap. De sa til folk at de hadde rettigheter, at de måtte organisere seg, forsvare jorda og territoriet. Da tre av søsknene hennes tok til våpen var hun 9 år, ønsket å gjøre det samme. I stedet sendte moren henne til Valledupar for å arbeide for en rik familie. Hensikten var å fjerne henne fra en voldelig virkelighet som gjorde seg stadig mer gjeldende hjemme i landsbyen. Maria forteller imidlertid at hun følte seg forlatt, og ble utnytta av familien hun arbeida for.


Etter over tjue år uten noen forbindelse med søsknene som gikk inn i geriljaen, fikk Maria plutselig en telefon. Det gikk en stund før det fikk opp for henne at den som ringte faktisk var søsteren som hadde gått inn i geriljaen tjue år tidligere. Hun fortalte at hun hadde desertert. Hvem vet hva hun har vært med på i krigen, og hva krigen har gjort med henne. Nå har hun forlatt Colombias jungler og fjell til fordel for en av Colombias storbyer, hvor hun bor sammen med partneren og et nyfødt barn. Maria er glad for at hun har kommet seg ut og startet et nytt liv, men er samtidig redd for å møte henne. Den som har stukket av fra geriljaen fortsetter å bli betraktet som en fiende av de væpnede styrkene og de paramilitære, og betraktes samtidig som en forræder av geriljaen.

På mørke stier mot Guatapurí

Noen dager etter at vi har kommet til Atánquez, drar vi til nabolandsbyen Guatapurí, noen timers tid oppover i fjellene. Doña Carmela er opprinnelig derfra, og hun vil gjerne gå i begravelsen til en gammel kone som har gått bort. Maria og jeg slår følge for å besøke tantene, onklene og søskenbarna på morssida. Vi står opp grytidlig – klokka halv fem – og begynner å gå. Først på mørke stier, mellom enorme trær, opplyst av en liten mobil (i mangel på lommelykt). Litt etter litt kommer sola fram bak oss, og fjellene kommer til syne foran oss: Vakre og mektige står de der, og det er noe spesielt med landskapet, atmosfæren her oppe, som fyller meg med lykkefølelse. Kanskje fordi det å konfronteres med denne fjellkjeden som har eksistert i 160 millioner år får en til å huske at det fins noe større og mer betydningsfylt enn ens eget liv? Jeg kan forstå at urfolkene sier dette er verdens hjerte, kilden til all energi.

Carmela går først i hælene på oss, fordi det er vanskelig for henne å se i mørket. Men etter hvert som fjellene, trærne og stien lyses opp av morgensola er det hun som går forrest. Hun strener opp de bratte fjellskrentene opp mot Guatapurí som en fjellgeit, 65 år og sprekere enn oss to 30-åringer. Dette er stier hun kjenner fra hun som lita jentunge sanket ved her. Hun forteller om det harde arbeidet, om ansvaret som følger med å være den eldste i barneflokken. Mens vi sliter med å legge bak oss grusveien, snakker hun om hvor mange ganger politikerne har kommet med løfter om å lage bedre vei. Men den lovede veien har aldri blitt noen realitet. Pengene forsvinner i korrupsjon, og dette har skapt sinne og motstand mot politikerne i Valledupar og Bogotá.

Når vi kommer fram til Guatapurí, strener Carmela inn i hus etter hus, glad og energisk, vi må nesten løpe for å holde følge med henne. Hun forsøker å rekke over alle familiemedlemmer og venner før likskuet. Vi kommer inn på små, mørke kjøkken og tilbys den beste stolen de har og en liten kopp søt, hjemmedyrket kaffe.. Carmela kommer med humoristiske kommentarer, og latteren sitter løst. Etterpå drar vi til likskuet, hvor hele landsbyen ser ut til å være til stede. Noen har satt seg i en ring ute på gårdsplassen, andre sitter inne i stua, hvor en av sønnene til den døde gråter desperat. Andre igjen har plassert seg strategisk i bakgården, hvor det tilberedes fiskegryte og urtete til alle. Her fortsetter doña Carmela å snakke venner og kjente. Hun framstår som en kvinne full av omsorg og humor, som hele tida vever bånd til folk i et landskap hvor båndene brytes på voldelig vis igjen og igjen.

Et svart-hvittbilde og en smerte som aldri forsvinner

Etter begravelsen går vi hjem til Hugo Monteros enke. I en enkel stue, på en bar vegg, henger det et bilde i svart-hvitt: Et smalt, alvorlig ansikt med indianske trekk og en liten bart. – Det er broren min, som ble drept, sier doña Carmela til meg. – For 7 år siden, snart åtte, legger Hugos enke til.

Smerten forsvinner aldri, sier Carolina, en av Hugos to døtre. Hun er på besøk hos moren nå som det er juleferie. Carolina, med hjerteformet ansikt og hettegenser for anledningen, klatrer opp i appelsintreet i bakhagen. Hun plukker en haug med appelsiner og lager en deilig juice med panela til oss, og så sitter vi der i sola, i den lille patioen til Hugo. Marias onkel var en sosial leder i Guatapurí, og ansatt i kommunen. I tillegg var han – som de fleste naboene – småbruker, og hadde arvet et stykke jord av faren hvor han dyrket kaffe og sukkerrør. På et visst tidspunkt ga jordstykket ham problemer med geriljaen, som satte opp en leir der, forteller Maria meg dagen etter.

