Diktet som overlevde demensen

morfar ser på bilder

Det eneste min demente morfar sitter igjen med er et antikrigsdikt.

«Jeg våknet en natt av en underlig drøm», resiterer min 93 år gamle morfar med lav, klar og rolig stemme. Han sitter ved middagsbordet med mormor, mamma, pappa og meg.

«Det var som en stemme talte til meg,

Fjern som en underjordisk strøm –

Jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?

– Du må ikke sove! Du må ikke sove!

Du må ikke tro at du bare har drømt!

Igår ble jeg dømt

I natt har de reist skafottet i gården.

De henter meg klokken fem imorgen!»

Arnulf Øverlands dikt, som tegner et rystende bilde av et samfunn som ligger og sover når katastrofen nærmer seg, er noe av det eneste morfar har igjen. «Det er helt tomt», sier han om sitt eget hode. Likevel har akkurat dette diktet, som ble skrevet i 1937, blitt sittende. Før han mistet hukommelsen, hadde jeg aldri hørt ham resitere det, og det hadde ikke mamma heller, men nå dukker det opp titt og ofte.

Det er underlig hva et menneske sitter igjen med etter et langt liv. Det var en stund, da han nettopp hadde flyttet på sykehjem og følte at han hadde mistet fullstendig kontroll over alt i livet, at han stadig spurte hvor mange penger han hadde i banken. Forståelig nok for en som alltid har hatt ansvar for familiens økonomi. Men nå har altså den verdslige bekymringen blitt erstattet av et eksistensielt rop: «Du må ikke sove! Du må ikke sove! Du må ikke tro at du bare har drømt!»

Sånn må det kjennes å bli dement, se deg rundt og ikke kjenne igjen noe som helst. Du forstår ikke hvor du er, hva du skal gjøre og knapt hvem du er. Du kjenner bare et røyksug innimellom, og leter etter sigaretter i lommene. Det må virkelig føles som å befinne seg i en underlig drøm hvor du har glemt noe veldig viktig, men ikke klarer å komme på hva det er. Kanskje det er en diffus visshet om at døden snart innhenter deg, forkledd som væpnede menn som «henter meg klokken fem imorgen».

Samtidig må Øverlands ord ha gjort et uutslettelig inntrykk på ham etter krigen, da han lærte det av en kollega i Lyse Kraft. Kanskje fordi det gir gjenklang til hans egne opplevelser og frykt under krigen? Selv måtte han arbeide på et tyskkontrollert utbyggingsprosjekt på Sola, men benyttet anledningen til å overlevere hemmelig informasjon til motstandsbevegelsen.

Mens vi sitter der over søndagsmiddagen, forsøker jeg å få ham til å minnes noe mer. Jeg spør: «Hva er det vi ikke må glemme, morfar?» Plutselig dukker det opp et nytt vers fra den tåkelagte bevisstheten hans:

«Du vet jo at skolebarn er soldater,

som stimer med sang over torv og gater,

og oppglødd av mødrenes fromme svik,

vil verge sitt land og vil gå i krig!»

Vi sitter fjetret og hører på det nye verset som har kommet til ham, uten at han snubler i rytmen eller tar feil av ordene. Jeg blir rørt av det sterke bildet av skolebarn som blir sendt i krigen, og tenker på alle dem som fortsatt rekrutteres til krigene rundt omkring i verden selv om de bare er barn. Samtidig er det et mirakel at morfar husker dette diktet så godt. Mormor får tårer i øynene, mamma roper bravo og går bort for å gi faren sin en klem.

Vi lever i en tid hvor vi har tilgang på uendelig mye mer informasjon enn den gang Europa var en slagmark. Likevel føles alle krigene og de væpnede konfliktene som idag utkjempes rundt omkring i verden fjerne fra den trygge norske virkeligheten. Det gjør også borgerkrigen i Colombia, som jeg har så vanskelig for å glemme. Kanskje er det derfor morfars ord, som han har lånt av Øverland, treffer meg sånn. Like stor avstand er det til den nære fortida, da Norge var okkupert og jøder og opposisjonelle ble sendt fra våre byer og tettsteder og endte i konsentrasjonsleirer.

Jødedeportasjon med skipet Donau

Men krigen brant seg altså inn i morfars skarpe hjerne og slapp aldri helt taket. Kanskje er det ikke egentlig krigshandlingene som sitter igjen, men skammen over at menneskeheten ikke var istand til å stoppe nazistene før 25 millioner sivile hadde mistet livet. Mormor minnes da jødene ble sendt ut fra Stavanger. Folk kom for å se på, men kunne ikke gjøre noe. Jeg syns jeg hører den dirrende sinte stemmen til Øverland, med sine skarrende r-er:

«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!»

Det er lett å si for en dikter, men vanskelig å praktisere når menn i uniform hersker over et land ved hjelp av våpenmakt og propaganda. Det samme har skjedd i Colombia, tenker jeg. Også der er det bare et fåtall som våger å kjempe for rettferdighet. Men som antropologen María Victoria Uribe har sagt, som et ekko av Øverland:

«Selv om det gjør vondt i sjelen, er vi nødt til å høre om grusomhetene. Vi må snakke om det som har skjedd og forstå det, for å kunne drive det ut. Så lenge de ikke er ute etter meg, så lenge krigen eller volden ikke berører meg, så bryr jeg meg ikke. Men dette må endres. Hvert eneste dødsfall bør gjøre like vondt som om det var vår egen død».

Morfar har blitt en gammel, gammel mann. Det er ikke hans ansvar å protestere mot verdens urett. Selv sier han at det ikke er «mye med meg lenger». Selv om de fleste minnene har blitt borte, har han beholdt en sterk bevissthet om sin egen glemsel, og det gjør nok det hele vondere. Likevel har han fortsatt glimt av humor, som da han svarte mamma en dag hun kom på besøk og lurte på hvordan det sto til:

«Nei, du vet, jeg er nesten usynlig…

Denne teksten sto på trykk i Stavanger Aftenblad 17. november 2012

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Nyheter og politikk og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

3 svar til Diktet som overlevde demensen

  1. Veldig bra skrevet Kristina. Mormor min var også dement på slutten. Hun sa på sine siste dager plutselig: «jeg tror jeg sier mye rart, alle kikker så rart på meg». Hun trodde at sønnen sin var sin avdøde mann og var utrolig sjalu på sin svigerdatter, som stelte for henne på det siste. Hun trodde mannen hennes hadde tatt seg en elskerinne og var skamløs nok til å ta henne med hjem.. Alt var bare «herråda» som vi sier på Jæren 🙂 Og krigen er nærmere enn vi i Norge liker å tenke på, egentlig.

    • Takk Siv Elin! Huff ja, det er skremmende å tenke på hvordan man kan miste taket på virkeligheten. Før vi vet ordet av det, er det oss… Håper bare det er noe fint noe som blir sittende igjen 😉

  2. Fantastisk Kristina! Nå vet vi hvor fra har du arvet talentene dine! Jeg ble så rørt av tårene regner! Me llego al corazon y a la conciencia! Un abrazo fuerte!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s