Den uutholdelige uretten

Historien om to colombianske flyktninger som inspirerte meg til å dra til Colombia.

I begynnelsen av 90-årene var jeg en sint tenåringsjente med militærjakke og nakent ansikt som ikke fant meg helt til rette i den nyrike oljebyen Stavanger. Jeg kunne ikke forstå hvordan folk kunne være så veltilpassede i en verden full av krig, undertrykkelse og sosial urettferdighet, hvor en femtedel av innbyggerne i u-landene gikk sultne til sengs, en fjerdedel manglet rent drikkevann og hvor de årlige globale militærutgiftene tilsvarte inntektene til halve menneskeheten. I et fåfengt forsøk på å gjøre noe med en opprørende situasjon, gikk jeg i demonstrasjonstog, skrev dikt på veggene og diskuterte politikk med alle jeg møtte. På den tida ble jeg kjent med de to colombianske flyktningene Adriana og Guillermo. Begge bar på arr etter mange års kamp mot et undertrykkende regime: Adriana hadde blitt torturert i fangenskap og Guillermo hadde fortsatt ei kule i hånda.

Politikken hadde tidlig oppslukt dem. Som 12-åring fikk Adriana kjenne på kroppen hva myndighetene mente om opprørske skoleelever, da hun ble banket opp av politiet under en demonstrasjon. Vennskapet med en chilensk familie som hadde flyktet fra Pinochets diktatur lærte henne om venstresidas vanskelige kår i Sør-Amerika. Guillermo, på sin side, hadde vokst opp med beretninger om den brutale borgerkrigen La Violencia. Bestemoren hadde måttet forlate gården sin i Ibagué og søke tilflukt i en fattig bydel i Bogotá. En kamerat av Guillermo ble torturert og drept som syttenåring fordi han ledet et protesttog som reaksjon på at to venner av ham igjen ble drept. Budskapet til engasjerte ungdommer var klart: «Om du protesterer mot overgrep og kjemper for sosiale endringer, er det dette som venter deg».

I slutten av 70-årene begikk makthaverne – både i Colombia og andre latin-amerikanske land – alvorlige menneskerettighetsbrudd. Unge mennesker risikerte å bli fengslet for et år om de deltok i en demonstrasjon. Aksjoner som forstyrret den offentlige orden kunne føre til åtte års fengsel. Husransakelser, vilkårlige arrestasjoner, militære domstoler, tortur og drap gjorde det livsfarlig å være politisk aktiv.

De to radikale studentene ble ikke skremt til passivitet av denne dystre virkeligheten. Tvert imot bestemte de seg for å gå inn i urbane geriljagruppa Movimiento 19 de Abril, eller bare M-19. Geriljaen ble offentlig kjent da den satte inn mystiske annonser i avisene i januar 1974: «Parasitter… makk i magen? Vent på M-19». «Forfall? Hukommelsestap? Vent på M-19». Få dager etter stjal en gruppe geriljasoldater sverdet til Simón Bolívar fra et museum og lovet colombianerne å videreføre frigjøringsheltens kamp.

«Parasitter, makk i magen? Vent på M19» avisannonse fra 1974

M-19-geriljaen gjennomførte en rekke væpnede aksjoner. Nyttårsaften 1978 gravde de en underjordisk gang fram til våpenlageret i en militær garnison i Bogotá, hvor de stjal fire tusen våpen. I en pressemelding etterpå siterte opprørerne forsvarsministerens ord: «Enhver borger bør bevæpne seg så godt han kan». Myndighetene reagerte kraftig. I løpet av noen uker ble 300 personer fengslet – noen av dem var fra M-19, andre hadde ingenting med geriljaen å gjøre.

Målet var å bekjempe en voldelig og korrupt elite. Våpnene bidro til at de ble tatt på alvor, påpeker hun over en kopp coca-te, når vi møtes i Stavanger i november 2012. Likevel var det praktisk arbeid og politikk som sto i sentrum for henne:

– Det ga meg mulighet til å skape demokrati sammen med folk.

Å være medlem av M-19 handlet ikke bare om å bære en pistol som ikke fungerte, okkupere skoler og holde appeller. Første skritt på veien var å ta tak i folks hverdagsproblemer. M-19-aktivistene med på å okkupere ubrukte tomter og bygge hus i fattige bydeler sammen med beboerne:

– Vi spurte folk: Hva trenger denne bydelen? Og lærte dem at de selv hadde et ansvar for å endre sin egen livssituasjon.

Opprørerne kapret lastebiler fulle av melk, takstein og gummistøvler og distribuerte varene blant trengende. De Robin Hood-aktige aksjonene ble kombinert med flammende ord om geriljaens politiske prosjekt: Å skape et rettferdig Colombia med reelt demokrati, hvor alle hadde tilgang på arbeid, utdanning, helsetilbud og tak over hodet.

