Nytt håp om fred i Colombia?

Da president Juan Manuel Santos i september erklærte at regjeringa hadde innledet samtaler med FARC-geriljaen, hadde det lenge vært upopulært å snakke om en politisk løsning på den væpnede konflikten i Colombia.

Ved årtusenskiftet var Colombia det landet i verden som var hardest rammet av kidnappinger, med rundt åtte ofre hver eneste dag. President Álvaro Uribes offensiv mot geriljaen de påfølgende årene førte til at antallet kidnappinger ble drastisk redusert. Likevel var landet fortsatt blant verdens ti verste i januar 2008, da norsk-colombianeren Alf Onshuus og samboeren Ana María Aldana dro på ferie til Nuquí, en liten fiskerlandsby ute ved stillehavskysten hvor sytti prosent av innbyggerne lever i fattigdom og tre av ti er ekstremt fattige.

Planen var å tilbringe en uke ved havet og utforske de uberørte strendene som omkranser stedet, men under en organisert tur til naturparken Utría ble de og fire andre turister kidnappet av FARC-geriljaen. Jeg besøker 27 år gamle Ana María to og et halvt år etter. Hun lukter vanilje, har fuktig, halvlangt og mørkt hår og er kledd i en rosa T-skjorte med ordene «Make love, not war» i 70-tallsdesign. Selv om hun har fått de vonde opplevelsene mer på avstand, er hun fremdeles preget av det som skjedde. Store stuevinduer fyller leiligheten i La Macarena med lys, og åpenbarer en imponerende utsikt over sentrum av millionbyen Bogotá.

Geriljaen førte gislene sine stadig dypere inn i regnskogen. Den durende lyden av helikoptre, som de ikke kunne se på grunn av det tropiske bladverket, vitnet om at hæren hadde iverksatt en redningsaksjon. Så lenge de hadde hæren i hælene, var det umulig for geriljasoldatene å ta de kidnappede med seg til leiren som planlagt. Dermed ble de tvunget til å gå retningsløst rundt i ti dager langs elver og bekker, med mangelfull informasjon og lite mat. Kidnapperne gjorde det klart at de kom til å skyte dem om hæren prøvde å sette dem fri med våpenmakt.

– Frykten for å dø var forferdelig, sier Ana María. – Hver gang jeg så et helikopter som nærmet seg, tenkte jeg: “Håper de finner oss, så de kan redde oss”. Samtidig tenkte jeg: “Jeg håper ikke de finner oss, for jeg vil ikke at geriljaen skal drepe meg!”

Etter at Alf og Ana María hadde vært kidnappet i to måneder, ble de skilt fra hverandre. FARC-geriljaen bestemte at Ana María skulle settes fri, slik at hun kunne skaffe løsepenger. Ana María så for seg flere skrekkscenarioer: Tenk om hun begynte å gå, og så drepte de Alf bak ryggen hennes? Tenk om de planla å drepe henne mens hun gikk alene gjennom regnskogen? Tenk om hun ikke klarte å forhandle seg fram til kjærestens frihet?

Den unge biologen kom seg vel hjem til Bogotá. Hun fikk telefoner fra lykkelige venner, men hadde verken tid eller lyst til å feire sin egen frihet. Det eneste hun ønsket, var at Alf skulle være sammen med henne igjen. Da FARC-forhandleren ringte, krevde han 1000 millioner pesos – rundt 2000 månedslønner for en arbeider. Ana María fikk sjokk, for beløpet var 20 ganger så stort som det hun hadde blitt forespeilet før hun forlot geriljaleiren.

Alf var fortvilet og følte seg forlatt i jungelen de fire månedene forhandlingene pågikk. Noen ganger lurte han på om alle hadde glemt ham. Frykten for å bli glemt er sterk hos de fleste kidnappede, og det er forståelig, for noen kommer aldri ut igjen i live. Men Ana Maria var travelt opptatt med å forhandle med geriljaen. Hun måtte prøve å forestille seg at det var en bil hun prutet ned prisen på, ikke kjæresten. Til slutt lyktes hun, og paret ble gjenforent i juli 2008.

