Levende hukommelse i Argentina

Bettina på jobb i La Comisión Provincial por la Memoria – Provinskommisjonen for hukommelse

I Argentina pågår det fortsatt et oppgjør med fortida, men arbeidet handler også om framtida.

A vos te busco, hermano – jeg leter etter deg, bror – du som hver dag gjorde noe for å forbedre livet til andre», skriver Bettina Priotti om broren Eduardo José ‘Dito’ Priotti. «Uten naivitet leter jeg etter deg. En politisk aktivist, en opprører. En ung mann som sammen med andre menn og kvinner arbeidet for å bygge et land med plass til alle. Jeg leter etter deg og jeg kommer til å finne deg. Noen ganger finner jeg deg: Øynene dine er der, blant andre øyne som husker. Og hver dag blir jeg  -en latin-amerikansk Antigone, men ikke like heroisk – minnet på at jeg i tillegg til å kreve sannhet og rettferdighet, også har en plikt og en rett til å begrave broren min».

Selv om det har gått over 35 år, bærer hun enda minnet om den forsvunnede broren med seg. I stua står et bilde av antropologistudenten – som forlot universitetet til fordel for å drive politisk arbeid på en fabrikk – sammen med bilder av foreldre, barn og barnebarn. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på Bettina da broren en formiddag i november 1976 ble stoppet på gata av en gruppe menn i sivil som så ut som de hadde på seg parykker og løsbarter og som ropte: «Politi! Alle mann i hus!» Hun rakk å se at broren, en høy, blond og blåøyd mann, vinket til henne før agentene kastet seg over ham. I det hun søkte tilflukt i en butikk sammen med de tre små barna, hørte hun lyden av skudd. Vitner har fortalt at han ble ført inn i en bil og fraktet bort. Da Bettina dro til leiligheten hun delte med broren og kjæresten, hadde noen vært der og tatt med seg alt som var. Bettina og foreldrene anmeldte forsvinningen og lette etter Dito på politistasjoner og likhus, men de fikk aldri se ham igjen. Ennå er saken uoppklart.

Dito Priotti

Det ble lenge lagt et lokk over fortida i Argentina. Under diktaturet var det få som våget å snakke om torturen, forsvinningene og «den skitne krigen». Mødrene på Mai-plassen, med sine hvite skaut, var nærmest alene i sin tause protest mot generalenes overgrep. I 1986, etter at diktaturet formelt hadde blitt erstattet med demokrati, var det meningen at «Loven om det endelige punktum» skulle sette en strek over  forbrytelsene. En stund så det ut til at det argentinske samfunnet hadde bestemt seg for å se framover og glemme. Men menneskerettighetsforkjempere og kritiske medier stilte krav om sannhet, rettferdighet og oppreisning. Vitnesbyrdet fra en en kaptein som hadde vært med å kaste 30 levende personer på havet fra marinefly, skapte sterke reaksjoner i 1995. Litt etter litt begynte det å skje ting, både ute i gatene og i rettslokalene.  I mars 2001 ble lovene som hadde gitt militæret straffefrihet erklært ugyldige, og en rekke saker ble gjenåpnet.

Å minnes trenger ikke å bety å stenge seg inne i et mørkt rom, trekke for tunge gardiner og spille sørgemusikk for alltid. Bettina er en ungdommelig bestemor leker med barnebarna, drikker vin og diskuterer feminisme med venninnene og driver med ekstremsport i ferien – på tross av at hun er over seksti år. Engasjementet hennes handler ikke bare om et behov for å avklare hva som skjedde med Dito. Like mye handler det om å kjempe for rettferdighet i dag, både i Argentina og andre steder. Vi ble kjent i Bogotá i 2006, da vi begge arbeidet som ledsagere for truede menneskerettighetsforkjempere gjennom Peace Brigades International. I et team av frivillige i trettiårene var hun den eneste moderskikkelsen, og ble satt stor pris på. Jeg beundret henne for elegansen, den skarpe humoren, livserfaringene og den spreke innstillingen til livet: Selv om hun nærmet seg seksti år, tilbrakte hun et helt år i den brennhete innenlandsbyen Barrancabermeja, hvor hun beskyttet forfulgte kvinner og menn på et tidspunkt hvor de paramilitære gruppene, med nære forbindelser til hæren, hadde tatt kontroll over regionen.

los genocidas

Nå arbeider Bettina i La Comisión Provincial por la Memoria – Provinskommisjonen for hukommelse – i hjembyen La Plata med et program for ungdom: Recordamos para el futuro – Vi husker for framtida. Hensikten er å stille spørsmål og gi den nye generasjonen argentinere mulighet til selv å svare. Skoleelever blir invitert til å gjennomføre selvstendige prosjekt om de siste tiårenes demokratibygging og kamp for likhet, hukommelse og menneskerettigheter, og sette det hele i sammenheng med sin egen virkelighet. Mange velger å rekonstruere historien til sin egen skole eller nærmiljø, og uttrykkene er mangfoldige: Bøker, tidsskrift, dokumentarfilmer, veggmalerier, teaterstykker, fotoutstillinger og sanger er blant det som har blitt produsert. På denne måten lever hukommelsen videre og inspirerer ungdom til en undersøkende og skapende prosess.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i hukommelse og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s