I 1984, under en protestaksjon mot økte busspriser, ble Adriana arrestert. Etter at noen av demonstrantene satte fyr på en buss, ankom anti-opprørspolitiet og politiets etterretningstjeneste F2. Adriana og flere av kameratene hennes ble pekt ut som ansvarlige for aksjonen, tvunget inn i en bil og fraktet bort fra stedet liggende med ansiktene mot gulvet, mens de overhørte at «alle spor måtte fjernes». På denne tida hadde opposisjonelle begynt å forsvinne: Dissidenter ble bortført i hemmelighet og myndighetene nektet å gi opplysninger om hvor de var. Mange av ofrene endte med å bli drept og begravd på ukjent sted. Adriana tror det var tilfeldigheter som gjorde at hun og kameratene ikke ble drept den dagen. I stedet havnet de i F2-politiets avhørsfengsel.

I fengselet ble de utsatt for fysisk og psykisk tortur. De ble tvunget til å stå i timesvis med armene mot en vegg i et iskaldt rom, mens de fikk vann over seg. Når de knapt hadde krefter igjen, ble de tatt inn til avhør. Der ble de slått, revet i håret og truet med elektriske sjokk. Adriana og de andre kvinnene ble også truet med seksuelle overgrep. Kulden, utmattelsen, smerten og ydmykelsen hadde til hensikt å bryte dem ned, få dem til å tilstå at de var fra M-19-geriljaen og gi opplysninger om organisasjonens aktiviteter. Likevel klarte Adriana å opprettholde sin versjon om at hun hadde vært i bydelen fordi hun arbeidet der – noe som også stemte. Det føltes som en seier å stå i mot presset. Organisasjonen hadde forberedt henne på at myndighetene brukte tortur systematisk og at hun risikerte å bli drept.

– Det var en periode i fengselet hvor vi følte vi hadde tapt kampen. Hver og en hadde sine svakheter: En av oss klarte ikke å sove alene, den andre orket ikke å snakke, og jeg var allergisk mot kulden. Men vi oppmuntret hverandre, og det ga oss styrke.

Til å begynne med var det ingen som visste hvor de var. Takket være en medfange som slapp fri fikk de gitt beskjed til omverdenen, og myndighetene innrømmet tilslutt fengslingen. Dermed kunne den legendariske menneskerettighetsadvokaten Eduardo Umaña Mendoza, som siden skulle bli skutt og drept på sitt eget kontor, ta saken deres. Etter fem uker, som opplevdes som en evighet, ble de frikjent og løslatt.

Året etter skjedde en av de mest dramatiske hendelsene i colombiansk historie. I november 1985 okkuperte M-19-geriljaen justispalasset, i sentrum av Bogotá, i en operasjon som skulle få katastrofale konsekvenser. Geriljaen drepte to vakter og en ansatt ved rettsbygningen og tok 24 høyesterettsdommere og rundt 300 andre personer som gisler. I sin naivitet ville de tvinge Høyesterett til å stille daværende president Belisario Betancur for retten, fordi fredsavtalen de hadde undertegnet året før ikke var blitt fulgt opp. Om opprørerne viste manglende respekt for rettsvesenet og menneskeverdet gjennom sin framferd, svarte myndighetene med en like brutal aksjon: De sendte militære tropper med stridsvogner og bombekastere for å storme justispalasset. Høyesterettspresidentens innstendige bønn til myndighetene om at de ikke måtte angripe, ble ignorert.

Ingen vet nøyaktig hva som skjedde etter at justispalasset ble forvandlet til en slagmark, men i ettertid er det påvist at nærmere hundre mennesker mistet livet: 11 høyesterettsdommere, alle utenom én av geriljasoldatene som deltok i operasjonen, og en rekke sivile. I tillegg forsvant 11 personer sporløst. Justispalasset begynte å brenne og store mengder rettsdokumenter gikk tapt. Geriljasoldatene ble beskyldt for å ha satt fyr på rettsbygningen, men påtalemyndighetene har siden erkjent at brannen oppsto da hæren avfyrte en rakett som raste inn i biblioteket. Angrepet på justispalasset er fortsatt et åpent sår i det colombianske samfunnet.

Justispalasset i flammer

Tapet av menneskeliv var tungt å bære, og ga støtet til selvransakelse og nytenkning blant M-19s medlemmer. Hvor lenge skulle de fortsette å ofre menneskeliv, når verken hæren klarte å bekjempe geriljaen, eller geriljaen var i stand til å bekjempe hæren? Det var en ond sirkel, sier Adriana. Derfor ble det tatt en beslutning om å satse alt på en fredsprosess. Geriljacellen Adriana og Guillermo var med i ble oppløst og våpnene levert inn.