Hva gjør du i denne situasjonen? Du befinner deg midt i et konfliktområde. Hvor skal du gjøre av deg? Hvis du sier nei til dem, så tar de livet av deg. Og hvis du går til de andre… Denne dansen ødelegger livene våre (Este baile jode la vida a uno).

Maria forteller at geriljaen hadde begynt å rekruttere ungdommer, og at onkelen konfronterte opprørerne, krevde en forklaring på hva som foregikk. Han var en politisk autoritet (cabildo menor) i landsbyen, en anerkjent leder som gjorde alt han kunne for å hjelpe sambygdingene. Hvis geriljaen skulle til å drepe noen, forsøkte han å forhandle med dem for å unngå det.

Vi visste at han hadde problemer med geriljaen, ikke med de paramilitære, forklarer hun.

Tilbake i Guatapurí: Om ettermiddagen tar Carolina oss med ned til elva som har gitt landsbyen sitt navn. Den renner nedover fjellene, forbi landsbyen og helt til Valledupar. Jeg spør Carolina om faren, og før vi har funnet oss noen gode, store steiner å sette oss på, begynner hun å fortelle. Hun sier at faren var på vei til et møte i Valledupar den dagen han ble drept.

Det var en onsdag. De tok ham ut av bilen, og klokka 7 om morgenen ringte de og sa: ”De har tatt faren din til fange i la Mina”. Jeg dro med en gang ned mot la Mina sammen med brødrene mine. Da vi kom fram, hadde de tatt ham med seg. Folk lot oss ikke gå videre, de var redde for at de paramilitære skulle gjøre oss noe. Etterpå ble han funnet drept. Det var forferdelig…

– Var du ikke redd?

Nei, jeg var ikke redd. Jeg var bare ei jente, og det eneste jeg ville, var å møte faren min. Siden jeg visste at han var en god person, tenkte jeg at de ville slippe ham fri. Men det gjorde de ikke.

Hugo Montero ble bakbundet, torturert og drept den 16. april 2003. Liket ble funnet på en søppelplass dagen etter. Jeg spør Carolina om hvordan erfaringen har preget familien.

Det forandra alt. Etterpå måtte mamma være både kvinne og mann på en gang, og arbeide på gården. Etter at broren min var ferdig med videregående, gjorde han militærtjenesten i Bogotá, og jeg dro dit for å arbeide. Etter at pappa døde, har broren min bare reist tilbake hit en eneste gang. Det er smertefullt for ham, og samtidig er han redd for å komme i problemer med geriljaen, siden han gjorde militærtjenesten.

Enda verre gikk det for halvbroren Ever de Jesús på 19 år. Den 29. august 2003, fire måneder etter at faren var blitt drept, ble han funnet i likhuset i Valledupar. Ansiktet var vansiret, og han var kledd i kamuflasjeuniform. Hæren opplyste om at han var drept i kamp, og at han var medlem av de paramilitære styrkene. Dette var imidlertid ikke tilfelle: Ever de Jesús var på vei hjem fra Valledupar etter at han hadde gjort et ærend knyttet til drapet på faren. I likhet med Hugo, ble også Ever henta ut av det offentlige transportmiddelet og drept. Han er et av mange tilfeller av det som har blitt kjent som de ‘falske resultatene’ (falsos positivos): Et teknisk begrep for å beskrive drap på sivile begått av statlige aktører, som siden framstiller dem som falne medlemmer av illegale væpnede grupper, og betrakter drapene som en militær seier. Drapet er med andre ord et eksempel på hvordan hæren og de paramilitære samarbeidet om å vise fram falske resultater.

Den territorielle og sosiale kontrollen som geriljaen utøvde mange steder, ble brukt som unnskylding for en sterkere militær tilstedeværelse, noe som innebar drap og vilkårlige arrestasjoner av sivile. Mange av dem som ble drept av de paramilitære eller hæren hadde vært sosiale og politiske ledere, som onkelen til Sandra. Stigmatiseringen av opposisjonelle som ”geriljasoldater” har vært med på å legitimere overgrepene. Imidlertid var ikke dette en kamp mot geriljaen, mener menneskerettighetsadvokaten Jomary Ortegón fra fra  Corporación Colectivo de Abogados José Alvear Restrepo (CCAJAR):

– Den paramilitære strategien var rettet mot sivilbefolkningen. Det kan ikke en gang forklare det som skjedde, fordi handlingene ikke var rettet mot geriljaen. Hvis de hadde vært rettet mot geriljaen, så hadde det ikke vært noen gerilja i la Sierra lenger. Men operasjonene til hæren og de paramilitære gjennom alle disse årene har ikke ført til en svekkelse av geriljaen.


[1] Dette og andre navn er oppdiktede for å beskytte identiteten til personene
Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert og merket med , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s