De enkle tingene som binder oss sammen

Øyeblikk med nytrukket kaffe, ferske epler og en god fortelling binder oss sammen, der aldersforskjeller og landegrenser skiller oss.

Jeg tenkte på det da jeg satt hjemme hos granonkelen min Edvin, som nettopp hadde fått det snøhvite håret klippet av lillebroren Even. De pleier alltid å klippe hverandre før jul. Mens vi satt der, blant utstoppede fugler, rosemalte fat og vevde tepper, serverte kona kaffe og hjemmelagde julekaker, mens den lusekoftekledde 86-åringen fortalte om et flyktig møte med en kosovoalbaner. Mannen hadde kjøpt en haug med poteter, og Edvin tilbød seg å kjøre ham hjem. Da Edvin kom hjem til det nye bekjentskapet, ble han invitert på kaffe. Det var ikke så lett å kommunisere sammen, men mannen satte igang med å male kaffebønnene i stua, mens Edvin så på. Så drakk de kaffen fra små kopper. Den var sterk og god, minnes Edvin, og tar seg en julekake.

Historien til Edvin ble utløst av at jeg sa noen ord om da jeg fikk være med og riste og male kaffe fra gården til en kaffeproduserende familie i Colombia. Doña Cecilia pleide å stå ute i patioen, under mangotrærne, og tilberede utallige små kopper med panela-søt kaffe til familie og naboer hver eneste dag. Når hun hadde en ledig stund, dro hun på kaffebesøk til nabokona, som hadde et tamt esel som fulgte henne overalt som en forvokst hund.

Jeg husker de hvite bønnene som ble tørket i sola da jeg var på besøk. Etter noen dager, fikk jeg være med og riste bønnene over åpen ild i en enorm stekepanne. Deretter hjalp jeg til med å male dem på en gammel, ukomfortabel kvern. Den var festet til en skeiv benk og manglet en skrue, noe som gjorde at den hadde lett for å glippe taket. Doña Cecilia observerte meg med et litt utålmodig, men vennlig uttrykk, og med en gang jeg tok en pause for å strekke på ryggen, overtok hun. Den middelaldrende kvinnen kunne teknikken, og malte kaffebønnene med målrettet energi.

Doña Cecilia sto ved den samme benken en gang de paramilitære passerte like oppi gata. Hun ble bare stående der med ryggen til og fortsatte å male kaffe. Under krigens mest grusomme år, forsvant stadig flere naboer: Mange ble drept, andre flyktet. Doña Cecilia ble boende. Det hendte at folk kom hjem til henne og sønnen for å søke tilflukt, og hun husker at de noen ganger gjemte seg under sengene.

– De drepte folk der nede, der og der, sier hun og peker rundt seg mot nabohusene.

Vi drakk ikke kaffe, men smakte på eplene fra hagen til 84 år gamle Even, den andre grandonkelen på bestemors side, da han fortalte om tida i «Tysklandsbrigaden». Også han var hvithåret og nyklipt, kledd i en militærgrønn bukse og hadde bilder av minneverdige fisketurer på veggen. Even kjøpte sitt første kamera i et utbombet Hannover, like etter 2. verdenskrig, etter at han ble sendt dit som ung soldat. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på ham å se forvridde jernbanelinjer og byer lagt i ruiner etter de alliertes bombing. En dag han gikk rundt i dette triste landskapet med en kamerat, oppdaget han et skilt hvor det sto «Foto». De to norske soldatene våget seg inn i et sammenfalt hus, og støtte på en mann som hadde kameraer til salgs. Even prøvde å knote seg fram på tysk, før mannen plutselig slo over til flytende norsk. Even byttet til seg kameraet mot noen pakker røyk, og med det lille vidunderet dokumenterte han siden både tida i Tyskland og opplevelser hjemme på Hedmark igjen.

Bestefar har ikke mange fortellinger å by på lenger. Kanskje har han aldri vært noen stor historieforteller. Nå som han begynner å bli dement, pleier han mest å komme med biter av historier i form av navn på steder og personer jeg ikke kjenner til. Når jeg blir med pappa på besøk, tar de to seg en tur gjennom minnene fra Vangsbygda på 50-tallet. Jeg har ikke så mye å tilføre, men forsøker å komme med et spørsmål eller to. Bestefar bor på sykehjem og ikke helt herre over sitt eget liv lenger. Men noe holder seg konstant: Bekymringen for at vi ikke skal få nok kaffe. Det er viktig å tilby dem som kommer på besøk både en og to kopper. Gjestfriheten er nok noe av det siste som forsvinner.

Mine tidligste kaffeminner er nettopp fra huset til besteforeldrene mine på Hasselhaugen. Der ble den første kaffekoppen drukket allerede før frokost. Innimellom vanket det kaffe og småkaker på senga, før jeg helt hadde våknet. Det vil si, jeg drakk ikke kaffe, men tok gjerne en kromkake eller en sirupssnipp. Utover dagen gikk det slag i slag, fra kaffepause til kaffepause.

Jeg kom til å tenke dette da jeg var på kaffemuseet i Colombias kaffedistrikt, Eje Cafetero. Utstilt i glassmonter sto noen gamle coop-pakker og vitnet om at det lenge har eksistert forbindelser mellom min bestemors kjøkken og åkrene i det for henne fjerne landet Colombia. Landet er et av de viktigste kaffeprodusentene i verden, og Norge har lenge ligget på verdenstoppen når det gjelder konsum. Allerede i 1856 fortalte leger i Hedmark om at kaffe «nydes i stor Mængde til alle Døgnets Tider»i.

«Velsignet være de enkle ting, de trofaste ting som er stillferdig hos oss i dagene og fyller dem med en duft som av hvitskurt tre», skrev Hans Børlii. Og med duften av nytrukket kaffe eller et duggfriskt eple, tenker jeg, etter å ha tilbrakt flere dager med familiens åtti- og nittiåringer. Det er disse enkle tingene som binder oss sammen. Når alt annet har tatt slutt, er det dem vi har igjen.

iSSB: «En overvættes Nydelse af Kaffe» 20. januar 2006

Hans Børli: Samlede dikt, Aschehoug 1985

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s