Drømmen om frihet

Hva er prisen på et menneskeliv i FARC-geriljaens fangenskap?

Alf Onshuus drømte stadig vekk at han var fri, den siste tida han var fanget av FARC-geriljaen. I drømme ble han forfulgt, men hadde evnen til å fly sin vei. Fly kunne også andre mennesker rundt ham. Dessuten dukket det opp tigre i Bogotás gater… På et visst tidspunkt i drømmen skjønte han at han fortsatt var kidnappet. Først var det en stor skuffelse, men så bestemte han seg for å nyte den surrealistiske virkeligheten litt til:

– Så begynte jeg å fly, kjempet mot geriljasoldater og ble forvandlet til en superhelt, sier Alf og ler. Det krøllete håret hans er grånet og han begynner å få viker. De brune øynene smalner til to streker når han smiler, noe han ofte gjør. Matematikeren i trettiårene, med norsk far og colombiansk mor, ble kidnappet i januar 2008 ved fiskelandsbyen Nuquí. Der slår Stillehavet innover brede sandstrender, korallrev og mangrovekratt og møter Baudó-fjellkjeden, som er dekket av frodig regnskog og reiser seg 1000 meter over havet på det høyeste.

Alf er en av rundt 26 000 mennesker som ble kidnappet i Colombia mellom 1996 og 2010. 342 av dem kom aldri hjem igjen i live. Kidnappingen rev Alf og samboeren Ana María Aldana bort fra et urbant liv kjennetegnet av akademia, modernitet og velstand og kastet dem ut i en helt annen virkelighet i det isolerte fylket Chocó, hvor sytti prosent av innbyggerne lever i fattigdom og tre av ti er ekstremt fattige.

Fire år etter forteller de meg bruddstykker av historien sin, mens vi drikker te og spiser muffins i ettermiddagslyset som strømmer inn gjennom de store stuevinduene i leiligheten deres i sentrum av Bogotá. Bak høye skyskrapere kan jeg skimte noen store, regntunge skyer.

Paret veksler mellom å fortelle om tida i jungelen og sørge for at de to barna får det de trenger. Først er det bare Lucas på fem måneder som forflyttes naturlig mellom morens og farens fang etter hvert som den ene eller den andre tar ordet. Et stykke uti samtalen kommer den småsyke datteren Sara, som ble unnfanget like etter at Alf slapp fri, ut fra soverommet med bustete, blonde krøller og et mutt uttrykk i ansiktet. Jenta hopper oppi sofaen til moren og får trøst, mens Alf tar imot lillebroren. Sara kikker på tekoppene våre og ber om å få «hvit te». Alf går på kjøkkenet for å tilberede te med varm melk.

– Frykten for å dø var forferdelig, sier Ana María, som lukter vanilje, har fuktig, halvlangt og mørkt hår og er kledd i en rosa t-skjorte med ordene «Make love, not war» i 70-tallstyper. – Hver gang jeg så et militært helikopter som nærmet seg, tenkte jeg: “Håper de finner oss, så de kan redde oss”. Samtidig tenkte jeg: “Jeg håper ikke de finner oss, for jeg vil ikke at geriljaen skal drepe meg”. Etter to måneders fangenskap, ble hun satt fri. På én betingelse: Hun måtte skaffe løsepengene, som geriljaen kalte et bidrag til «folkets sak».

Livet var ensomt i det ugjennomtrengelige jungelfengselet. Fangevokterne sa til Alf at kjæreste ikke tok telefonen når de ringte, og sådde tvil hos ham. En dag sa de at frigivelsen snart var i boks, den andre dagen sa de at Ana María hadde brutt avtalen. Han gjennomskuet ikke spillet før lenge etterpå. I realiteten gjorde Ana María knapt noe annet enn å kjempe for Alfs løslatelse siden hun kom tilbake til Bogotá. FARC-forhandleren krevde først 1000 millioner pesos – rundt 2000 månedslønner på minstelønnsnivå. Hennes vanskelige jobb ble å forhandle seg til en sum som var mulig å betale.

