Kalunga: Dans som et alternativ til volden

Ung jente fra Kalunga sminkes før opptoget (foto: Kristina Johansen)

Den væpnede konflikten i Colombia har tatt livsgleden og håpet fra mange, men ungdommene i dansegruppa Kalunga har funnet et alternativ.

Idet Alfredo Escorcia, Victor López og jeg begynner å gå mot Las Malvinas, en marginal bydel sørvest i Barranquilla, roper naboen oss bort. Han har brukt en måned på å dekorere huset tvers over gata med ulike karnevalssymboler. Håpet er at det skal bli kåret til byens fineste, og at han skal få besøk av karnevalsdronningen. Akkurat nå er han likevel mer opptatt av å fortelle meg at han har en kamerat som er journalist og som kan skaffe en bil med politeskorte. Tydeligvis mener han at det ikke er helt trygt for en utenlandsk skribent som meg å gå til fots i nærmiljøet.

Et raskt søk etter Las Malvinas i mediene tegner et bilde av en bydel med store sosiale problemer: «Fem lærere fra Las Malvinas erklært som militære mål«,»16-åring drepte broren med kniv» og «Busspassasjer drept av overfallsmenn i Barranquilla«. Den siste nyhetsartikkelen forteller om en mann som ble skutt i hodet da han forsøkte å gjøre motstand mot tre ransmenn. En av de angivelige overfallsmennene ble kort tid etter arrestert i Las Malvinas. Alfredo sier at det ikke går mange busser i denne delen av byen om kvelden. Busselskapene hevder at det er for usikkert, siden det har funnet sted flere overfall. Da er det like greit å ta beina fatt. Heldigvis går jeg ikke alene, men med Alfredo som guide og kameraten min Victor som livvakt.

Alfredo er danser og perkusjonist, og vokste opp i en familie hvor enhver anledning var en god anledning til å samles og spille sammen. Selv begynte han å spille trommer og danse da han gikk på barneskolen. Siden har han danset i flere dansegrupper og utdannet seg som danseinstruktør. De siste årene har familien har krevd hans tilstedeværelse. Derfor produserer han elegante sko i et lite verksted hjemme. Siden han ikke lever av dansen lenger, har han lagt på seg noen kilo, men han er fortsatt en veltrent mann som gjerne danser om anledningen byr seg. Og ser han en ledig tromme, klør det i fingrene hans. Victor er fra samme nabolag som Alfredo. Han har studert filosofi og er opptatt av kulturelle og sosiale fenomener på den karibiske kysten, deriblant karnevalet i Barranquilla.

Gjennom den årlige, fire dager lange folkefesten paralyses praktisk talt alle byens ordinære aktiviteter fordi gatene og torgene fylles av parader, konserter og gateteater, glade og høylytte mennesker i fargerike klær. De som ikke deltar i paradene, inntar gatehjørnene for å drikke øl og rom, høre på musikk, synge, danse og more seg. Rundt halvannen million – både lokalbefolkning og tilreisende – anslås å delta på begivenhetenhvert eneste år.

Mørket har falt på når vi går gjennom bydelen El Bosque i retning Las Malvinas, en bydel preget av fattigdom, demobiliserte paramilitære og kriminelle bander. Lyset fra åpne dører bidrar til å gjøre gatene litt vennligere. I mange av døråpningene sitter det folk, andre er ute og går eller står og prater på gatehjørnene. Vi passerer fengselet El Bosque med sine grå murer og vakttårn. Der er det ingen mennesker å se. Husene blir også stadig enklere og gatene blir stadig mer humpete, inntil det bare er sand og steiner igjen. Sanden sniker seg inn i sandalene mine.

På et tidspunkt svinger Alfredo brått til venstre, og fortsetter i en parallellgate. Jeg spør om pandillas – voldelige gjenger. Alfredo forteller at de fins overalt, men at han vet hvor han kan gå og hvor han ikke kan gå. Ikke få kamerater fra skoletida har blitt med i disse bandene, men for Alfredo var det aldri et alternativ. Noen av vennene fra dansegruppa viste seg siden å være inblandet i kriminalitet, de også. Det kom som et sjokk på Alfredo da kameraten Henry ble drept. Han ante ikke at ungdommen var stoffmisbruker og livnærte seg av væpnede ran.

– For oss er det tøft, for han var en god kamerat. Men utenfor gruppa var han en annen person. Han hadde to ansikt. Mens han utførte en av udådene sine, ble han drept, sier Alfredo trist. Himmelen er svart, med en og annen stjerne som blinker ned på oss. Vi går mellom noen lave, ettetasjes hus. På tross av den åpenbare fattigdommen, har folk investert i maling i alle slags farger, noe som gir bydelen et hyggelig preg, på tross av alt.

