Karnevalet i Barranquilla: Når livskreftene overvinner krigen

Karnevalsbestemor (foto: Kristina Johansen)

Karnevalet i Barranquilla kan virke som en flykt fra Colombias voldelige virkelighet. For mange colombianere er fargene, rytmene og den smittende gleden imidlertid et uttrykk for håp i dette krigsherjete landet.

Karnevalsfeiringen i denne storbyen på den colombianske atlanterhavskysten speiler Colombia i all sin kompleksitet: Kjærligheten til livet, dansen og musikken. De glamorøse karnevalsdronningene og TV-kjendisenes popularitet. Den kroniske romdrikkeren og skjørtejegeren Joselitos parodiske begravelse. Og plutselig dukker det opp noen med maskingevær og ødelegger festen.

På lørdagen – den første av fire karnevalsdager – våkner jeg av at det runger i veggene: Naboen spiller cumbia, vallenato, reggaeton, salsa, champeta og andre uimotståelige rytmer som får føttene mine til å bevege seg, selv om jeg ennå ikke har åpnet øynene. I Barranquillas folkelige bydeler, som her i Villate, strømmer høylytt musikk ut fra pikós – enorme høytalere – plassert i folks stuer, i bagasjerom på biler, og ute på fortauene. Ønsket om å dele sine musikalske preferanser med naboene er et karakteristisk trekk ved kystkulturen, som Alejo Suárez forklarer:

– Hvis vi er glade, skjønner alle at vi er glade, for vi slår på stereoanlegget, sånn at alle kan høre den musikken vi hører på. Og når vi er triste, gjør vi akkurat det samme, sier han og smiler lurt.

Å komme til Barranquilla på denne tida er en vitamininnsprøyting av dansende mennesker og karibiske rytmer. Byens ordinære aktiviteter blir praktisk talt paralysert når gater og åpne plasser fylles av parader, dans, konserter og gateteater. Rundt halvannen million – både lokalbefolkning og tilreisende – anslås å delta på karnevalet hvert år. I flere måneder har folk øvd inn dansetrinn og melodier, gjort klar kostymer, kåret årets karnevalsdronning og pyntet hus og gater med karnevalssymboler.

De viktigste paradene finner sted i gata vía 40, som går parallelt med Magdalenaelva. Disse er inspiert av det spektakulære karnevalet i Rio de Janeiro, noe som innebærer tung sponsing fra næringslivet og høye priser for å sitte på tribunene som bygges opp langs paradegatene. For dem som ikke har råd, eller som misliker kommersialiseringen, finnes det alternative, mer folkelige parader, blant annet langs carrera 44.

Under paradene trasporterer ekstravagante kjøretøy med byens største høytaleranlegg kjendiser fra colombiansk TV og musikkliv. De mest kommersielle innslagene består av lettkledde, dansende damer som reklamerer for mobilselskap, ølmerker og likende. Men det dukker også opp tradisjonelle dansekompani av bestemødre som danser cumbia med utslitte sko og enorme skjørt som de svinger opp i lufta.

Langs paradegatene er det tettpakket med folk som roper til paradedeltakerne, kjøler seg ned med øl og vann som selges av ivrige gateselgere, og kaster maizena og sprøyter skum på hverandre. Det siste er et av mange uttrykk for kystbefolkningens sans for å mamar gallo – gjøre narr av hverandre.

Sammen med noen venner ser jeg på La Gran Parada – den store paraden – fra en tribune like ved marinebasen i byen. Forbi oss kommer Døden løpende like etter en indianer med krigsmaling, deretter kommer klovneliknende marimondas og monocucos dansende. En mann uten hode passerer i rolig tempo, en transvestitt i bikini poserer med sine lange bein, og årets karnevalsdronning smiler, svett og sliten i en gullglitrende designerkjole. Så dukker det opp barn med fargerike masker av okser, gribber, leoparder og gorillaer.

Når jeg kler meg ut, nyter jeg karnevalet mer, for jeg spiller en rolle, forklarer Cristobal Padilla.- Du begynner å joder la vida – spøke med folk. Noen vil ta bilder sammen med deg, eller inviterer deg til å sette deg ned med dem. Du danser med folk uten å vite hvem det er, og i tillegg drikker du gratis rom, sier han og ler.

Jeg møter ham under la Noche de Tambó – trommekvelden – hvor han danser cumbia i den store sirkelen av publikumere som beveger seg sakte rundt scenen på fredsplassen. I sentrum for det dansende menneskehavet står folkemusikere som Petrona Martínez, Totó la Mamposina og Los Gaiteros de Ovejas. Festkledde mennesker, noen med store cumbiaskjørt, andre med rosa parykker, sombreros vueltiaos og fargerike bluser, lar seg rive med av rytmene.