Hvor fort begynner man vel ikke å forestille seg ting når kjæresten ikke ringer, svarer på en tekstmelding eller skriver? Hvor vanskelig må det ikke da være å kontrollere tunge tanker og følelser når man knapt hører noe fra ens kjære i ukesvis, og det ikke fins noen måte å komme i kontakt med henne på? Den eneste kommunikasjonskanalen mellom Alf og de to kvinnene i hans liv – Ana María og moren Yolanda – gikk via Hærens radiokanal, som sendte hilsningene deres ut i eteren i håp om at Alf hadde tilgang på en radio i jungelen.

Mens han var kidnappet, bar Alf på et håp om at hæren skulle redde ham med våpenmakt. Selv om det innebar at han kunne bli drept, så foretrakk han det, framfor å bli værende i måneder og år i uvisshet. Flere ganger, mens hæren var like i hælene på dem, prøvde han å knekke greiner og legge igjen spor, slik at de skulle finne ham. En gang kom et militært helikopter flygende like over elva hvor geriljaen hadde satt opp leir. Opprørerne ropte: «Gjem dere!», men Alf trosset ordren og forsøkte å stikke hodet fram, sånn at soldatene i helikopteret skulle få øye på ham. Det gjorde de ikke. Likevel bidro hærens usynlige tilstedeværelse til å gi ham en følelse av at han ikke var helt overlatt til seg selv.

Om han ikke var fri innen et halvt år, hadde Alf lovet seg selv at han skulle flykte. Også det var farlig: Han risikerte å bli straffet av geriljaen eller å bli drept av ville dyr. Likevel ga tanken på å rømme ham ro i sinnet. Sammen med små seire over geriljasoldater i sjakk og domino var det med på å gi ham en følelse av å kontrollere noe i tilværelsen sin. Men han kom han aldri så langt, for en dag, da han hadde blitt holdt som gissel i seks måneder, kom fire geriljasoldater til leiren og sa:

– Pakk sakene dine.

Tanken på endelig å legge det ufrivillige oppholdet i Chocó-regnskogen bak seg gjorde Alf opprømt, men da de begynte å gå, merket han at det ene kneet verket voldsomt. Etter hvert måtte han slepe beinet etter seg, og smerten fikk ham til å falle gjentatte ganger, uten at det hindret ham i å fortsette. Den kvelden ble han tildelt soveplass sammen med en gigantisk geriljasoldat, som klemte seg inntil ham da det ble kaldt utpå natta.

Morgenen etter fortsatte ferden, og ved 12-tida kom de fram til en indianerlandsby. Båten som skulle bringe dem videre var ikke å oppspore noen steder, derfor «lånte» geriljaen to kanoer av urbefolkningen, før de dro de nedover elva i retning av Quibdó. Plutselig sa en av geriljasoldatene:

– Jeg hører en motor.

Alfs kano la til ved elvebredden, mens geriljasoldatene i den andre kanoen dro for å snakke med folkene i den møtende båten. Det viste seg å være kirkens lille delegasjon, ledet av den afrocolombianske presten Manuel García. Alf ble ført over i kirkens båt, og følte seg med en gang trygg. Han pratet med presten, en rolig og fin fyr, mens de dro nedover Beté-elva. Det er en av sideelvene til den mektige floden Atrato, som skjærer seg gjennom Chocó fra sør til nord og representerer en viktig ferdselsåre i en region hvor det knapt fins veier. Der hvor Beté-elva renner ut i Atrato støtte de på hæren, som forsøker å kontrollere alle bevegelser oppover og nedover denne elva, hvor de vet at geriljaen ferdes. Ofte mistenker de folk for å ta med seg provisjon til opprørerne, men presten må ha vekket tillit, for soldatene stilte ingen spørsmål. I stedet ropte en av dem:

– Har dere fått med dere at vi har satt fri Ingrid Betancourt?

Etter å ha mottatt den gode nyheten, dro Alf og de andre videre over den brede og speilblanke floden. Ved elvebredden sto et og annet enkelt trehus med klær til tørk. Fra noen av dem lød det glad musikk. Bak der igjen, på hver side av floden, lå et teppe av regnskog.

På dette tidspunktet satt Ana María på et hotellrom i Quibdó og så den storstilte frigjøringen av Ingrid Betancourt på TV. Hun hadde følge av faren, som var redd for at hærens operasjon skulle få geriljaen til å ombestemme seg og avbryte frigivelsen av Alf. Ana María, derimot, følte seg sikker på at alt kom til å å bra og lot seg rive med av gledesscenene.