Så er vi framme. Idet vi runder hjørnet av en hvit kirke og kikker tvers over en øde løkke, ser jeg skyggen av to jenter som danser utenfor bygningen. Den ene jenta ser ut til å vise den andre de nyeste trinnene til dansegruppa. Skyggen av bladverk faller på den turkise veggen og blander seg med jentenes profiler. Alfredo plystrer, og en mann på en sykkel plystrer tilbake. Det er søskenbarnet, som tidligere danset sammen med ham, men som etter en arbeidsulykke måtte legge prosjektet på hylla. Likevel liker han å komme hit og se på treningen.

Sammen med ham går vi inn i øvingslokalet, som er oppkalt etter Mamá Ligia, en kvinnelig ledeskikkelse i bydelen. Det er høyt under taket, mangler et par vinduer, og malingen har flasset av noen steder. I et hjørne står det et par sykler og noen gamle stoler. Noen har hengt opp politisk reklame for guvernørkandidaten Jaime Amin, som fikk støtte av eks-president Álvaro Uribe. «Nå er det din tur å oppleve framskrittet», var slagordet. Amin vant ikke guvernørjobben. Kanskje medvirket beskyldningene om at han tidligere hadde solgt sin stemme til Uribes gjenvalg i bytte mot en stilling til kona i statsapparatet.

Instruktøren setter igang med oppvarmingen. 17-18 gutter og jenter har sparket av seg sandalene og begynner å bevege seg grasiøst sammen med instruktøren. Blant dem er det flere jenter i korte, tettsittende bomullskjoler og gutter kledd i shorts eller dongeribukser og singlet, noen av dem kors rundt halsen. Siden musikerne ikke har kommet ennå, tar Alfredo en av trommene i hendene og begynner å spille. Fra utsida klatrer småunger opp til vinduene og kikker nysgjerrig inn.

– Jeg er den jeg er takket være kulturen, sier Ricardo Polo, en kraftig fyr kledd i dongeribukse og purpur Lacoste T-skjorte. – Hadde det ikke vært for den, hadde jeg blitt en banditt, jeg også.

Mens ungdommene øver, står vi og prater sammen ved den lille scenen. Ricardo er født i bydelen og har spilt trommer sammen med Alfredo i mange år. Til daglig arbeider han i et statlig program for å bekjempe fattigdommen. I fritida leder han dansegruppa Kalunga. Han tjener ikke noe på det, men brenner for å gi ungdommene et alternativ, overbevist om at kulturen kan være en nøkkel til å komme seg ut av en håpløs situasjon.

– De må velge mellom kriminaliteten eller dette, no hay más na’ – det fins ikke noe annet, sier han. Mange av innbyggerne i Las Malvinas livnærer seg på gatesalg, andre arbeider som hushjelper eller tjener noen kroner på å transportere folk rundt på moped-taxier. Andre igjen driver med kriminalitet. De fleste lever under fattigdomsgrensen. I 2008 utløste det en skandale da ei lita jente fra Las Malvinas døde av underernæring. Hun var to år gammel, men legene sa hun ikke så ut som hun var mer enn to måneder. Av over 870 underernærte barn i fattige bydeler i Barranquilla, mistet minst syv av dem livet samme år. Ricardo er bekymret for de store sosiale forskjellene:

– Regjeringa ser ut til å mene at de fattige alltid skal være fattige, sier han.

*

Trommene drønner når Alfredo og jeg kommer tilbake, to dager seinere. Danserne strekker ut armene og kaster overkroppen framover som gedigne fugler mens de beveger seg rytmisk framover i halvmørket. Instruktøren danser forrest. Han er full av energi og danser med kraftfulle begelser. Perkusjonistene sitter med ansiktet mot danserne, en av dem i en gyngestol. Denne kvelden har dansegruppa forflyttet seg fra øvelseslokalet og ut på gata. Til venstre ligger en rekke hus av murstein og bølgeblikk, til høyre er det en høy bølgeblikkvegg og bak denne igjen, en byggetomt. I gata bak oss passerer en og annen moped. Barn, ungdom og voksne sitter og følger med fra fortauskanten, fra plaststoler eller fra syklene sine. Enkelte barn lar seg rive med av rytmene og etterlikner trinnene.

