Fra mistillit til nye allianser i La Candelaria

Foto: Kristina Johansen

Jeg elsker La Candelaria – kolonibydelen i sentrum av Bogotá, som ble etablert for fem hundre år siden av Gonzalo Jiménez de Quesada. Først og fremst liker jeg at det er en levende bydel. Om morgenen møter jeg på fedre og mødre som går hånd i hånd med barna på vei til skolen, og sjokolade- og tyggegymmiselgeren som alltid står ved parkeringsplassen ved siden av universitetet og hilser vennlig på alle som passerer. Kvartalet nedenfor (vestover) kan jeg få skoene mine reparert hos skomakeren, en tilsynelatende glemsk mann som aldri helt vet hvilke sko jeg har levert, men som alltid finner dem til slutt. På fortauet utenfor står den halvblinde hunden Trosky (oppkalt etter Trotskij?), som jeg alltid hilser på, mest fordi han er lik Bobby, den hunden jeg pleide å gå tur med i barndommen. I de nærmeste kvartalene finner jeg butikk-baren som spiller vallenato og selger øl, og den lille kolonialbutikken hvor jeg kan kjøpe grønnsaker, panela og arepa de cholo.

Bydelen er full av fargerike kolonihus og proppfull av historie – fra muisca-indianernes landsby og spanjolenes erobring, via uavhengigheten fra den spanske krona, til drapet på Jorge Eliecer Gaitán, som regnes som startpunktet for El Bogotazo og borgerkrigen La Violencia. Dagens Candelaria har mye å by på. Bydelen rommer anerkjente universiteter, alternative teater, presidentpalass og kongress, kirker, museer, bibliotek og bokhandler, en mengde kaféer, restauranter, barer og andre utesteder, hvor man finner alt fra ajiaco til falafel, ceviche og vegetarlasagne. Det er en mangfoldig by, med sine dresskledde menn, sine smaragdselgere, sine marihuanarøykende smykkeselgere og sine unge gutter med esler. Fattigdom og rikdom tett i tett. Cachaco-familier som har bodd i generasjoner i byen, afrocolombianere og indianere, italienere, franskmenn, israelere og arabere. Og en og annen nordmann.

Det bor 20.300 mennesker i La Candelaria i dag, men over en million er innom bydelen daglig. Noen  studerer, andre er på jobb, mens andre nyter godt av utesteder og andre tilbud. Dette fikk jeg vite på et møte i dag, som bar den fantastiske tittelen: «Promovering av integrasjonen av produktive nettverk og implementering av metoder for kontinuerlig forbedring av bedriftsledelse for utviklingen av turismen i La Candelaria og Barrios Unidos». Det dreier seg om å styrke lokalt næringsliv (spesielt småbedrifter) og kulturelle aktiviteter for turister. Kommunen og NGO-en Corporación Nuevo Arco Iris har gått sammen om å gi ulike sektorer – hotellene, restaurantbransjen, kunst-og håndverkere, turistguider, teater og annet kulturliv – veiledning og bidra til at de knytter nettverk. Konkret er planen å utvikle «turistpakker», hvor ulike sektorer skal samarbeide om å tilby et mer helhetlig produkt.

Albeiro Caro (foto: Kristina Johansen)

Albeiro Caro, koordinator for prosjektet, er en blid og entusiastisk mann som snakker varmt om tilhørighet, om hvor viktig det er at folk blir boende, og ikke blir tvunget til å flytte som følge av at det kommer mer pengesterke folk inn i bydelen (gentrification). For Candelaria er mer enn arkitekturen – det er aktiviteter og mennesker. Han ønsker seg en levende turisme, hvor folk kan bære vitnesbyrd om historien. Albeiro er opptatt av et inkluderende næringsliv og kulturliv, hvor alle har like muligheter til å delta. Og snakker om å bryte mistilliten mellom folk, mangelen på tro på framtida, og vise at det fins alternativer.

Likevel er det ikke til å stikke under en stol at det er knyttet en viss utrygghet til bydelen. Det er for så vidt ikke et ukjent fenomen i Colombia, men det fins altså velstående bogotanere som aldri har satt sin fot i sentrum. Mange av dem vil nok heller anbefale deg en tur på kjøpesenteret Centro Andino og til Parque de la 93, nordøst i byen, enn til gamlebyen. Det kan ha å gjøre med fattigdommen, men også med en forestilling om at du kan bli ranet eller utsatt for overfall der. Disse forestillingene er med på å svekke turistpotensialet til bydelen. Derfor blir også utryggheten et tema på møtet.

Etter de entusiastiske ordene til Albeiro, kommer det en rekke innlegg fra salen. En del av dem dreier seg på en eller annen måte om det som skaper usikkerhet og ubehag. Den lille, pene tannlegen Mauricio Vásquez, i svart dressbukse og rosa ulljumper – som etter eget utsagn jobber i nord, men er glad i La Candelaria – snakker opprørt om de stygge teltene som har blitt satt opp på torgene av dem som selger håndtverksting. – Kan man se den vakre bygningen til Rosario-universitetet? Nei, sier han indignert. William Fonseca, en eldre mann i grå dress, som tidligere jobbet i flyselskapet Avianca, følger opp med å klage over at husløse – eller «desechables» – søppel – tigger om penger, og til og med presenterer seg som turistguider (!). Gullsmeden Rubén Darío kritiserer grafitti og søppel i gatene, og etterlyser et turistpoliti som behersker flere språk.

