Min reise gjennom Uribes Colombia

Demonstrasjon for fred og i solidaritet med konfliktens ofre, 9. april 2013 i Bogotá (foto: Kristina Johansen)

Boka Frykten har et ansikt springer ut av et sterkt Colombia-engasjement, av frustrasjonen over ikke alltid å finne de rette ordene og av en sta overbevisning om at det som skjer i det søramerikanske landet angår oss.

– Situasjonen har aldri vært verre, aldri mer bestialsk, sa fiskeren Jaime. De høyreekstreme paramilitære gruppene holdt på å ta kontroll over den hete innenlandsbyen Barrancabermeja, og han hadde flere ganger fått lemlestede lik i garnet når han fisket i Magdalenafloden. Jeg så den lille og brunbarkede mannen komme ut av det fattigslige huset sitt, kledd i sine beste klær og med noen få eiendeler i en bag. Denne marsdagen i 2001 hadde han tatt beslutningen om å legge alt bak seg, uten å vite hvor han skulle dra. Snart ville han bli enda en i den uendelige rekken av internt fordrevne.

Eier du grunnen huset ditt står på? spurte jeg. – Er det mulig å selge det og begynne på nytt? Da smilte han oppgitt og svarte at ingen kjøpte noe der lenger. – Dessuten eier vi ingenting. Ikke engang våre egne liv.

Han hadde vært nødt til å gjøre et vanskelig valg: Enten å bli værende og underkaste seg de paramilitære, gjøre motstand og risikere å bli drept eller å flykte til en uviss framtid. Jeg, derimot, var fri til å forlate ham, og det ga meg et ansvar: Jeg følte at jeg hadde plikt til å fortelle historien videre. Opprørt over det jeg hadde sett, skrev jeg en reportasje og sendte den til en norsk avis. Noen dager etterpå hadde en journalist klippet ut et par sitater av meg og limt dem inn i en artikkel hun selv hadde skrevet. Stemmen til fiskeren var borte.

Møtet med fiskeren er en av årsakene til at jeg begynte å skrive ei bok om konflikten i Colombia. I norske medier har jeg ofte støtt på en holdning om at menneskerettighetsbrudd i Colombia «ikke er noen nyhet». Men hvem bestemmer hvilke menneskeskjebner, konflikter og politiske kriser som er interessante for et norsk publikum? Hva betyr noe her i livet, hvis spørsmål om liv og død, krigenes årsaker og konsekvenser og menneskers overlevelsesevne ikke betyr noe? Om Colombia gjennom mange år har vært en glemt konflikt, så skyldes det ikke bare at utenriksdekningen i norske medier i stadig større grad avhenger av meldingene fra noen få, innflytelsesrike nyhetsbyråer. Det fins mektige krefter som kontrollerer hva slags informasjon som slipper ut fra avsidesliggende konfliktområder. Sannheten er som kjent noe av det første som går tapt i krig, og de som begår overgrep er tjent med at ofre, pårørende og vitner blir brakt til taushet for alltid. I tillegg kan traumatiske opplevelser være vanskelige å sette ord på .

 

Når jeg har kommet hjem til Norge, har jeg til tider blitt rammet av en form for språkløshet. Hvordan gjøre erfaringene mine fra Colombia forståelige for familie og venner? Hvordan snakke om landet uten at det framstår som en surrealistisk, uforståelig verden som alltid har vært og kanskje alltid vil være voldelig? Hva skal jeg fortelle og hvordan? Denne frustrasjonen, sammen med et sterkt Colombia-engasjement og ønsket om å gå mer i dybden, både i menneskeskjebner og sosial, politisk og historisk kontekst, er drivkraften bak boka jeg har skrevet .

Først definerte jeg tematikken: En brutal væpnet konflikt som har ført til at hundretusener av sivile har blitt drept, titusener har blitt kidnappet og flere millioner mennesker har blitt drevet på flukt. Både den venstreorienterte geriljaen, de høyreorienterte, regjeringsvennlige paramilitære gruppene og de væpnede styrkene må ta sin del av ansvaret. Jeg ville ta utgangspunkt i colombianere som hadde blitt berørt av konflikten og som kjempet for sine egne og andre rettigheter, ofte med fare for eget liv. Men for å skrive en interessant bok er det ikke nok å ha et tema.

