Hukommelsesfrø

Lansering av dokumentaren De ville vi skulle glemme i Bogotá den 15. oktober

Blanca Nubia Díaz fortalte bruddstykker av historien sin sammen med fire andre kvinner og fire barn under lanseringen av dokumentaren vår, De ville vi skulle glemme.

Hvordan var datteren din?, spør en hvitkledd kvinne. –Hun hadde svart, glatt hår som rakk helt ned til hoftene, svarer Blanca Nubia Díaz, og ser ut over 250 publikummere. Datteren Irina ble drept av paramilitære i 2001, som 15-åring.  –Hun var vakker, kjærlig og respektfull, legger Peché, barnebarnet til Blanca, til. De sitter på rekke og rad på scenen sammen med fire andre kvinner og tre andre barn. Alle har mistet en sønn, datter, bror, tante eller partner. Sammen danner de gruppa ”Hukommelsesfrø” (Semillas de Memoria). De siste månedene har de øvd inn teaterstykket ”Hva skjedde?” under ledelse av den legendariske teaterdirektøren Patricia Ariza. Stykket vises som en del av Latin-Amerika-lanseringen av De ville vi skulle glemme.

– Han var høy, med blå øyne og krøllete hår – som meg, fortsetter Luz Marina Bernal, og viser fram det lange, bølgete håret sitt. Hun, María Sanabria og Blanca Nubia Monroy er mødre til ungdommer som ble drept av hæren og framstilt som geriljasoldater – såkalte «falsos positivos» i 2008. Tilsammen ble 18 ungdommer fra Soacha, en fattig kommune like sør for Bogotá, utsatt for denne forbrytelsen. På tross av skandalen som oppsto da nyheten slapp ut, venter mødrene fortsatt på å se de ansvarlige for drapene dømt. Luz Marina Hache fra Bogotá bærer på en annen historie. Det har gått nesten 24 år siden partneren ble utsatt for tvungen forsvinning. Fortsatt er han ikke funnet, og overgrepet er ikke blitt oppklart.

Gjennom enkle ord gir kvinnene og barna oss et lite innblikk i hvem de var, familiemedlemmene deres. Så reiser de seg opp, en etter en, og synger sanger som har spesiell betydning for dem: Blanca Díaz synger en sang hun pleide å synge for datteren. Luz Marina Hache synger en sang mannen hennes var spesielt glad i. Peché, som knapt er 10 år, avslutter med en romantisk vallenato som tanten likte. Mens han synger med stor innlevelse, danser han over scenen, til publikums fornøyelse. Gjennom teateret har de alle funnet en alternativ måte å uttrykke seg på.

For å gi oss et innblikk i hvem datteren Irina var, har Blanca har tatt med seg to plakater med bilder av henne. Disse har hun har hengt opp på veggen på nasjonalmuseet, hvor arrangementet avholdes. Her kan publikum observere den smilende jenta fra hun var et lite barn og fram til hun ble drept. Kravet om rettferdighet er formulert under bildene. Men døden kan være vond å forholde seg til. Før filmen ble vist, kom  en ansatt på museet bort til meg og uttrykte bekymring for plakaten. Han mente at innholdet var «politisk».

Å anmelde overgrep og kreve etterforskning av de ansvarlige innebærer ofte å konfrontere mektige personer, og gjennom dette, å utfordre status quo. Derfor blir ofrene og deres forsvarere, menneskerettighetsforkjemperne, ofte forfulgt. Den vanligste beskyldingen er at de er allierte med geriljaen. Det polariserte colombianske samfunnet har vanskeligheter med å se at du ikke trenger å være geriljasympatisør fordi om du kritiserer regjeringa. Nettopp for å nyansere dette blidet, er det viktig å høre stemmene til ofrene. Disse er fundamentale for at folk flest skal få vite hva som har skjedd.  Spesielt fordi massemedia har en tendens til  å gjengi et fragmentert  bilde av konflikten, ofte fra myndighetenes perspektiv.

Kvinner som Blanca, Maria og Luz Marina stilles overfor et dilemma: Skal de kjempe for å bli hørt i offentligheten, eller la være? Å snakke offentlig om det de har opplevd, medfører ikke sjeldent stigmatisering, trusler og drap. Dette gjør at mange velger å forholde seg tause.

Vi besøkte las mamitas – mødrene – i Medellín, forteller Maria Sanabria, med henvisning til kvinner som har opplevd liknende tragedier som mødrene fra Soacha. -Fem av dem har dødd av kreft, konstaterer hun, og antyder at det er sorgen, truslene og alle de tilbakeholdte ordene som har spist seg inn i kroppen deres og tatt livet av dem. Maria sammenlikner med deres egen erfaring. I Soacha har kvinnene organisert seg og insistert på å få fortelle sine historier og kreve rettferdighet, på tross av truslene de har mottatt.

Ofrene trenger å bli sett, hørt og anerkjent. De trenger rom for å gjengi sine erfaringer, med egne ord. Som Liliana Tejada  fra Oaxaca, Mexico, sa om da mannen Juan Manuel Moreno Martínez ble arrestert og urettmessig beskyldt for drapet på Indymedia-fotografen Brad Will i 2006:

Først klarte jeg ikke å snakke. Men det ble som en stein i brystet mitt, og jeg måtte få det ut.

Sjøl om det er smertefullt å minnes, smertefullt å tenke på de døde og smertefullt å snakke om fortida, understreker Blanca Díaz at hun er her for å kjempe for sannhet, rettferdighet, oppreisning, og for at det som har skjedd ikke skal gjenta seg. Det tok halvannet år før Blanca klarte å snakke offentlig om drapet på datteren. Nå har hun funnet tilbake til den styrken og uavhengigheten som kjennetegnet henne før tapet på datteren tvang henne på flykt.

Her noen bilder tatt av Ana Paola Romero under arrangementet:

This slideshow requires JavaScript.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Hukommelsesfrø

  1. Nok en gang må jeg si at filmen er utrolig bra, og ikke minst viktig, sannheten må fram og ofrene må bli hørt. Stor klem til deg Kristina!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s