Fragmenter av en geriljasoldats liv

Tåkelandskap (foto: Oscar Berrueta)

Hvordan snakke om geriljakrig blant halvsovende passasjerer på en rutebuss mellom Barcelona og Madrid?

Det er fortsatt mørkt ute når Yezid Arteta og jeg forlater Barcelona en fredagsmorgen klokka syv. Når vi har funnet setene våre blant trøtte passasjerer, slås lysene i taket av og stillheten senker seg over bussen. Jeg sitter der ved siden av Yezid, som har overlevd tretten år i geriljaen og ti år i fengsel. Den tidligere kommandanten for FARC-geriljaens 29. front ble i sin tid regnet som en av organisasjonens viktigste ledere i fangenskap. Nå arbeider han ved Skolen for fredskultur ved Det autonome universitetet i Barcelona. Han har foreslått at jeg kan intervjue ham på vei til Madrid, men hvordan snakke om den krigen han har vært en del av, blant tause og halvsovende fremmede?

På en rutebuss i Colombia ville enhver samtale om livet som geriljasoldat vært umulig. Blant passasjerene kan det være demobiliserte paramilitære, militære i sivil, informanter som får penger av staten for å tyste på mistenkelige personer, eller ganske enkelt folk som har fått nok av kidnapping, kamphandlinger og drap på mennesker som står dem nær. Etter at FARC-geriljaen drepte fire kidnappede uka før, er motstanden mot dem stadig større. Opprørsgruppa, som ble stiftet i 1964, er blant annet kjent for å ha holdt den tidligere presidentkandidaten Ingrid Betancourt i fangenskap i jungelen under uverdige forhold i seks år.

– Det er ikke lett for meg å sove, sier Yezid. Likevel lukker han øynene, folder hendene og ser ut til å falle i søvn. Jeg gjør det samme, mens bussen kjører rolig og målbevisst ut av byen. Et øyeblikk åpner jeg øynene og ser at mørket holder på å vike plassen for et ugjennomtrengelig hvitt teppe av tåke. Neste gang jeg ser ut, skimter jeg en lyserød soloppgang bak en landsby omringet av lave åser. Jeg sover videre, inntil bussen stanser ved en kafeteria hvor en strøm av søvnige mennesker går ut for å få seg litt morgenkaffe.

51 år gamle Yezid er rakrygget og veltrent, kledd i dongeribukse, mørkeblå bomullsgenser og skinnjakke. Han begynner å bli litt tynnhåret, men ser likevel ung ut for alderen. Rundt håndleddet har han et slitt, vevet armbånd som det nesten bare er noen hvite tråder igjen av. Det ble laget for å minnes massakren i El Salado. Når han snakker, kan man høre at han er fra byen Barranquilla på den karibiske kysten, men dialekten er avslepet, stemmenivået lavere og armbevegelsene mindre enn en typisk costeño. Han er imøtekommende og vennlig. Samtidig kan jeg ane en tristhet i de små, brune øynene.

Yezid kommer fra en by som er kjent for sitt årlige karneval, hvor folk hver vår kaster seg ut i dans og opptog i fargerike kostymer og drikker seg fulle til en uopphørlig strøm av karibiske rytmer. Det er en fest som feirer gleden, skjønnheten, friheten, improvisasjonen og de uforpliktende møtene mellom mennesker. Han vokste opp i en folkelig bydel hvor bordellene var kjent for å spille den beste salsaen (i tillegg til at de huset noen legendariske, franske prostituerte som hadde kommet til landet på 30-tallet). Yezid likte å dra dit for å drikke øl og høre på musikk, forteller han. De små butikkene på gatehjørnene var en annen møteplass, hvor han kunne slå seg ned i en stol under skyggen av et mangotre eller mandeltre og ta seg en øl mot heten, fortelle historier, mamar gallo – spøke – og spille domino mens karibisk musikk strømmet ut av svære høytalere. Hva fikk ham til å forlate dette livet til fordel for en væpnet kamp mot den colombianske staten?

Mens vi kjører gjennom tåken, forteller Yezid at han var rastløs og opprørsk i ungdomstida. I tillegg til å høre på salsa og rock, likte han å spille basket og fotball og å gå gatelangs med kameratene. Samtidig leste han hver uke den samfunnskritiske avisa Voz Proletaria, som han fikk av onkelen sin. Etter at han begynte å studere juss og sosiologi, ble han med i kommunistpartiet, og politikken opptok stadig mer av tida hans: Han solgte aviser, organiserte demonstrasjoner og gikk på møter.