– Du må passe på så det ikke blir en katalog over triste skjebner, var et av rådene jeg fikk fra forlaget. Det har fått meg til å være mer på utkikk etter glimt av håp i det tunge stoffet. Jeg har arbeidet for å gi steder og mennesker liv, slik at boka ikke framstår som en menneskerettighetsrapport. Etter mange år på universitetet og i menneskerettighetsorganisasjoner har jeg måttet lære meg å skrive i et enklere språk, hvor jeg selv er mer til stede. . I arbeidet med dette prosjektet har jeg møtt velstående studenter, urfolkskvinner, småbrukere, menneskerettighetsforkjempere, akademikere, diplomater, representanter for kirken, tidligere geriljasoldater, politisjefer, militærkommandanter – og karnevalsdansere. Å forvandle mangfoldet av intervjuer, observasjoner og refleksjoner til en helhetlig fortelling har vært utfordrende.

 

I utgangspunktet var jeg opptatt av vanlige folks stemmer, og ønsket ikke å gi president Álvaro Uribe Vélez stor plass. Men på et tidspunkt innså jeg at han var en rød tråd i kapitlene. Boka handler om usikkerheten som fikk Uribe til makta, om den væpnede konflikten som han nektet for at eksisterte og om de positive og negative konsekvensene av sikkerhetspolitikken hans. Den mektige presidenten, som kom til makta i 2002, ble valgt med løfte om å knuse geriljaen. På den tida ble nærmere 3000 mennesker kidnappet årlig. Samtidig massakrerte de paramilitære gruppene forsvarsløse småbønder i avsidesliggende landsbyer. Samfunnet var rammet av frykt, og Uribe lovet å gi colombianerne sikkerheten tilbake.

Usikkerhet danner gjerne grobunn for populister med enkle slagord av typen: «Nå skal vi ta knekken på terroristene en gang for alle»! I Colombia ble geriljaledere drept og kidnappingene drastisk redusert under Uribe. En rekke paramilitære ble demobilisert. Likevel var ikke presidenten i stand til å gi tryggheten tilbake til alle colombianere. Blant annet etterforskes soldater for å ha tatt livet av nærmere 3000 sivile og utgitt dem for å være «falne opprørere», presset av Uribes krav om resultater. Den kontroversielle presidenten klarte heller ikke å skape fred.

Da jeg begynte å arbeide med boka, var det få i Colombia som snakket om en fredelig løsning på konflikten. Den gjentatte omtalen av geriljaen som terrorister og opprørernes mange overgrep, gjorde det stadig vanskeligere å se for seg at partene skulle forhandle om fred igjen. Regjeringsstyrkenes egne overgrep, sammen med avsløringene om forbindelser mellom paramilitære grupper og offentlige funksjonærer, høyerestående militære og politikere i president Uribes koalisjon  bidro både til å forsterke motsetningen mellom partene og til å polarisere det colombianske samfunnet.

Da Juan Manuel Santos, som hadde vært Uribes forsvarsminister, ble innsatt som president i august 2010, regnet alle med at han ville videreføre politikken til forgjengeren. Derfor kom det som en stor overraskelse da han i september 2012 erklærte at regjeringa hadde startet fredsforhandlinger med FARC-geriljaen. På dagsorden sto fem viktige tema: Tilgang på jord og utvikling av landsbygda, garantier for opposisjon og sosial protest, geriljaens innlevering av våpen og reintegrering i det sosiale liv, bekjempelse av narkotrafikken og respekten for ofrenes rettigheter. Det utgjorde ikke bare en vending i colombiansk politikk. Det tilførte også boka mi en ny dimensjon.

Denne artikkelen sto på trykk i Prosa nr. 2/2013 i seksjonen «Prosessen»

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Colombia, Frykten har et ansikt, menneskerettigheter, væpnet konflikt og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Min reise gjennom Uribes Colombia

  1. Ane-Marthe sier:

    Gratulerer med ferdig bok. Ser fram til å lese den og få mer innsikt i de mørke kreftene som rører ved så altfor manges liv i vakre Colombia, og også forhåpentligvis spirer av håp.

  2. Takk for tilbakemelding! Boka er ikke helt ferdig ennå, men kommer ut i august, om alt går etter planen. Kjekt å høre at du vil lese den 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s