DSC_0087

Geriljaen i Colombia har i mange år finansiert sin krigføring gjennom kidnappinger. Mellom 1998 og 2001, samtidig som FARC satt i fredssamtaler med regjeringa til Andrés Pastrana, nådde Colombia en rekord på nærmere 3000 kidnappinger i året. Det rådet en følelse av at man kunne bli kidnappet når som helst og hvor som helst. På denne tida tjente FARC-geriljaen rundt 500 millioner dollar i året på narkotrafikk, kidnapping og utpressinger, ifølge tidsskriftet Semana. Selv om FARC-geriljaen alene kidnappet 2931 personer i løpet av disse fire årene, ble ikke problematikken nevnt i den felles agendaen som regjeringa og geriljaen undertegnet i La Machaca i 1999.

– De væpnede gruppene, spesielt FARC, forsøkte å oppnå fred gjennom kidnappinger, sier Olga Lucía Gómez, med henvisning til geriljaens insistering på en «humanitær utveksling» av geriljafanger mot kidnappede som et første skritt på veien til fred. Psykologen i førtiårene, som arbeider for kidnappede og forsvunnedes rettigheter i organisasjonen País Libre, sitter og røyker ved et åpent vindu i den velstående bydelen Usaquén.

– Vi satte oss imot det. Verden fikk se et helt land som reiste seg mot en rystende praksis.

Colombianerne har ikke alltid engasjert seg i de kidnappedes skjebner, men i 1999 gikk flere millioner colombianere ut i gatene for å demonstrere, etter at ELN-geriljaen hadde tatt kontroll over en kirke i en velstående bydel av Cali og kidnappet rundt 100 personer. En ny bølge av protester ble utløst etter at verden fikk livstegn fra Ingrid Betancourt og andre kidnappede: 4. februar 2008 deltok flere millioner mennesker i demonstrasjonstog i 193 byer i Colombia og resten av verden, mobilisert av facebook og colombianske massemedier.

Mens mange hadde nok med seg og sitt, mente andre at kidnappingene var «de rikes problem». I praksis har folk fra alle samfunnslag blitt rammet: Alt fra unge politimenn fra fattige kår, via ingeniører fra middelklassen til rike og mektige politikere.

Folks politiske ståsted har til tider satt sitt preg på hvordan volden har blitt fortolket: Mens venstresida har vært opptatt av statlige overgrep, har høyresida lagt vekt på opprørsgruppenes overgrep. Mediene har ofte gitt kidnappingsofre, spesielt profilerte personer som Ingrid Betancourt, mer plass enn ofrene for trusler, forsvinninger og drap begått av de væpnede styrkene.

Ofrene har også blitt mistenkeliggjort: Mens ofrene til politiet og hæren har blitt knyttet til venstresida og i mange tilfeller blitt assosiert med geriljaen, har kidnappede blitt betraktet som høyreorienterte og i verste fall blitt beskyldt for å være paramilitære. Også stiftelsen País Libre har blitt stemplet som høyreekstrem, samtidig som menneskerettighets-organisasjoner som kritiserer overgrep av statlige aktører har blitt kalt geriljaens støttespillere.

– Polariseringen førte til at man ikke stolte på hverandre, sier Olga Lucía. – Alt som luktet av venstrepolitikk i dette landet, siden det er venstreorienterte grupper som har kidnappet mest, ble fullstendig demonisert. Det mener jeg er et problem, fordi man ikke ser ting i et større perspektiv. Sosiale aktører bør ikke bli demonisert og forfulgt bare fordi de ikke tilhører høyresida.

Venstresida har lenge blitt utsatt for forfølgelse i Colombia, noe Yezid Arteta, den tidligere kommandanten for FARC-geriljaens 29. front, forteller meg på en busstur mellom Barcelona og Madrid. Mens han satt i fengsel, sto han på toppen av lista over fanger FARC-geriljaen ønsket å utveksle mot kidnappede. Etter at han slapp fri i 2006, flyktet han til Spania, hvor han i dag arbeider ved Det autonome universitetet i Barcelona.

51 år gamle Yezid er rakrygget og veltrent. Han begynner å bli litt tynnhåret, men ser likevel ung ut. Engasjementet hans oppsto på universitetet i kystbyen Barranquilla, hvor han var en innflytelsesrik studentleder. Sammen med noen medstudenter organiserte han en sultestreik i 1979, i protest mot at flere kamerater hadde blitt kastet ut fra studiestedet. Svaret fra myndighetene var voldsomt: Hæren omringet bydelen og skapte stor skandale da de ransaket hjemmet til familien. Yezid ble brakt inn til militærbrigaden, kledd naken og utsatt for tøffe forhør.