Trommeduren ruller videre og ungdommene fortsetter å danse, mens instruktøren Jhon Sosa, kledd i en hvit singlet som avslører noen muskuløse skuldre og overarmer, forlater dem et øyeblikk for å prate med meg. Han er født i Las Malvinas, er 24 år og har vært med i Kalunga i ni år. Jhon har danset i ulike dansegrupper siden han var syv år gammel, og går det siste av tre år med dans og teater på en kommunal kunstskole. Undervisningen er gratis, men det er et evig slit for ham å skaffe 3000 pesos – rundt 10 kroner – til transport. Foreldrene er godt oppi årene og kan ikke hjelpe ham økonomisk. Dessuten må han gå til fots hver eneste kveld fra buss-stoppet, gjennom tre bydeler og hjem. Klokka er nærmere ti når han begynner å gå, aleine, langs halvmørke og farlige gater. Selv om det har vært dager hvor han har vært på nippet til å gi opp, så er han bestemt på å fortsette:

– Alle må kjempe. Om du virkelig vil noe, kan du få det til, sier han.

En av utfordringene for gutter som velger å satse på den tradisjonelle dansen, er at de blir stemplet som homoseksuelle. Ikke alle klarer å motstå presset når kameratene sier at det er lite mandig, det de driver med.

– Å ruse seg gjør dem guapos– tøffe, modige. Rusen får dem til å føle seg mer verdt enn andre, sier Jhon. Selv er han trygg på sin egen identitet og bryr seg ikke om hva folk sier. Dansen er hans lidenskap.

*

– Dansen er en flykt fra alt: Volden, narkotikaen og problemene, sier Gleinis Bernal, en fyldig jente på 18 år. – Når jeg danser, fylles jeg av glede, og sprer denne gleden videre til publikum. Jeg kan kjenne den positive energien.

Gleinis er kledd i en kort, kanarigul kjole med dyp utringning, og sitter og venter på å bli sminket. Sammen med henne har en liten gjeng ungdommer kommet hjem til Jhon. Noen sitter i plaststoler på sementplattingen foran huset, andre har satt seg på andre sida av gata, en ugjevn grusvei med sand, steiner, knuste takstein og ugress. Huset til Jhon og familien har bølgeblikktak og er skittengønt, med sprekker i veggene. Noen har skriblet inn bokstaver og tegnet en stilisert coyongo-fugl ved siden av det ene vinduet, som er dekket av et gitter med et slags blomstermønster. Coyongo-dansen har vært viktig for familien siden de tok med seg tradisjonen fra hjembygda Palomino og til Barranquilla for over tjue år siden.

Jhon finner fram sminkeskrinet og holder ansiktet til en kvinnelig danser forsiktig i venstrehånda, mens han begynner å male en hvit strek i form av et spisst blad rundt de lukkede øynene hennes. En ung gutt holder sminkeskrinet og følger nøye med. Flere ungdommer sitter og venter på tur. Ei lita jente med lyseblå singlet, stort smil og tindrende øyne ser også på. Hun er ikke med i Kalunga, men drømmer nok om å bli det. Jhon maler en varm gulfarge over pannen, nesen og kinnbeina. Deretter skisserer han trekkene til et kattedyr i ansiktet hennes, og avslutter med noen penselstrøk med en glitrende grønnfarge. Sakte, men sikkert henter han fram en skjønnhet som finnes i hver og en av ungdommene.

– Det skal representere jungelen i afrika, forklarer Jhon. – Tigre og løver. Og armbevegelsene når vi danser gjenspeiler fuglenes hurtighet.

Dansegruppa Kalunga er inspirert av afrikansk dans. Navnet kommer av det brasilianske ordet for cimarrón – en slave som har kjempet seg til frihet. I ansiktene til ungdommene, som både har indianske og afrikanske trekk, leser jeg spor av en fjern fortid preget av kolonisering, slaveri, undertrykkelse og kamp for frihet. Danseprosjektet dreier seg likevel mest om de sterke musikalske impulsene Colombia, og spesielt landets karibiske kyst og stillehavskyst, har fått fra Afrika. I et land hvor diskriminering og usynliggjøring av urfolk og afrocolombianere fortsatt eksisterer, fins det en afrikansk arv som ungdommene har god grunn til å være stolte av.

– Karnevalet er en mulighet til å vise fram et annet ansikt av Colombia, sier Alfredo. – En mulighet til å vise fram den virkelige kulturen. Dessuten binder det sammen hele lokalsamfunnet, for på karnevalet deltar både den som har penger og den som ikke har.

Deltar gjør også Alfredo, kledd i en hvit T-skjorte med karnevalsfigurer, sombrero vueltiao, dongeribukse og noen røde og blå narresko med bjeller i tuppene. Egentlig skulle han bare følge meg, men når han ser at Jhon kanskje ikke blir ferdig med å sminke alle danserne før de må dra, hjelper han til med å sminke den yngste jenta i dansegruppa. Etter hvert bidrar flere av danserne til å sminke hverandre, omsorgsfullt og konsentrert. Flere slektninger og venner stiller også opp.

