De dødes dag: Memento mori

Utdrag av Diego Riveras murmaleri «Drøm om en søndagsettermiddag i Alamedaparken»

«De dødes dag» kan høres litt spooky ut. I Mexico feires imidlertid dagen med blomster, levende lys, røkelse, mat og drikke, samfunnssatire – og alt det gode livet ellers har å by på.

De dødes dag er en av de viktigste feiringene i Mexico. I begynnelsen av november hvert år får de som har forlatt denne verden anledning til å komme tilbake til jorda for å nyte alt det de har mistet. De levende, på sin side, minnes sine avdøde familiemedlemmer og venner, og feirer livet. Feiringen har inkorporert ulike elementer i seg, både fra tre tusen år gamle urfolkstradisjoner og fra katolisismens allehelgensdag. I tillegg spiller humoren en sentral rolle når døden avbildes i mexicansk kunst og litteratur, som i veggmaleriet til Diego Rivera (avbildet over), hvor familien på søndagsutflukt møter døden i en park.

Da jeg var i Oaxaca i fjor, var jeg så heldig å få tilbringe dagen med en mexicansk familie i landsbyen Zaachila. Etter en god middag hjemme hos dem, dro vi til kirkegården med armene fulle av oransje og lille blomster, lys og en flaske mezcal. Vi kostet og pyntet gravene og tok oss en slurk brennevin. Ved hver og en av gravene var folk i sving med å gjøre det fint rundt seg. Enkelte menn kom trillende på trilleborer stappfulle av blomster. Gamle bestemødre med grå fletter som rakk dem ned til baken, rastløse små unger og hunder av udefinerbare raser virret rundt på de små stiene. Et orkester var leid inn til å spille, og presten i landsbygda hadde tatt med seg et bord og holdt messe. I kveldingen dro vi tilbake, mens tusenvis av små lys blinket bak oss blant alle blomstene.

Kirkegård i Zaachila (foto: Giulia Branda)

Noen steder legger folk en sti av de vakre, oransje cempasúchil-blomstene hele veien fra kirkegården og hjem, slik at sjelene skal finne fram. Tradisjonen tro, setter mange mexicanere fram et bord hjemme til ære for de døde. Bilder av dem som har gått bort har en sentral plass på dette «alteret for de døde». Så pyntes der med de samme oransje og lilla blomstene, man tenner lys og brenner copal (røkelse). De avdøde inviteres inn ved hjelp av alle de godsakene man kan komme på: Calaveras (dødningehoder) av sjokolade og sukker, frukt, en kopp kakao eller brennevin og yndlingsrettene til de som har gått bort. Jeg dro på det tradisjonelle markedet i sentrum av Oaxaca og handlet inn blomster, røkelse og calaveras, fant fram til bilder av min avdøde bestemor og svigerinne, og pyntet et bord til dem i gangen. Jeg satte fram en eplekake til bestemor og og et lite glass mezcal (lokalt brennevin), og håpet de ville finne veien helt til Mexico. Hvis de fortsatt finnes, et eller annet sted…

Improvisert alter for de døde

Jeg la ikke merke til at de kom på besøk denne gang. Kanskje var det vanskelig for dem å orientere seg, når jeg ikke hadde lagt ut blomster på veien og dessuten befant meg i et land som er ukjent for dem begge. Men noen år tidligere, etter et besøk i Mexico i 1999, hadde jeg en selsom opplevelse. Jeg laget et lite alter for de samme kvinnene – med et glass likør til bestemor og tequila til Carmen – og gikk og la meg. Morgenen etterpå var glasset til svigerinnen min tomt… En mexicansk venn av meg forklarte på sin side at en chapulín (gresshoppe) hadde dukket opp på alteret han hadde gjort i stand hjemme. Han tolket det som at det var den avdøde moren som hadde kommet på besøk i dyreskikkelse.