– Mange sivile ble dømt av militære domstoler og utsatt for tortur og forsvinninger, forteller Yezid, som selv slapp fri etter noen dager, takket være protester fra medstudenter. Men i et stadig mer fiendtlig klima, endte også han med å bli utvist fra universitetet.

Det ble et veiskille for studentaktivisten. Han begynte å tvile på om det var mulig å skape sosiale endringer gjennom politisk arbeid. Colombia – som Latin-Amerika ellers – trengte en jordreform, en rettferdig fordeling av ressursene og et reelt demokrati, men de som kjempet for dette med fredelige midler ble forfulgt og stemplet som “indre fiender”.

Da Yezid gikk inn i FARC som 23-åring, møtte han den mytiske geriljalederen ‘Manuel Marulanda’, som hadde vært med på å stifte opprørsbevegelsen etter at et lite samfunn av bevæpnede småbønder hadde blitt bombet av hæren i 1964. De tok til orde for å konfiskere store jordeiendommer og tildele jord til småbønder. I jordbruksprogrammet vektla de låneordninger, teknisk støtte, forbedret infrastruktur, vanningsanlegg og støtte til frø, redskaper og dyr.

Yezid deltok ikke i noe væpnet slag de første årene, for opprørerne hadde inngått en våpenhvile med regjeringa til Belisario Betancur i 1984. Den ble brutt i 1990. Drapene på 3000 medlemmer av partiet Unión Patriótica, som oppsto under fredssamtalene, bidro til å svekke troen på en fredelig løsning på konflikten. Litt etter litt ble konflikten intensivert, parallelt med framveksten av de regjeringsvennlige paramilitære gruppene.

– Langvarige konflikter har en tendens til å bli stadig råere, forklarer Yezid, som fikk god tid til å tenke over krigens vesen etter at han ble såret og tatt til fange under et slag i juli 1996. – Partene begynner å bruke mer grusomme og brutale metoder for å bekjempe fienden. Sivilbefolkningen i konfliktområdene blir rammet av massakrer og intern fordrivelse. Hva skjer så? spør han, gnir seg i øynene og tenker seg om et øyeblikk.

– På et visst tidspunkt begynner samfunnet å motsette seg det som foregår. Selv om mange mener at det trengs reformer, så avviser de volden som instrument. “Vi vil ha jord, men ikke vold”. De har lidd for mye i denne langvarige krigen, og vil ha fred. Derfor kan den væpnede kampen ikke lenger rettferdiggjøres.

desplazados ejercito

Fra februar 2002, da fredssamtalene mellom FARC-geriljaen og regjeringa Pastrana opphørte, og fram til Santos annonserte nye samtaler i september i år, hadde det vært lite populært å snakke om fredsdialog i Colombia. I disse ti årene ble man i beste fall sett på som naiv og i verste fall beskyldt for å være alliert med «terroristene» om man tok til orde for en annen politikk enn Álvaro Uribes sikkerhetsdoktrine. Den aggressive sikkerhetspolitikken til regjeringa Uribe, som satte seg fore å løse konflikten gjennom militær nedkjempelse av geriljaen, førte til at kidnappingene ble redusert til en syvendedel. Presidenten hevdet at Colombia ikke var rammet av en væpnet konflikt, men av en terrortrussel.

Da Juan Manuel Santos – Uribes tidligere forsvarsminister – tiltrådte som president i 2010, trodde de fleste at han ville videreføre Uribes sikkerhetspolitikk. Men så tok han initiativ til en lov om oppreisning for konfliktens ofre og om tilbakeføring av jord. Deretter ble det kjent at regjeringa hadde sittet i innledende samtaler med FARC-geriljaen i et halvt år. Som en fredsgest hadde FARC-geriljaen satt fri 29 kidnappede politikere, soldater og politimenn mellom 2008 og 2012, og i februar erklærte opprørerne at de skulle slutte å kidnappe for å finansiere krigføringen.

– Geriljaen er militært og politisk svekket, og har mistet mye støtte, selv om de har noe støtte fortsatt, påpeker Carolina Maira Johansen fra Fokus. Hun er koordinator for et pilotprosjekt om kvinners deltakelse i fredsprosesser og har vært en av pådriverne for et stort Colombia-seminar i Oslo 14. oktober, parallelt med at fredssamtalene mellom den colombianske regjeringa og FARC-geriljaen startet.