Alfredo og jeg setter oss under et stort tre foran huset til Elkin, i den samme gata hvor ungdommene øvde for noen dager siden. Klokka er rundt tolv, og varmen begynner å gjøre meg slapp. Alfredo kjøper en fria – øl – til hver og en av oss, for å kjøle oss litt ned. Mens vi venter på bussen, låner han en tromme og spiller litt. Jeg spør ham om hva det var som førte til at han valgte å satse på dans og musikk, Han forklarer at han visste hva han ville og brant for kunsten.

– Alt du gjør, må du gjøre med kjærlighet. Det er ikke bare å gå på en scene, ta på seg en sombrero og bevege seg hit og dit. Du må føle det du gjør, sier han og smiler, med armene hvilende på trommen. Det handler ikke først og fremst om teknikk. Om du skal danse cumbia, som forteller en historie om flørt og forelskelse, kan du ikke samtidig være fylt av negative følelser som sinne. Du må være til stede i dansen.

*

Kledd i hvite bukser og hatter og geopardmønstrede T-skjorter, går musikerne først i opptoget. De slår løs på trommene av alle krefter. Alfredo, som egentlig bare skulle følge meg, klarer ikke å dy seg. Han får tak i noen bongotrommer som han henger i veskereimen, får låne en singlet med geopardmønster av en av musikerne, og kaster seg ut i opptoget.

Danserne lar seg lede av den rytmiske musikken. Guttene har geopardmønstrede, tettsittende sykkelbukser med bastskjørtliknende frynser nederst, svarte singleter og smykker av gule og oransje kuler og plasttenner. Jentene har liknende smykker, små topper i silkeaktig og svart, gult og oransje stoff og korte skjørt med svarte trekanter og oransje frynser. Noen av dem har mange paljetter, andre har bare noen få – sikkert avhengig av hvor mange penger hver familie kunne få tak i. Alt ser sjarmerende hjemmesydd ut. De danser, smiler, roper, drikker vann som de får fra hjelpende familiemedlemmer. Jhon leder an. Han har kastet singleten, og danser med bar overkropp til forfedrenes intense  rytmer.

– Hvor kommer dere fra? roper en mann fra tribunen.

– Fra Las Malvinas, svarer en stolt geopardgutt. Gjennom fire kilometers intens dansing i sola,assosieres de ikke lenger med vold, kriminalitet, fattigdom og stoffmisbruk, men viser fram en annen side ved seg selv og bydelen sin: Danse- og musikktalentet. Skjønnheten i ungdommene kommer til sin rett, gjennom fargene og formene på draktene og sminken, gjennom inderligheten i dansen, kroppsbeherskelsen, gleden, styrken og utholdenheten de finner i seg selv. Sulten forsvinner når de danser i toget.

Ungdommene, som har vokst opp i en bydel som knapt eksisterer i offentligheten utenom notisene om fattigdom og kriminalitet, er plutselig havnet i sentrum for alles oppmerksomhet. De blir applaudert, kommer på TV, og blir sett av familie og naboer på en ny måte. Kalunga har gitt dem muligheten tl å vise at de kan hvis de vil. At det ikke er nødvendig å ha et stort budsjett for å bli karnevalets midtpunkt. De danser og spiller, og er med ett en viktig del av den fargerike og feststemte folkemassen som feirer gleden og livet.

Folk fra den karbiske kysten er kjent for sin utadvendthet, sitt lekende og spøkende sinnelag og sin livsglede, og karnevalet er det ypperste uttrykket for dette. Men noe har gått tapt under tiårene med væpnet konflikt, intern fordrivelse, drap og massakrer. På den karibiske kysten har alle de væpnede gruppene, og spesielt de paramilitære gruppene og narkotrafikken, gjort stor skade. Ungdommer ble tilbudt raske penger for å gjøre tjenester og ble rekruttert som leiemordere og soldater. Voldskulturen står i sterk kontrast til den opprinnelige væremåten til los costeños – innbyggerne på kysten, forklarer Victor López:

– Folk var sjelden opptatt av penger. De tok en dag av gangen, og nøt godt av det naturen hadde å tilby. Livet dreide seg om gleden, festlighetene.

Noe ble endret som følge av bølgene av vold, og folk bærer på mye smerte. For å kunne overvinne sorgen, er det fundamentalt å vende tilbake til den opprinnelige kystkulturen, mener Victor. Den karakteriseres av solidaritet, trangen til å være sammen med andre, tilbringe tid sammen med familien. Folkefestene er sentrale, uten at det betyr at folk glemmer det de har vært igjennom.

– Det er vanskelig å vende tilbake til det som var, etter at vi har vært vitne til alle massakrene, men jeg tror folk fortsatt satser på livet, på vår sanne identitet. Ikke gjennom glemsel, men gjennom å gjøre motstand mot de voldelige og mot døden, og gjennom å si at det ikke er vår vei.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s