Da Alf endelig kom til Quibdó, hadde mørket senket seg over byen. Presten brakte ham til kirkens egen kai, som ligger i sentrum, og tok ham med inn i et like rom. Der satt bestevennen Darío, Ana María og faren hennes og ventet. De omfavnet hverandre, skålte i whisky og var veldig lykkelige, forteller Alf med glitrende øyne.

Morgenen etter gikk han ut i gatene med en underlig følelse. Det var første gang han var i Quibdó, og den tropiske småbyen med sin afrikanskættede befolkning, sine fruktboder i gatene og sine smale trebåter ved elvebredden var forskjellig fra alt han hadde sett tidligere.

– Fargene er annerledes, sola er annerledes. Det var veldig uvirkelig og fikk meg til å føle at jeg drømte. Hele tida ventet jeg på at folk skulle begynne å fly, eller at noen skulle si til meg at det hele var en drøm, og at jeg fortsatt var kidnappet, sier han lattermildt.

Dagen etter, da de kom hjem til Bogotá, fortsatte feiringen. Den ene kvelden møttes de hjemme hos moren Yolanda og den andre kvelden ble leiligheten til Alf og Ana María fylt av lykkelige venner. Å vende tilbake var som å komme til en annen verden, forklarer Alf. Etter kidnappingen ble han sterkere knyttet til menneskene rundt seg – ikke minst til Ana María. Etter å ha overlevd en slik krise sammen og sovet tett omslynget i en liten, halvmetersmal hytte i to måneder, var det klart for dem at de ønsket å tilbringe livet sammen. Kort tid etter annonserte de at de ville gifte seg. De vonde erfaringene hadde likevel satt sine spor: På den ene sida gikk Alf lenge rundt med frykt i kroppen. Samtidig begynte han å verdsette livet mer enn før.

– Før planla jeg alltid framtida. Nå lever jeg mer i øyeblikket.

Alf, Ana y niños

Mens Alf og jeg snakker om geriljaens forhandlingsstrategi og om millionene de krevde for å sette ham fri, roper en begeistret treåring på oss:

– Se, en «legnbue»! Vi følger med Sara inn på soverommet, hvor Ana Maria står med Lucas på armen og kikker ut vinduet. En regnbue strekker seg over himmelen og ser ut til å falle ned i en av Macarenas folketomme og regnmørke gater. Jentungen titter opp på broren og sier:

Queles que te legale un alcoilis, helmanito? – Skal jeg gi deg en legnbue, lilleblol?

Saras barnlige glede over regnbuen, et av disse magiske øyeblikkene i livet som ikke kan kjøpes for penger, setter FARC-geriljaens praksis i et grelt lys. For hvor mye er et menneskeliv verdt, egentlig? Kidnappingsofrene har blitt redusert til en vare man kan kjøpslå om prisen på, en gjenstand for økonomisk og politisk gevinst. På veien til et bedre samfunn har frihetsberøvelse, dødstrusler og i verste fall drap blitt legitimert som en nødvendig del av den revolusjonære kampen. I februar i år erklærte FARC-geriljaen at de skulle slutte å bruke kidnappingene til å finansiere krigføringen sin. Det gjenstår å se om løftet blir oppfylt.

Ana María og Alf har gjort seg mange tanker om hva som ikke fungerer i det colombianske samfunnet og hva som får stadig nye generasjoner ungdommer til å vie seg til krigen. De er overbevist om at det er nødvendig å sørge for et skikkelig utdannings- og helsetilbud til alle landets bortgjemte kriker og kroker for å få slutt på den væpnede konflikten. Spesielt småbrukerne lider som følge av de sosiale ulikhetene og mangelen på muligheter. En stor del av geriljasoldatene rekrutteres fra denne delen av befolkningen. Samtidig er det nødvendig at det colombianske samfunnet tar et klart oppgjør med kidnappingspraksisen og respekterer ethvert menneskeliv.

– Livet er hellig, det er ikke noe man kan forhandle om, avslutter Ana María.

 

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Nyheter og politikk og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s