Kvinnene som vever fred

Telemina tar farvel med datteren før hun drar til Bogotá (foto: Kristina Johansen)

Kolombianske myndigheter hevder at det ikke lenger finnes paramilitære grupper i landet. Men flere illegale væpnede grupper sprer frykt i La Guajira i dag. Kvinnene i regionen nekter nå å gi etter for trusler og vold, og kjemper tilbake med fredelige midler.

«Vet du at de har tatt Pablo?» spør Valentina nabokona. Den dagen jeg ankommer Riohacha er dette en stor nyhet, og den har ikke unnsluppet oppmerksomheten til denne årvåkne jenta med de store krøllene. Hun er bare fem år, men vet godt hvem Arnulfo Sánchez «Pablo» González er. Han sto bak drapene på flere av hennes grandtanter i Bahía Portete 18. april 2004. Massakren ble utført av en gruppe på rundt femti paramilitære fra Frente Contrainsurgencia Wayuu, som var en gren av den høyreekstreme paramilitære gruppa Colombias forente selvforsvarsgrupper (AUC), samt lokale informanter og «menn kledd i militære uniformer». Fire av seks ofre var kvinner. Alle var wayuu-indianere og slektninger av Telemina Barros Fince, Valentinas mor. De overlevende flyktet fra kystlandsbyen Bahía Portete i ørkenfylket Las Guajira nordøst i Colombia, og søkte om asyl i Venezuela.

Etter massakren stiftet Telemina og søsteren, Débora Barros Fince, organisasjonen Kvinner som vever fred (Wayuu Munsurat – KVF). Da Pablo ble arrestert i det nordlige Bogotá 15. november, var kvinnene raskt ute med å be om å få møte den paramilitære lederen, som aldri leverte inn våpnene sine under demobiliseringsprosessene til tidligere president Álvaro Uribe (2002–2010).

«Med arrestasjonen av Pablo har vi håp om å få vite hvor våre forsvunne er, og hvorfor massakren fant sted,» sier Telemina. Hun og moren, Carmen Cuadrado Fince, er rede til å møte «ørkenherren» ansikt til ansikt. Arnulfo Sánchez González er ikke opprinnelig fra dette karrige landskapet, men fra landsbyen Nunchía, i den fjellrike regionen mellom Casanare og Boyacá – en annen glemt region i Colombia hvor folk flest lever i stor fattigdom, på tross av store naturressurser. Pablo arbeidet ved en kommunal tilsynsenhet (contraloría) i delstatshovedstaden Yopal inntil han i 1996 kom i kontakt med de paramilitære på atlanterhavskysten.

Carmen, en eldre kvinne med høye kinnbein og en holdning som en ballettdanser, forsikrer om at hun ikke er redd for å møte ham. Kvinnene har en høy stilling i det matrilineære wayuu-folket – det vil si at morens slekt avgjør tilhørigheten til en bestemt klan og et bestemt territorium. Det er dessuten også kvinnene som ofte opprettholder kontakten mellom wayuu-samfunnet og verden utenfor.

De paramilitæres vold har skapt frykt og lammelse i La Guajira, men har også fått disse kvinnene til å organisere seg, kreve rettferdighet for sine døde og kjempe for sitt folks rettigheter. Men det betyr ikke at de ikke har kjent på usikkerheten.«Vi var veldig redde da vi anmeldte forholdene, men det var nødvendig,» sier Telemina. «Hvis vi ikke protesterte mot de paramilitære, ville massakren og den interne fordrivelsen forblitt ustraffet. Jeg tror det faktum at de drepte var kvinner, ga oss ekstra mot og styrke.»
På tross av utallige protester og advarsler, fortsatte Pablo å bevege seg fritt i La Guajira i nesten sju år etter massakren. «Myndighetene sa at Pablo var en myte, men nå er myten tatt til fange. Det er mulig han ble arrestert på grunn av alt presset. For jeg tror offentlige funksjonærer beskyttet ham,» kommenterer Telemina.