Cristobal Padilla, som til daglig er leder for en frivillig organisasjon, har feiret karnevalet siden han som 6-åring danset salsa i slengbukser for et entusiastisk publikum i landsbyen Usiacurí. Da en full mann forsøkte å fjerne ham fra dansegulvet, førte dette til en flere timers slosskamp mellom mannens og guttungens familie. Men denne erfaringen har ikke avskrekket ham. Han fortsette å feire karnevalet, som han betrakter som en mulighet til å uttrykke det han føler og tenker. Det reflekterer sentrale trekk ved kystbefolkningen, sier han: Livsgleden, kreativiteten og sansen for frihet.

Gledens og smertens rute

Barn forkledd som gribber (foto: Kristina Johansen)

I likhet med andre karneval i Latin-Amerika, er også dette karnevalet et resultat av møter mellom ulike kulturer. Den katolske karnevalsfeiringen, som opprinnelig tok opp elementer av førkristne fruktbarhetsriter, har smeltet sammen med prehispaniske og afrikanske ritualer og festtradisjoner og utviklet seg til noe nytt.

Folk fra ulike deler av det nordlige Colombia har brakt med seg sine legender, kostymer og danser til Barranquilla. Ikke minst fra landsbyene som ligger langs den mektige Magdalenaelva, som renner ut i det karibiske havet ved Barranquilla. Dagens karneval kan betraktes som en kulturell reise langs denne elva, som har vært en sentral ferdselsåre, og som er kjent fra Gabriel García Márquez romaner Kjærlighet i koleraens tid og Generalen i sin labyrint.

– Magdalena-elva er gleden og karnevalsarvens rute til Barranquilla. I disse landsbyene finner du livsglade, arbeidsomme folk som er rike på kultur, forteller Danny Gonzalez.

Vanligvis underviser han i kunsthistorie på Universitetet i Atlántico. Nå møter han meg i døra med en rød djevelmaske, som han straks tar av seg, og avslører et stort smil. Mens en av paradene har passert på baksida av huset, har han sittet i patioen med noen venner og drukket rom og pratet. Jeg blir invitert inn mens kvelden faller på, og får et glass rom i hånda. Danny forklaer at han nyter karnevalet ”fra sidelinja, fra et folkelig og alternativt perspektiv”.

Søkenen etter karnevalets røtter brakte ham på en reise nedover Magdalenaelva, hvor han snakket med folk i landsbyer som har vært med på å forme denne store folkefesten. De han snakket med sa at de følte seg glemt, at de ikke var verdsatt lenger. Befolkningen har også vært hardt rammet av den væpnede konflikten:

-I disse landsbyene har folk vært utsatt for massakrer og forfølgelse, først og fremst fra de paramilitære, og i noen grad også fra geriljaen. De har blitt frastjålet jorda si og blitt fordrevet fra hjemmene sine. Mange har endt opp som internflyktninger i Barranquilla. Derfor er Magdalenaelva også en fluktrute. Det er smertens og voldens rute.

700.000 mennesker har blitt fordrevet fra sine hjem på Atlanterhavskysten [1] som følge av konflikten mellom hæren, de paramilitære og geriljaen. De paramilitære gruppene i det nordlige Colombia, under kommando av Rodrigo Tovar Pupo alias ”Jorge 40”, har stått bak en stor del av overgrepene. El Bloque Norte ble demobilisert i mars 2006, men det rapporteres fortsatt om voldelige aktiviteter i regionen som tyder på at de paramilitære strukturene ikke har blitt virkelig oppløst.

– Det er mye som er uklart når det gjelder demobiliseringen av de paramilitære, påpeker Danny. Han nevner truslene mot antropologen og folkloristen Yamil Cure, som deltok i karnevalet med prosjektet Elvas konge – med fokus på Magdalena-elvas betydning. Han ble beskyldt for opprør og deretter mottok han trusler og måtte flykte fra byen sammen med familien i 2005.

Alfredo Correa var en annen karnevalsentusiast som ble utsatt for grunnløse annklager om opprør. Sosiologen og fagforeningsmannen ble holdt fengslet i en måned i 2004. To måneder etter at han slapp fri, ble han skutt og drept like ved sitt eget hjem i det nordlige Barranquilla. Paramilitære leiemordere utførte drapet, men forstatt gjenstår det å avklare hvem som sto bak. Jorge Noguera, den tidligere lederen for DAS – presidentens sikkerhetsorgan – står i disse dager tiltalt som medansvarlig for dette og to andre drap på kysten. Han er beskyldt for å ha overlevert drapslister med navn på fagorganiserte og opposisjonelle til de paramilitære, som har drept over 500 mennesker i fylket Atlántico (hvor Barranquilla ligger) mellom 2003 og 2006[2].