– Jeg mistet nesten kontakten med bydelen min, og kom bare hjem for å sove, forteller Yezid. Han snakker rolig og beveger venstrehånden for å understreke poengene sine. Sammen med medstudenter organiserte han en sultestreik i protest mot at noen kamerater hadde blitt kastet ut fra universitetet. De delte ut blomster til politiet og okkuperte radiostasjoner for å få fram budskapet sitt. I 1979 omringet hæren bydelen og skapte stor skandale da de ransaket huset til familien til Yezid, som var blitt en viktig studentleder. Han ble brakt inn til militærbrigaden, kledd naken og utsatt for tøffe forhør. President Turbay Ayalas sikkerhetsdoktrine hadde trådt i kraft, og studenter, bondeledere og opposisjonelle ble hardt rammet. 60 000 mennesker ble arrestert mellom august 1978 og juli 1979, ifølge en rapport fra forsvarsdepartementet.

– Mange sivile ble dømt av militære domstoler og ble utsatt for tortur og forsvinninger, forteller Yezid, som selv slapp fri etter noen dager, takket være protester fra medstudenter og professorer. Men i et stadig mer fiendtlig klima mot kritiske stemmer, endte også Yezid med å bli kastet ut av universitetet.

Det ble et veiskille for Yezid: Han begynte å tvile på at det var mulig å skape sosiale endringer gjennom politisk arbeid. Colombia – som Latin-Amerika ellers – trengte jordreform, en rettferdig fordeling av ressursene, utvikling og et reelt demokrati, mente han, men dem som kjempet for dette med fredelige midler ble forfulgt og stemplet som «indre fiender». På denne tida – i 1979 – kom sandinistene til makta etter flere års væpnet kamp mot diktatoren Somoza. Noen år tidligere – i 1973 – hadde den lovlig valgte venstreregjeringa til Salvador Allende blitt styrtet i Chile, og opposisjonelle ble fengslet, torturert og forsvunnet.

Yezid tar en pause i fortellingen, lukker øynene og hviler litt. Jeg titter ut vinduet på et goldt landskap med olivenlunder, rød jord, ett og annet forlatt hus.

Yezid var 23 år da han gikk over til det han og kameratene kalte «den overlegne formen for kamp»: Væpnet opprør. De første dagene i geriljaleiren i Sumapaz – den kalde vidda sør for Bogota som spanjolene kalte Tåkelandet – var overveldende: Han fikk håndtere våpen og møte de mytiske geriljalederne Manuel Marulanda og Jacobo Arenas. Men snart ble det klart at hans nye tilværelse skulle bestå av hardt arbeid og begrensninger.

– Dag etter dag med regn og søle, hele tida den samme sølen og regnet og den samme maten: mais, linser og bønner med salt. Og så er det iskaldt. Mange bryter sammen, sier Yezid, alvorlig, med armene i kors over brystet.

De første årene i FARC-geriljaen deltok han ikke i noe væpnet slag. I 1984 inngikk opprørsgruppa en våpenhvile med regjeringen. Den tok slutt da regjeringen i desember 1990 angrep Casa Verde – hovedkvarteret til geriljaen i La Uribe (Meta), ved elva Duda. Tilliten mellom partene hadde begynt å brytes ned før dette. FARC-geriljaen gjennomførte et bakholdsangrep mot hærens Bataljon Cazadores i 1987, hvor de drepte alle soldatene. Samtidig ble en rekke medlemmer av venstrepartiet Unión Patriótica (UP), som hadde blitt etablert etter våpenhvilen, valgt inn i kommunestyrer, fylkesting og i kongressen. 3000 av dem ble drept, deriblant to presidentkandidater og tretten parlamentsmedlemmer.

– De ledende klassene reagerte på voldelig vis, sier Yezid, idet bussen begynner å nærme seg et overskyet Madrid.