De siste paramilitære gruppene ble formelt demobilisert i 2006. Siden har kolombianske myndigheter insistert på at det ikke fins paramilitære lenger. De bruker konsekvent begrepet «kriminelle bander» om de illegale gruppene som opererer i dag og som ser ut til å videreføre aktivitetene til AUC. Human Rights Watch (HRW) kaller dem «arvtakerne til AUC» i en rapport fra februar 2010, og skriver at gruppene står bak massakrer, drap, voldtekter, trusler og utpressing. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen kan gruppene ha over 10.000 medlemmer, og er til stede i 24 av Colombias 32 fylker.

MASSAKREN I BAHÍA PORTETE

På vei tilbake fra nabolandsbyen Puerto Bolívar 18. april 2004 ble Carmen Fince stoppet av en mann som sa at de paramilitære hadde tatt med seg søstrene hennes. Mannen advarte henne mot å dra til Bahía Portete, fordi hun kunne bli drept. Hun måtte snu, og forsøkte å komme i kontakt med de paramilitære lederne for å be dem om å slippe fri familiemedlemmene hennes. Til ingen nytte. Det eneste hun oppnådde var å få tillatelse til å hente likene – til de som ikke hadde «forsvunnet».

En dag før massakren hadde en sersjant fra bataljon Cartagena, kjent som «Felipe», kjørt en gruppe paramilitære i to biler – en privat og en som tilhørte Hæren. Med disse klarte de å passere flere militære veisperringer, rapporterer Gruppa for historisk hukommelse til den myndighetsoppnevnte Nasjonale kommisjonen for oppreisning og forsoning (CNRR).

Med rolig stemme forteller Vicente Gutiérrez, Carmens nevø, meg at han visste hva som holdt på å skje, denne morgenen i april. Derfor forsøkte han å overtale moren sin, Margoth Fince Epinayú, til å flykte over grensa til Venezuela sammen med andre slektninger. Men 70 år gamle Margoth, som var en av lederne i Urfolksforeningen for tradisjonelle autoriteter i Bahía Portete, valgte å bli værende. De tok henne med seg, bandt hendene og beina hennes, hugget kroppen hennes med øks og machete og skjøt henne.

Seks år etter, hjemme hos Carmen, uttrykker Vicente stor takknemlighet overfor kvinnene og spesielt overfor moren: «Kvinnene har satt sine egne liv på spill for vår skyld. Jeg skylder dem livet mitt. Jeg husker ordene til moren min: ’Redd deg selv, sønn, det er bedre om jeg dør’.»

I tillegg til Margoth, ble Rosa Fince Uriana, Rubén Epinayú, Diana Fince Uriana og Reina Fince Pushaina drept. De siste to er ennå ikke funnet. To personer ble brent i en bil, uten at man har klart å identifisere dem.

De paramilitære brukte vold og seksuell tortur mot ledende wayuu-kvinner som hadde motsatt seg de paramilitære, forteller rapporten til CNRR. Hensikten var å ramme lederskapet hos wayuu-folket og spre frykt. Seksuell vold ble også brukt mot kvinnene for å såre mennenes stolthet. Bak volden lå det dessuten en interesse for territoriet, og spesielt havnen, som egner seg godt for smugling og narkohandel.

Teleminas søster, advokaten Débora Fince, hadde advart hæren tre dager før massakren om risikoen lokalsamfunnet sto overfor, men fikk ingen respons.

«Hvordan skulle jeg få hjelp fra bataljon Cartagena, når de også deltok i massakren på familien min?» spør hun. Hun sier at både daværende borgermesteren i Uribia, Marcelino Gómez, og guverøren i La Guajira, José Luis González Crespo, var alliert med de paramilitære. Bataljonen rettferdiggjorde fraværet med at de måtte sørge for sikkerheten til Uribe som var på besøk i regionen. «Presidenten åpnet vindmølleparken mens familien min ble massakrert. Ingen sa noe. Tausheten var total,» sier Débora rasende.
Massakren i Bahía Portete har ikke vært den eneste i La Guajira. Takket være tilståelser fra tidligere paramilitære og anmeldelser fra ofre, vet man at det har funnet sted minst 69 massakrer i fylket.