Etter to timer, har noen fortsatt ting på hjertet, mens andre har gått lei disse uendelige innleggene som colombianere er eksperter på, og har gått ut i foajeen for å få seg et glass rødvin og en kanapé eller to. Jeg har blitt mer og mer irritert over hvordan Albeiros inkluderingsdiskurs er blitt erstattet av en diskurs om «uønskede» mennesker og aktiviteter. Det framstår som et eneste stort rop etter lovens lange arm. Og hvor blir det egentlig av samarbeidet? Jeg griper en av arrangørene i armen, og spør om hun kan introdusere meg for noen som faktisk samarbeider med andre. Da tar hun meg bort til en smilende mann jeg kjenner igjen fra en arabisk restaurant borti gata.

Luis Albeiro Madrigal (foto: Kristina Johansen)

Luis Albeiro Madrigal er en colombianer av marrokansk opprinnelse. I dag driver han to arabiske restauranter  – én av dem, Al Samira, ligger i La Candelaria. Han forteller at det er han som lager de søte baklava-kakene som selges i flere israelske restauranter i nabolaget. Dette er en av eksemplene på hvordan småbedrifter har begynt å samarbeide i stedet for å betrakte hverandre som konkurrenter. Inspirert av initiativet til Nuevo Arco Iris, var han med på å etablere foreningen av restauranter i La Candelaria, Arca, som han i dag er leder for. Det er ikke bare restaurantene i bydelen som samarbeider, men også hotell og pensjonater, turistguider og andre.  Hensikten er altså å tilby en mer helhetlig pakke til turister. Det førstommende arrangementet er et bryllup som de organiserer i et fransk bakeri, men hvor Madrigal står for tilbedredelsen av arabisk mat, siden det er et par av libanesisk opprinnelse som skal gifte seg. I februar har ulike restauranter gått sammen med et pensjonat om å tilby gjestene ulike retter hver dag – alt fra arabisk til italiansk og japansk middag står på programmet.

Endringen har vært veldig positiv, understreker den entusiastiske restauranteieren, som er opptatt av at endringer må skje fra innsida. Litt etter litt brytes mistilliten mellom folk ned, og de ulike småbedriftene og lokalsamfunnet generelt oppdager at det å alliere seg med hverandre ikke betyr økonomisk tap, men det motsatte.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Fra mistillit til nye allianser i La Candelaria

  1. etta sier:

    jeg kan desverre skrive under på at ‘forestilling om at du kan bli ranet’ i ‘la candelaria’ er svært reell, og ikke bare på kvelden eller om du går alene i en mørk bakgate. ut ifra egen erfaring (ble brutalt ranet på åpen gate tidligere i dag) og gjennom samtaler med både turister og lokale, så skjer det ran så og si hver eneste dag i dette området, ofte midt på dagen og med mange folk rundt (som ikke bryr seg). politiet er heller ikke til noen hjelp. synd, fordi omrpdet er fint og har mye by på, men trygt er det overhodet ikke…

    • Hei Etta, det var trist å høre. Håper ikke du ble alvorlig skadet og at du snart vil føle deg trygg i gatene igjen. Jeg har selv blitt ranet her i byen. I tillegg til sjokket, er noe av det verste følelsen av paranoia etterpå… Heldigvis går det over.

      Det er ikke til å komme bort fra at Colombia er et land som bærer preg av femti års krig og århundrer med ekstrem sosial ulikhet, hvor voldelige metoder lenge har blitt brukt til å løse problemer og hvor narkotikaen har bidratt til et ideal om lett-tjente penger og at alt er lov. På tross av denne kompliserte situasjonen, og på tross av den høyst reelle opplevelsen din, går det an å ha en trygg hverdag her. Selv har jeg ikke blitt utsatt for ran de nærmere 2,5 årene jeg har bodd i sentrum, og trives fortsatt veldig godt. Det betyr ikke at jeg ikke kommer til å bli ranet igjen, men personlig har jeg lært meg å ta visse forholdsregler og bevege meg med en viss årvåkenhet.

      Utfordringen i Colombia er at myndighetene lenge har lagt vekt på militarisering, politi, vakthold og overvåkning som en løsning på usikkerheten. Det er en politikk som ikke utelukkende baserer seg på kunnskap om fenomenet, men som baserer seg på mange negative stereotypier om hvem som er farlige og hvem som ikke er farlige. Det kan holde noen trusler på avstand, men en reell løsning krever at myndighetene også bekjemper fattigdommen og gir folk reelle muligheter til å finne seg et verdig arbeid. Jeg har forresten skrevet mer om problematikken her: https://johansenkristina.wordpress.com/2009/03/25/skatteinnkreving/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s