*

I Madrid deltar vi på et åpent møte med den tidligere senatoren Piedad Córdoba, som ble nominert til Nobels fredspris i 2009 for sitt arbeid for fred og menneskerettigheter i Colombia. Spesielt er hun kjent for sin iherdige kamp for en humanitær fangeutveksling mellom FARC-geriljaens kidnappede og geriljamedlemmer som sitter fengslet, noe som har ført til at hun har blitt stemplet som geriljavennlig. Den afrocolombianske kvinnen med den karakteristiske turbanen insisterer under møtet i Círculo de Bellas Artes på at den væpnede konflikten i Colombia må løses politisk. Som respons på president Juan Manuel Santos’ uttalelser om at døra til fredssamtalene er låst og at han har nøkkelen, har Córdoba tatt initiativ til en kampanje for å inkludere sivilsamfunnet i arbeidet for fred. Ideen er å reise rundt i landet og samle inn folks nøkler, og omforme dem til en fredsskulptur.

– Det er folket som har nøkkelen, ikke presidenten, understreker hun.

*

Neste morgen setter vi oss på bussen i retning Barcelona igjen. En lav desembersol baner seg vei gjennom noen sølvgrå skyer som minner om brede silkebånd. Vi passerer høyblokker av stål og glass og trær med ett og annet gulbrunt blad. Motorveien var fullpakket av biler ettermiddagen i forveien, men nå er det nesten ikke en bil å se. I horisonten reiser det seg noen snødekte fjell.

Yezid, med mørke ringer under øynene, blar i avisa El País. Så legger han den i stollomma foran seg og prøver å sove med hodet lent mot vinduet og jakka som hodepute. Etter et par timer stopper bussen på den samme kafeteriaen som dagen i forveien. Passasjerene kjøper seg noe å spise og drikke og setter seg ved noen av de hvite, runde bordene i det tomme lokalet. Et cognac-glass står på bordet hvor vi setter oss ned med hver vår kaffe. Jeg kommenterer at noen tydeligvis har begynt å drikke tidlig.

– Det er alltid godt med cognac når man kjenner seg som nå, sier Yezid.

– Hvordan da?

– Sliten og trøtt, svarer han, og begynner å fortelle om en regntung natt han og geriljatroppen måtte marsjere fra seks om ettermiddagen til halv fem neste morgengry. De var på vei til en landsby de skulle ta kontroll over, og måtte trosse regnværet og kulda. Underveis krysset de flere elver, og to av geriljasoldatene falt og slo seg, og måtte etterlates på stedet. Den siste elva troppen skulle krysse, var vokst seg større enn de hadde forutsett, og det var ingen bro. Derfor måtte de ta våpen og ryggsekker på nakken og vade gjennom den strie strømmen. Da de endelig kom til leirplassen de hadde sett seg ut, kunne de ikke tenne et bål for å varme seg.

– Vi pakket oss inn i plastikk og delte to flasker cognac, sier Yezid nøkternt, med et ubestemmelig ansiktsutrykk. Den tidligere geriljasoldaten bruker ikke dramatiske adjektiv og følelsesmettede ord. Når han reiser seg for å gå, sitter jeg igjen . Jeg forestiller meg den influensaen jeg selv hadde fått om jeg hadde gått ute i regnet en natt på fjellet.

Tilbake på bussen igjen forsøker jeg å forstå hva det var som drev Yezid gjennom tretten år i El Monte. Var det rystende bilder av den urettferdigheten han ville bekjempe? Kanskje var det også det, men Yezid snakker om disiplin, om evnen til å tilpasse seg en ekstrem situasjon og bli sterkere, fysisk og viljemessig. Om å tvinge seg selv til å bære en stadig tyngre bør og gå stadig lengre strekninger.

– Du resignerer overfor alt. Du er nødt til å gå ut i stormen og regnværet… Ikke fordi du liker det, men fordi det er nødvendig, om du vil overleve, sier Yezid, og ser meg alvorlig inn i øynene.

Etter de væpnede styrkenes angrep på Casa Verde, ble konflikten intensivert. Både hæren og geriljaen styrket seg militært. En av konsekvensene var at geriljasoldatene ble bedre til å drive krigføring, men fikk mindre tid til politisk skolering. Kontakten med lokalbefolkningen ble også svekket. Jeg spør om hva møtene med småbrukere i de avsidesliggende bygdene hadde betydd for ham og motivasjonen hans fra begynnelsen.