ADVARSLER SOM IKKE BLIR HØRT?

Da Pablo ble arrestert 15. november 2010, uttalte forsvarsminister Rodrigo Rivera at det var en begivenhet. «Ordren til politiet vårt og våre militære styrker er å bekjempe disse kriminelle bandene.»

Ifølge oberst Héctor Cruz, sjef for Politiet i La Guajira, kontrollerte Pablo narkohandelen i det nordlige Guajira og utpressingen av handelsfolk i Riohacha og Maicao. Den alvorstunge obersten tar høflig imot meg bak et enormt skrivebord på kontoret sitt. Han forteller at Pablo hadde et nettverk på rundt 200 personer.

Gruppa var rival til to andre kriminelle grupper, fra Urabá og Los Rastrojos. Når jeg spør ham hvorfor hæren ikke har klart å arrestere Pablo tidligere, svarer politisjefen at han har beveget seg i et territorium myndighetene ikke har adgang til. «Ved kysten fins det en rekke steder som det ikke er enkelt på komme fram til, verken til lands eller fra lufta. Vegetasjonen beskytter dem.»

Hector Cruz legger til at Pablo har vært beskyttet av ulike wayuu-grupper – noen av frykt og andre av sympati. I 2010 registrerte politiet en økning i drap i La Guajira på 21 prosent, som de mener skyldes strid mellom kriminelle bander om kontroll over territoriet. Menneskerettighetsombudet Defensoría del Pueblo er enig med politiet i at volden i regionen har økt, men har en annen fortolkning.

Ombudsmannen i La Guajira, Fernando López Suárez, påpeker at volden ikke kan reduseres til isolerte hendelser iverksatt av organisert kriminalitet. Det dreier seg ifølge ham om illegale væpnede grupper som blir stadig mer mobile, fleksible og desentraliserte. De står bak selektive drap på kjøpmenn, taxisjåfører, lokalledere og sosialt stigmatiserte personer. I tillegg truer de ledere for internt fordrevne, samfunnskritikere og demobiliserte.

Ombudsmannen har dokumentert en konflikt mellom Frente Contrainsurgencia Wayuu og Las Águilas Negras i kommunen Uribia, hvor Bahía Portete ligger. Han er bekymret for den vanskelige situasjonen til innbyggere ulike urfolkssamfunn i kommunen, og nevner Kvinner som vever fred spesielt.

Når jeg kommer til organisasjonens kontor i en fattig bydel i Riohacha, forteller Betty Granadillo at de fikk avverget et attentatforsøk for en måned siden, da de satt ute i patioen i et møte. Politiet anholdt to motorsykkelsjåfører som trengte seg inn på området, og det viste seg at de begge var bevæpnet. På en graffiti like ved kontoret står det truende «AGC-P» – en referanse til den paramilitære gruppa Autodefensas Gaitanistas de Colombia.

Medlemmene i KVF har blitt truet flere ganger. «Du skal dø! Hold deg taus!» sto det i en tekstmelding Betty fikk i april, dagen før seksårsmarkeringen for massakren i Bahía Portete. Truslene kommer også til uttrykk gjennom graffitier i Bahía Portete. På veggen til Rosa Fince Uriana, et av dødsofrene, ble det etter massakren malt figurer av kvinner som blir voldtatt på verst tenkelig måte. Liknende graffitier fortsetter å dukke opp, sammen med direkte trusler mot kvinnelige ledere i KVF.