Karneval på liv og død

Avdød geriljaleder spaserer forbi militærbataljonen (foto: Kristina Johansen)

Om karnevalet først og fremst handler om livets skjønnhet og gleder, så gjør også krigen seg gjeldende. Når jeg kommer kjørende fra Santa Marta mot Barranquilla, stanser bussen ved en kontrollpost. Ungdommer utkledd i kamuflasjeuniformer kommer bort og peker på de reisende med svære lekevåpen. Ikke ulikt veisperringene til de væpnede gruppene, hvor reisende har blitt truet på livet, kidnappet og i verste fall drept. Gjennom å leke med alvorlige scenarioer som dette, speiler karnevalet den colombianske virkeligheten i all sin kompleksitet. Det skjer også når folk parodierer politiske skikkelser, geriljasoldater og paramilitære under paradene.

– De blir tatt ut av krigsscenarioet og gjort til latter, forklarer Cristobal Padilla.

I den tradisjonelle garabatodansen dukker også mannen med hjåen opp. Han bekjempes av menn og kvinner kledd i fargerike drakter i rødt, grønt, svart og gult, bevæpnet med stokker, smil og sensuelle bevegelser. Slik vinner livet over døden, år etter år. Men døden er ikke bare til stede som mytisk figur: Å delta på karnevalet kan bety livsfare for menneskerettighetsforkjempere, opposisjonelle og andre som er utsatt for politisk forfølgelse.

– Jeg unngår karnevalet, for man vet aldri om en drapsmann gjemmer seg bak en maske, forklarer universitetsprofessoren, poeten og fagforeningsaktivisten Rubén Darío Arroyo fra Barranquilla, som måtte flykte fra byen på grunn av trusler.

Cristobal, som i likhet med Rubén Darío drømmer om politiske endringer i Colombia, sier på sin side at han aldri har latt være å feire karnevalet. Om leiemordere gjemmer seg bak kostymer, svarer han med selv å kle seg ut. Dette på tross av at han har sett den paramilitære lederen Jorge 40 med egne øyne under karnevalet:

– Jeg så ham på en tribune. Vi satt på den samme tribunen som Jorge 40. Jeg trodde det var umulig for paramilitarismen å slippe inn i Barranquilla, på grunn av motstanden, folks fredelige sinnelag. Men penger korrumperer, og de kom seg inn gjennom mafiaen.

Joselitos død og gjenoppstandelse

Joselitos begravelse (foto: Kristina Johansen)

Karnevalsfeiringen pågår fram til tirsdagen. Da trekkes de svarte kistene fram, og folk sørger over Joselito Carnaval. Han er en romdrikkende skjørtejeger som etterlater seg en hel skare svartkledde enker – som oftest menn utkledd som kvinner – etter 4 dagers litt for hard festing. Det sies at Joselito står opp fra de døde på karnevalets første dag, dør den siste dagen, sliten og fyllesyk, og våkner til live igjen året etter.

At denne parodiske framstillingen av casanovaen fra atlanterhavskysten har en så sentral rolle i karnevalet, kan ha sammenheng med karnevalets karakter: Ordet karneval kommer visstnok av latin carnelevarium, som betyr ”farvel kjøtt” og refererer til det katolske forbudet mot å spise kjøtt og ha sex under fastens 40 dager. Karnevalet er en periode med frihet og feiring av livets gleder, noe som står i kontrast til fastens strenghet og undertrykkelse av seksualiteten. Askeonsdag, dagen etter at karnevalet tar slutt, går de troende til kirken for å be om tilgivelse for sine synder. Parykker og sombreros byttes ut med grå kors i folks panner. Men i følge Cristóbal Padilla er ikke alt forbi med Joselitos begravelse:

– Selv om Joselito dør, så dør ikke gleden. Folk gråter, synger salmer for ham – og så fortsetter gleden. Man gjør narr av døden. Det er det det dreier seg om, mener jeg. Karnevalet representerer et håp. Smerten kan dra til gokk – karnevalet svarer med livskrefter.

Denne reportasjen ble publisert i Verdensmagasinet X, nr. 2-2011

________________________________________
[1] Verdad Abierta: “Los 700.000 desplazados que dejó la guerra en el Caribe”, 31. mai 2010
[2] El Heraldo: “‘Don Antonio’, condenado a 42 años. Pagará 8”, 21. august 2008

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

2 svar til Karnevalet i Barranquilla: Når livskreftene overvinner krigen

  1. Siri Johanne Lorntzsen sier:

    Så utrolig bra!!

    Profft skrevet, med en lett og rytmisk penn!
    Stolt av deg!
    Hilsen din venninne Siri 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s