– Man ser så mye elendighet og ulikhet, så mye lidelse og underutvikling, så mye som ikke er som det skal, svarer Yezid, og illustrerer med en episode som gjorde sterkt inntrykk på ham: Sammen med geriljaen kom han til en rønne av et hus ved elva Iscuandé, på stillehavskysten. En av geriljasoldatene pakket ut en bit panela – stivnet sukkerrørssaft som brukes i Colombia til å lage en søt drikk – ut av et bijao-blad og kastet bladet på bakken. Barna i familien kastet seg over bladet og begynte å slikke i seg sukkerrørsrestene. De hadde knapt smakt noe søtt før, sier Yezid, som forteller historien i detalj i novellen «Trocha de Ébano». Livet i geriljaen var både en mulighet til å bli kjent med landets geografi og det han kaller «den menneskelige geografien».

Men etter hvert ble altså krigen blodig alvor. Geriljaen tok i bruk kraftigere våpen, med større ødeleggelsespotensiale. Samtidig vokste de paramilitære gruppene seg sterkere. Langvarige konflikter har en tendens til å bli stadig råere, forklarer Yezid. Han fikk god tid til å tenke over krigens vesen etter at han ble såret og tatt til fange under et slag i juli 1996.

– Partene begynner å bruke mer grusomme og brutale metoder for å bekjempe fienden. Sivilbefolkningen i konfliktområdene blir rammet av massakrer og intern fordrivelse. Hva skjer så? spør han, gnir seg i øynene og tenker seg om et øyeblikk. – På et visst tidspunkt begynner samfunnet å motsette seg det som foregår. Selv om mange mener at det trengs reformer, så avviser de volden som instrument. «Vi vil ha jord, men ikke vold». De har lidd for mye i denne langvarige krigen, og vil ha fred. Derfor kan den væpnede kampen ikke lenger rettferdiggjøres.

Kidnappingspraksisen bidro sterkt til at folk tok avstand fra geriljaen, vedgår Yezid. Han sier at det ikke var vanlig å holde folk kidnappet i mer enn noen dager, på den tida han var aktiv. Men fra slutten av 90-årene ble kidnappingene stadig mer omfattende, langvarige og umenneskelige. De ble brukt både til å finansiere krigføringen gjennom løsepenger og til å kreve geriljafanger utlevert i bytte mot bortførte politikere. Yezid var en av de fengslede FARC-soldatene som sto på lista for fangeutveksling. Overgrepene til geriljaen ble igjen trukket fram når støtten til de paramilitære gruppene skulle rettferdiggjøres.

– Jeg var imot kidnappingene. Jeg mente vi ikke tjente noe politisk eller strategisk på å kidnappe folk. Da jeg var kommandant, forsøkte jeg å komme til enighet med jordeierne, sier den tidligere geriljalederen. Samtidig kunne ikke geriljaen bare troppe opp på gården til en småbruker med 100 mann og forvente å få middag, fortsetter han, og forklarer fenomenet rasjonelt med at opprørerne trengte ressurser.

Noen ganger høres Yezid distansert ut, som om den virkeligheten han beskriver er noe han har lest om, ikke noe han har vært en del av. Likevel forstår jeg at det ligger en smerte der, som han må ha bearbeidet gjennom alle historiene han har skrevet i fengslet og etterpå. Ti år tilbrakte han i colombianske høyrisiko-fengsler. De siste fire årene levde han i isolat, og fikk bare se sola en time i døgnet.

– Da jeg havnet i fengsel, føltes det som en slags hvile. Jeg trengte ikke lenger tenke på å beskytte meg mot regnet, sier han. Gjennom mange år hadde alt gått i ett, han hadde ikke kjent etter hvor utmattet han egentlig var av å marsjere fra sted til sted, sulten og sliten, med døden hengende over seg.

Litteraturen har alltid spilt en viktig rolle for Yezid. Bøkene til geriljalederen Omar Cabezas fra Nicaragua inspirerte ham til å ta til våpen. Albert Camus var med i sekken da han gikk inn i FARC. Han leste det han kom over mens han var geriljasoldat. I fengselet leste han bøker som Intet nytt fra vestfronten av Erich Maria Remarque, Klokkene ringer for deg av Ernest Hemingway og Sevastopolfortellingene av Leo Tolstoj. Som han har skrevet i beretningen «Trashumancia: Trece años andando, diez reposando»:

– Det er rart: Litteraturen kastet meg ut i krigen, og mange år seinere var det den som skilte meg fra krigen og ledet meg uomstøtelig inn på krigsmotstandens vei.