Oberst Héctor Cruz sier imidlertid at han ikke har mottatt noen anmeldelser om trusler mot organisasjonen. Politisjefen understreker at det ikke er noe som forhindrer folk i å vende tilbake til Bahía Portete. Han forteller at politiet har styrket sin tilstedeværelse i regionen etter at Pablo ble arrestert, men legger til at volden hovedsakelig skyldes en konflikt mellom familier. «Hvis konfrontasjonen mellom de to familiene som historisk sett har hatt problemer i denne sektoren ikke opphører, kan hver av dem dikte opp en ny gruppe, en trussel eller noe annet for å holde den ene eller den andre ute fra territoriet.

CNRR kritiserer denne omdefineringen av massakren til en krig mellom familier, som dekker over det politiske innholdet i massakren og i stor grad bunner i stereotypiene og nedvurderingene som wayuu-folket er utsatt for.

Å GÅ FRITT PÅ STIENE

Da Telemina, Débora, Carmen og Vicente ba om et møte med Pablo i Bogotá, var målet å få vite sannheten om massakren. «Vi håper at Pablo snakker ut, at han forteller hvilke funksjonærer og politikere som var involvert i massakren i Bahía Portete. Og hvem som sto bak attentatene og forfølgelsen av lederne.»

Pablo tok imidlertid ikke imot dem. Da rettsaken mot ham hadde begynt, erklærte han seg syk, ifølge avisen El Espectador. Likevel håper de fortsatt på et møte. De krever at han ikke utleveres til USA – noe mange paramilitære anklaget for narkohandel har blitt – før han har fortalt alt han vet.

Å arbeide for at sannheten kommer for en dag er en grunnbetingelse for å finne en løsning på den væpnede konflikten, ikke bare i La Guajira, men i hele landet, påpeker Julio Salas fra den katolske kirken. Uten sannheten er det vanskelig å komme noen vei med rettsoppgjør og forsoning. Antropologen og wayuu-indianeren Weildler Guerra mener at også staten må på tiltalebenken. «I denne retts- og sannhetsprosessen mangler erklæringen til den mektigste aktøren, nemlig den kolombianske staten. Den framstiller seg som en dommer mellom geriljaen og de paramilitære, men sannheten er at den har vært støttespilleren til den ene parten.»

I tillegg til sannheten, kjemper KVF for å vende tilbake til Bahía Portete. Massakren førte til at landsbyens innbyggere ikke lenger kunne bevege seg i dette åpne landskapet av hav og ørken hvor de i århundrer har oppdratt barna sine, gjetet dyrene sine, fisket og drevet med handel. Savnet er stort. «Vi pleide å gå hjemmefra, eller fra huset til tante Ocha, og hjem til bestefaren min, noe som tar rundt halvannen time,» forteller Telemina. «Vi gikk tidlig om morgenen. Noen ganger stekte sola, og vi bada i vannhullene, uten at noen angrep oss. Vi kunne gå fritt rundt i territoriet.»

Frihet til å vandre på stiene er Weildler Guerras definisjon på fred. Antropologen forklarer at det eksisterer tre grunnverdier for wayuu-ene: Fred, frihet og liv. Alle tre har blitt sterkt skadelidende i den væpnede konflikten. Uten å gjenvinne disse verdiene, vil returen til Bahía Portete bli vanskelig. Bekjempelsen av de væpnede gruppene i regionen er uansett avgjørende. Arrestasjonen av Pablo et viktig skritt på veien, men myndighetens utfordring er å oppløse de paramilitære strukturene fullstendig, sier ombudsmann Fernando López. På tross av vanskelighetene, er Kvinner som vever fred sikre på at de kommer til å vende tilbake til Bahía Portete. På veien har de følge, forteller Carmen Fince:«Våre slektningers sjeler lever fortsatt. De har gitt alt og kommer til å fortsette å kjempe helt til vi returnerer. Det viser de oss i drømmene våre: Hvor vi enn er, er de sammen med oss.»

Artikkelen ble publisert i norske Le Monde februar 2011

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Nyheter og politikk, Ukategorisert og merket med , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s