Om å stole på fremmede

Plutselig sitter jeg der, bakpå mopeden til en fremmed ”rapitaxi”-sjåfør i det tropiske pøsregnet, omringet av totalt mørke og med sjåførens regncape som et slags telt over meg. Jeg kan ikke annet enn å stole på mannen.

Etter å ha gått en halvtime rundt i Quibdós gater omgjort til elver, under tunge regndråper og på jakt etter en restaurant vi aldri finner, stopper venninnen min og jeg opp på et hjørne og forsøker å få tak i en taxi. Men alle de som passerer er opptatt. Klokka er åtte om kvelden, regnet trenger seg gjennom de tynne sommerklærne mine,  og jeg merker at jeg vil komme meg tilbake til hotellet så fort som mulig. Da er det bare en mulighet: Å praje den første og beste ”rapi”-en som dukker opp.

Når du har arbeidet noen år med konflikt og menneskerettighetsspørsmål i Colombia, har du inkorporert visse forhåndsregler og forestillinger. Som for eksempel at det ikke er lurt å være jente aleine om kvelden, at politiske drap historisk har vært assosiert med menn på motorsykler, og at mange demobiliserte paramilitære arbeider som rapitaxisjåfører. I tillegg vet du at Quibdó ligger i et av Colombias fattigste og mest isolerte fylker, hvor to av ti analfabeter, og 67 prosent av innbyggerne lever uten å få dekket sine grunnleggende behov, mens 21 prosent lever i ekstrem fattigdom. Den væpnede konflikten utspiller seg noen få kilometer fra der hvor byen tar slutt og den nærmest ugjennomtrengelige jungelen begynner.

Dette kan få deg til å mistenke alle og enhver for å ville en vondt. Samtidig lærer du at livet er meningsløst om du bare stenger deg inne, med angst for at noe forferdelig skal skje. Om du alltid frykter det verste, har du plutselig levd et helt liv uten å være til stede i det som skjer rundt deg. Du må ganske enkelt bare  gå ut i gatene uten å være redd for at en eventuell bilbombe skal eksplodere. Du må sette deg på bussen og ta sjansen på at det ikke kommer til å skje en ulykke. Og du må ta sjansen på at taxisjåføren er en redelig kar.

Jeg setter meg bakpå mopeden, plasserer føttene på støttene, kryper under regncapen og griper sjåføren rundt den ene skulderen. Så forklarer jeg hvor jeg skal og ber ham kjøre forsiktig i regnværet. Han svarer at han er der for å gjøre det jeg ber om, og vennligheten hans vekker tillit. Det er umulig å se hvor vi kjører, og jeg må bare legge livet mitt i den fremmede mannens hender. Mens vi kjører avgårde gjennom Quibdós humpete gater, oppover bakker og nedover bakker, begynner vi å snakke om feiringen av byens skytshelgen, San Francisco, eller San Pacho, som de kaller ham her. Jeg forteller at jeg har vært her i tre dager, har deltatt både på det kaotiske opptoget ”el bunde” og på festlighetene i bydelene. Han kommenterer at det er mer enn det han har gjort, han som har bodd her i ti år. Som oftest har han konsentrert seg om studier og arbeid.

Jeg spør hvor han kommer fra, og han forteller at han er fra Apartadó, og at han kom hit for å studere og virkeliggjøre drømmene sine. Selv om Apartadó et øyeblikk klinger av massakrer i mine ører, spør jeg ham hva han studerer. Det viser seg at han har studert samfunnsfag på universitetet. Idet vi kjører inn i La Esmeralda, bydelen til hotellet mitt –  som nettopp har blitt fullstendig mørklagt av et strømbrudd – oppdager vi altså at vi nærmest har studert det samme.

Sjåføren forteller videre at han har skrevet en oppgave om nyskapende metoder for å undervise i geografi. Forhåpentligvis vil han om kort tid få diplomet sitt og begynne å arbeide som lærer i denne regionen, som så sårt trenger å gi barn og unge de framtidsmulighetene en utdanning betyr. Inntil det skjer, må han imidlertid fortsette å frakte folk rundt i Quibdó på mopeden sin i all slags vær.

Før jeg vet ordet av det, har vi kommet fram til hotellet. Jeg tar for første gang mannens runde, smilende ansikt i nærmere øyensyn, og takker ham for turen. Så kjører han av gårde for å hente venninnen min, som ble stående på det samme gatekrysset og vente forgjeves på en taxi.

Det er disse små overraskelsene i livet jeg liker: Vi har mer til felles med folk enn det vi kanskje tror. I de aller fleste tilfeller viser deg seg at menneskene du møter er bra folk. Selv om de befinner seg i en vanskelig situasjon, er det svært få som går til det skrittet å lure deg inn i en blindgate for å rane, voldta eller drepe deg. På tross av at vi lever i en verden preget av vold, løgner og misbruk av tillit, så holdes samfunnet i hop av relasjoner som skapes mellom fremmede, hver eneste dag. Relasjoner som ofte oppstår uten at du kan vite hva slags hensikter folk har i utgangspunktet.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s