De dødes dag handler ikke bare om å møte de avdøde igjen. Døden assosieres også med en stor dose humor, som i de satiriske «calaveras» vers som tilegnes offentlige figurer, alltid med døden som tema. I tillegg kommer alle de folkelige framstillingene av dødningehoder, skjeletter – deriblant «Catrina», den elegante skikkelsen som er halveis skjelett og halvveis overklassekvinne. Som Edi Ríos skriver i bloggen «La alegría de la muerte»: «I tillegg til sorgen og minnene, kommer festen, organiseringen av altere, besøkene på kirkegården, drikken, musikken, maten og lekene. I disse dagene forvandles døden: Den respekteres, men samtidig spøker man med den, konfronterer den og dømmer den, til og med. Døden viser seg fram som tyrefekter, sykler forbi, og – uansett hvor paradoksalt det høres ut – blir født, vokser, gråter over sine sorger, gifter seg og dør. Skjelettene kan danse, drikke, spise, ha på seg sombrero, synge, le, spille fotball og kle seg ut i de mest særegne forkledninger. Det offentlige bildet av døden er ikke lenger et truende bilde, men et som vi mexicanere kan bli familiære med. Det er slik Døden blir omgjort til et karneval».

Til munter folkemusikk synger Amparo Ochoa om at vi når som helst kan bli inhentet av «La Calaca», som er et av mange navn mexicanerne har på Døden. Denne sangen, som opprinnelig ble komponert av José Hernández, handler om at døden ikke skiller mellom fattig og rik, mellom folk med fine titler og dem som ikke har annet å kle seg opp i enn undertøyet. Gjennom denne sangen, og med et frodig språk som gjenspeiler vanlige mexicaneres måte å snakke på, gjør musikeren narr av handelsmannen som lurer folk til å betale det firdobbelte av det varene er verdt, og oppfordrer publikum til å passe seg for dem som er ute etter å kjøpe stemmer. Dødstemaet brukes altså til å lage sosial satire.

De dødes dag bidrar også til å sette livet i perspektiv. Mens vi i Norge i stor grad klarer å holde døden på armlengdes avstand, velger mexicanerne å stå ansikt til ansikt med sin egen død – eller med vissheten om at de kommer til å dø en gang. Feiringen blir altså en form for «memento mori», en påminnelse om at vi alle er dødelige. Dette uttrykket sies å stamme fra tradisjonen til de romerske keiserne, som under triumfferdene alltid skal ha hatt en tjener ved sin side som minnet dem om at de ikke var mer enn dødelige menn. Det samme temaet har blitt tatt opp i kunsten og litteraturen. I kristen kunst ble temaet knyttet til livets tomhet og det verdslige livets flyktighet, og var en invitasjon til å rette oppmerksomheten mot livet etter døden.

En annen innfallsvinkel finner vi i den colombianske vallenatoen «Skjelettet» av Calixto Ochoa, siden sunget av Diomedes Díaz. Litt i samme sosialt satiriske stil som «La Calaca», synger Díaz om hvor meningsløst det er å være stolt og innbildsk, når vi alle kommer til å ende i en grav til slutt:

«Derfor er alle like for meg

Jeg respekterer barnet og jeg respekterer den gamle

Jeg snakker med han som har penger og han som ikke har det,

den velstående og tiggeren

Livet og mysteriet tar slutt

Når man dør, har man ingen verdi

Her er den stakkars tiggeren like mye verdt

som samfunnets mest opplyste.

Sí, señor!»

Budskapet er enkelt: Hvorfor tro at vi er noe mer enn andre, når vi alle ender som knokler og jord til syvende og sist? Med andre ord, er det en oppfordring til å leve våre liv annerledes mens vi ennå er her på jorda.

http://www.youtube.com/watch?v=mUi4dgKXLgo&feature=related

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til De dødes dag: Memento mori

  1. Pernille sier:

    Så fin artikkel, Kristina!

  2. Espen Kvark Kvernbergh sier:

    Enig. Veldig fin artikkel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s