På denne tida ble det utstedt en arrestordre mot henne. Situasjonen tilspisset seg ytterligere da paret la merke til at mistenkelige personer fulgte etter dem. I tillegg mottok de dødstrusler. Advokaten Eduardo Umaña understreket at de væpnede styrkene innhentet informasjon om M-19-medlemmer med tanke på å ta dem av dage. Barn av aktivister hadde også blitt bortført, sa han, noe som gjorde dem bekymret for sitt eget barn. De var ikke lenger herrer over verken sitt eget eller datterens liv, og bestemte seg for å flykte.

– Den eneste muligheten var å forlate landet. Når man drar sin vei, føler at man forlater det viktigste man har. Men vi måtte gjøre det, sier Adriana, tydelig rørt.

I mai 1989 havnet familien i Valdres i Norge. Adriana og Guillermo forteller at datteren på tre år var veldig redd den siste tida i Bogotá, når moren måtte holde seg skjult. Når hun hørte brå lyder, gjemte hun seg under bordet, og når hun satt på et huskestativ, var hun anspent. Men i Valdres ble hun som en fugl sluppet ut av et bur. Hun følte seg trygg, fordi hun var sammen med foreldrene. To år etter fikk de arbeid i Stavanger og bosatte seg der. Flyktningskjebnen deler de med mange: Nærmere 400 000 colombianere har gått i eksil som følge av konflikten, mens fire millioner er internt fordrevne i Colombia, ifølge FN.

Adriana, Guillermo, Luisa

Jeg husker at M-19-geriljaens karismatiske leder Carlos Pizarro smilte til meg fra et bilde på veggen hos Adriana og Guillermo i midten av 90-årene. Han var et symbol på kampen de hadde kjempet og samtidig en påminnelse om at det kunne være livsfarlig å gå fra væpnet kamp til politikk. Full av optimisme stilte Pizarro som presidentkandidat i mars 1990, etter at geriljaen hadde inngått fredsavtale med president Virgilio Barco. Halvannen måned etter ble han skutt og drept under en flytur mellom Bogotá og kystbyen Barranquilla. Den paramilitære lederen Carlos Castaño er dømt og to funksjonærer fra etterretningsorganet DAS etterforskes for drapet, som påtalemyndighetene har erklært som en forbrytelse mot menneskeheten. Pizarro var den tredje i rekken av presidentkandidater som mistet livet i løpet av åtte måneder, noe som fikk mange til å spørre seg hvor reellt det colombianske demokratiet egentlig var.

Lille, runde Adriana har vært en lederskikkelse i solidaritetsorganisasjonen Latin-Amerikagruppene i Norge. Hun snakker med stor autoritet med sin markante colombianske aksent, samtidig som hun utstråler moderlig omsorg. Den tålmodige Guillermo er like engasjert som kona i latin-amerikansk politikk og samfunnsliv, og har alltid et smil på lur. Selv om jeg ikke kjente til detaljene i livshistorien deres da vi ble kjent, ante jeg at de hadde kjempet en modig kamp, og at det hadde vært et stort tap å forlate hjemlandet de elsket. På tross av opplevelsene de har vært gjennom, og på tross av søvnløsheten og marerittene som fulgte med dem til Norge, har de beholdt en livsglede og en entusiasme jeg beundrer dem for.

Om bakgrunnen vår er svært ulik, så har vi en ting til felles: Overbevisningen om at vi, som lever i et trygt og rikt land, har et ansvar for å støtte folk som risikerer livet i arbeidet for en bedre framtid andre steder i verden, enten det er urfolk som gjør opprør i Mexico, jordløse bønder som okkuperer landområder i Brasil eller studenter som kjemper for sosiale endringer i Colombia.

Da FARC-geriljaen og regjeringa til Pastrana startet sin fredssamtaler i 1998, engasjerte Adriana og Guillermo seg sterkt for en politisk løsning på konflikten. De arrangerte et seminar i Stavanger hvor fredsaktivister, fagorganiserte, geriljasoldater og representanter fra europeisk organisasjonsliv diskuterte den pågående prosessen. På avslutningsfesten husker jeg at jeg danset salsa med en langhåret fagforeningsleder med indianske trekk og med en tidligere geriljasoldat med influensa som fortalte han hadde studert litteratur – akkurat som meg – før han tok til våpen. Det som gjorde størst inntrykk på meg, var likevel innlegget til en svenske som hadde arbeidet som ledsager for truede menneskerettighetsforkjempere i Barrancabermeja gjennom Peace Brigades International. Jeg lovet meg selv at jeg også ville gjøre en innsats for Colombia.

Lite ante jeg den gang at landet skulle bli en så viktig del av mitt liv, min virkelighet og min identitet som landet er nå, eller at både Adriana, Guillermo og jeg kom til å bli medlemmer av den samme «klanen» av norsk-colombianere.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Nyheter og politikk og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s