– Fra regjeringens side har man forsøkt å ende konflikten gjennom krig, men det har ikke ført til fred. President Juan Manuel Santos ønsker å bringe freden tilbake til Colombia og er opptatt av ettermælet sitt. I tillegg er ønsker han at Colombia skal bli en økonomisk maktfaktor i regionen, og det er nødvendig med fred for å sikre investeringer, sier Carolina. Ifølge en fersk meningsmåling støtter 70 prosent av colombianerne fredssamtalene, men prosessen har også motstandere. Den mest høyrøstede kritikeren er ekspresident Uribe.

– Han representerer kvegoppdrettere og store jordeiere med tilknytning til paramilitære, understreker Carolina.

Jord står som punkt nummer én på den fem punkt lange agendaen regjeringa og FARC har blitt enige om å diskutere. Mer enn fem millioner colombianere – over ti prosent av landets innbyggere – har blitt tvunget til å forlate sine hjem de siste tretti årene. En stor del av dem ønsker å vende tilbake, men jorda deres er i mange tilfeller overtatt av andre. Nærmere åtte millioner hektar jord har blitt tilranet. De som kjemper for å vende tilbake til jorda risikerer å bli drept av illegale væpnede grupper og deres allierte, deriblant korrupte politikere og næringslivsledere med store interesser i gruvedrift og agrobusiness.

Carolina Maira Johansen insisterer på sivilsamfunnets deltakelse i fredsprosessen. For det første er hun opprørt over at det praktisk talt ikke sitter en eneste kvinne i delegasjonene til regjeringa og geriljaen. Det er uholdbart, med tanke på at kvinner utgjør femti prosent av befolkningen og representerer en stor del av ofrene og de internt fordrevne. Dessuten er mange kvinner aktive i det rike organisasjonslivet i Colombia.

– Colombianske organisasjoner har mye å bidra med. De vet hvor skoen trykker og hva som skal til for å forebygge nye konflikter. Når det gjelder det internasjonale sivilsamfunnet, kan vi støtte prosessene og påvirke våre regjeringer til å holde presset oppe slik at det colombianske sivilsamfunnet kan være med og bygge landet videre. Noen få grupper med våpen i hånd skal ikke bestemme framtiden til colombianerne.

En av de store utfordringene i denne og andre fredsprosesser, er motsetningen mellom rettferdighet og fred. På den ene sida står rettighetene til konfliktens ofre, og på den andre sida må man gi opp noe for å få geriljaen til å legge ned våpnene og få mektige sektorer som hæren og politiet til å støtte prosessen.

– Selvfølgelig vil ikke FARC sitte ved forhandlingsbordet hvis de vet de alle kommer til å sitte i fengsel i 30 år. Så noe må de bli enige om. Man må finne en eller annen form for prosess som gjør at sannheten om det som har skjedd kommer fram. Og man må gi erstatning til ofrene. Sannsynligvis må man bli enige om å sette strek et eller annet sted. Men for mange av ofrene er det veldig viktig at sannheten skal komme fram.

Etter kidnappingen har Ana María Aldana blitt mer bevisst på det som foregår i Colombia. Hun har gjort seg tanker om hva som får stadig nye generasjoner ungdommer til å vie seg til krigen, og er overbevist om at det er nødvendig å sørge for jobbmuligheter og skikkelig utdannings- og helsetilbud til alle. Spesielt folk på landsbygda lider som følge av de enorme sosiale ulikhetene, og en stor del av geriljasoldatene rekrutteres derfra. Når det gjelder rettsforfølgelse av overgriperne, er det viktigere for henne at de ansvarlige geriljalederne får sin straff enn at geriljasoldatene av lavere rang som var direkte involvert i kidnappingen blir fengslet. Men enda viktigere er det at overgrepene tar slutt:

– Jeg er ikke så bekymret for at de som utførte forbrytelsen skal rettsforfølges, men for at det ikke skal skje igjen: At konflikten skal opphøre.

Denne artikkelen ble publisert i Verdensmagasinet X nr. 5, 2012

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i fredssamtaler, Nyheter og politikk og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s