Etter tjuetre år hadde verden forandret seg. Da han slapp fri i 2006, var fenomener som internet og minibanker nærmest ukjente for ham.

– Jeg levde i en verden av papir. Virkeligheten kjente jeg i realiteten ikke, sier han. Noe fikk han med seg fra bøkene kameratene tok med til ham, og fra avisa El Tiempo, som han kjempet for å få hver dag og leste fra begynnelse til slutt. Da han endelig slapp ut i Colombias gater igjen, følte han seg urolig og utrygg.

– Den første måneden sov jeg nesten ikke, sier han, klør seg på haken og legger armene i kors over brystet igjen. Han leter etter ord for å beskrive frykten for å bli utsatt for en falsk operativ fra påtalemyndighetene som skulle ende med henrettelse. De væpnede styrkene hadde ikke slettet ham fra arkivene, noe som førte til at han ble arrestert to ganger, men løslatt igjen etter kort tid. Hele tida gikk han rundt og var redd for å bli drept. I løpet av syv måneder flyttet han femten ganger, og våget knapt å reise ut av Bogota. Det var uaktuelt for ham å dra tilbake til hjembyen Barranquilla.

Først etter at han flyttet til Europa fant han tilbake til en slags normalitet. Jeg kommenterer at han virker tryggere enn enkelte forfulgte mennesker jeg kjenner, som anstrenger seg for å sitte sitte med ansiktet mot døra om de går på kafe, og som passer på hva de sier offentlig.

– Jeg er rolig, men ando con cuatro ojos – jeg er veldig forsiktig. Jeg ser meg for, men er ikke paranoid, forsikrer han.

Bussen begynner å nærme seg Barcelona etter nesten åtte timers kjøretur. Himmelen er skyfri, og i vest kan vi skimte fjellet Montserrat, med sine karakteristiske, taggete fjelltopper. Det ser nesten ut som en filmkulisse på avstand. Ifølge legenden ble det funnet en skulptur av en mørk jomfru – La Moreneta – på stedet, noe som førte til at det ble bygget et benediktinerkloster, en kirke og flere små kapeller, forteller Yezid, som tar turen opp dit innimellom. En gang tok han med seg en arhuacoindianer fra La Sierra Nevada de Santa Marta. El mamo – den spirituelle lederen for lokalsamfunnet – hadde bedt indianeren om å ta med seg noen steiner hjem til Colombia. Mens Yezid forteller om Montserrat, begynner en katalansk mann som sitter et par seter bak oss å fortelle samme historie for noen latin-amerikanske jenter han har blitt kjent med på turen. Vi ler av at han er som et høyrøstet ekko av Yezid.

I tillegg til å gå på tur til Montserrat, liker Yezid å sykle ved elva Ebro, dra på stranden og møte venner for å høre på gamle dagers salsa og ta seg noen øl. Til daglig arbeider han med et forskningsprosjekt på Escola de Cultura de Pau – Skolen for fredskultur – og skriver essays, noveller og romaner. Han trives i Barcelona, men ønsker å vende tilbake til Colombia i framtida. For øyeblikket har han en dom på 27 år hengende over seg, som følge av drapet på en mann som angivelig hadde voldtatt en ni år gammel jente. Men han har bedt president Santos om benådning. Før han får dette, kan han ikke vende hjem. Jeg skulle gjerne spurt ham om dette og andre vanskelige tema, men den spesielle settingen setter sine begrensninger på samtalen. Istedet lar jeg ham snakke:

– Jeg er ikke nostalgisk, det tok slutt i fjellene og fengselet. Når jeg setter foten mitt et sted, så tilpasser jeg meg. Men jeg tror jeg kan gjøre mer nytte for meg i Colombia, sier Yezid.

– Har du håp om at det kan bli fred til slutt? spør jeg.

– Ja, jeg har tro på at det skal skje noe – før jeg blir en gammel mann. Men det er vanskelig, det vil ennå ta tid før begge parter innser at man må sette seg ned og forhandle. Geriljaen må bli mer realistisk, og staten må anerkjenne den som en politisk aktør. Og så må geriljaen sette fri alle personene den har kidnappet. Kidnappingene har kostet mye, understreker Yezid.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s