Den mektige fredsmotstanderen

Image

Den største motstanderen av den pågående 
colombianske fredsprosessen er landets tidligere 
president, Álvaro Uribe.

I 2014 kan fred i Colombia bli en realitet, etter femti år med en brutal væpnet konflikt som har etterlatt seg 5,5 millioner ofre. Regjeringen, under ledelse av den moderate høyrepolitikeren Juan Manuel Santos, har satt seg ved forhandlingsbordet med den venstreorienterte FARC-geriljaen og partene er blitt enige om to viktige punkt: Det er nødvendig å gjøre noe med den skeive jordfordelingen og gjennomføre reformer på landsbygda, og opposisjon og sosiale bevegelser må få delta i det politiske liv uten fare for å bli trakassert, forfulgt eller drept.

Håpet er at de i løpet av våren skal enes om de gjenstående temaene: narkotika, våpenhvile, geriljaens reintegrering i samfunnet og ofrenes rett til sannhet, rettferdighet og oppreisning. Det siste punktet kommer uten tvil til å bli det vanskeligste, sammen med selve implementeringen av avtalen. Men fredsprosessen har en mektig motstander i landets tidligere president, Álvaro Uribe Vélez. Han bruker alle sine krefter på å undergrave forhandlingene, som startet i Hurdal i Norge for et år siden og siden har fortsatt i Havanna. Det fins ingen væpnet konflikt i Colombia, hevder han, bare et demokrati som er truet av terrorister.

Fra sin twitter-konto, som følges av over to millioner personer, sender han daglig ut verbale angrep mot prosessen og mot president Santos av typen: «Da han var minister og presidentkandidat, var terroristene terrorister. Nå er de «politiske aktører». Uribe har ikke tilgitt at Santos, som var hans egen forsvarsminister, valgte å satse på en politisk løsning på konflikten etter at han kom til makten. Når Uribe kritiserer fredssamtalene, er det samtidig et innlegg i vårens valgkamp, hvor partiet «Uribe Centro Democrático» (Uribe demokratisk sentrum) fra ytre høyre utgjør regjeringens farligste utfordrer. Siden grunnloven gjør det umulig for Uribe å bli valgt som president igjen, er han kun listetopp til kongressvalget i mars. Partiets presidentkandidat Oscar Iván Zuluaga, som framstår som Uribes nikkedukke, håper å vinne valget i mai.

Da Álvaro Uribe ble valgt til president i 2002 med løfte om å gjenvinne sikkerheten med militære midler, rørte han ved en dyp utrygghetsfølelse hos mange. En tidligere fredsprosess hadde nettopp brutt sammen, og geriljaens omfattende bruk av kidnappinger hadde gjort mange skeptiske til en politisk løsning. Uribe hadde selv opplevd at faren ble kidnappet og drept av FARC-geriljaen i 1983, og betraktet opprørerne som landets fiende nummer én. I løpet av Uribes åtte år ved makten ble geriljaleirer bombet, geriljaledere drept og antallet kidnappinger drastisk redusert. Samtidig gjennomførte han en storstilt demobilisering av de høyreorienterte paramilitære gruppene. Drapsraten sank betydelig, selv om landet fortsatt er blant Latin-Amerikas voldeligste. Det faktum at en rekke nye væpnede grupper har oppstått og truslene og drapene fortsetter, har bidratt til at demobiliseringen har vært omdiskutert.

Uribe gikk av i 2010 med en popularitet på rundt 75 prosent. Mange opplevde at Colombia var blitt et tryggere land. Dette på tross av at konflikten fortsatte og det ble begått alvorlige menneskerettighetsbrudd i løpet av hans regjeringstid: Uribe må etterforskes for å ha fremmet og støttet paramilitarismen, både som guvernør i fylket Antioquia og som Colombias president, krevde nylig en høytstående dommer. For hvordan kunne den mektige politikeren unngå å vite hva som foregikk rundt ham? Dommeren trakk fram en rekke av Uribes kontroversielle forbindelser, deriblant til generalen Rito Alejo del Rio, som er dømt til 25 års fengsel for medansvar for drapet på en småbruksleder fra Chocó, som de paramilitære hogde hodet av og spilte fotball med.

Politigeneralen Mauricio Santoyo, som ble dømt til 13 års fengsel i USA for å ha mottatt bestikkelser av de paramilitære i bytte mot informasjon og støtte, er et annet eksempel. Han arbeidet for Uribe i hans tid som guvernør, og fungerte siden som sikkerhetssjef i seks år, da Uribe var president. En annen nær medarbeider av Uribe var lederen for etterretningsorganet DAS, Jorge Noguera, som ble dømt til 25 års fengsel for drapet på sosiologiprofessoren Alfredo Correa. Dommeren oversendte sine velfunderte bekymringer til den colombianske kongressens etterforskningskommisjon, den eneste institusjonen som har autoritet til å etterforske tidligere presidenter. Kommisjonen har mottatt 274 saker om Uribe, deriblant 27 som er relatert til de paramilitære gruppene. Etterforskningen befinner seg imidlertid i en innledende fase, noe som gjelder over 90 prosent av kommisjonens saker.

Kongressen har for øvrig også et svart rulleblad: En tredjedel av det siste tiårets parlamentsmedlemmer er blitt etterforsket for å ha mottatt støtte av og samarbeidet med de paramilitære gruppene. Åtti prosent av dem var med i koalisjonen til president Álvaro Uribe. Til nå er minst 40 såkalte para-politikere dømt. Om kongressen ikke har tyngden som skal til for å dømme Uribe, er det mer alvorlig at Den internasjonale straffedomstolen i Haag vurderer å åpne en formell etterforskning i Colombia. Spesielt interessant er den såkalte falsos positivos-skandalen, som viser til en serie likvideringer av sivile begått av de væpnede styrkene, hvor ofrene feilaktig ble framstilt som fiender som hadde falt i kamp. Så mange som 3.000 mennesker kan ha blitt offer for dette. Domstolen betrakter fenomenet som et uttrykk for en statlig politikk, fordi overgrepene var så systematiske, fant sted over hele landet og så ut til å følge et bestemt mønster.

Hva slags ansvar Uribe eventuelt må ta for disse og andre forbrytelser, gjenstår det ennå å se. I mellomtida fortsetter han sin aggressive kampanje mot fredsforhandlingene og insisterer på at det er uakseptabelt å forhandle med FARC-geriljaen om landets utfordringer. Utspillene til Uribe framstår til sjuende og sist som forsøk på å overdøve kritikken mot ham selv og hans allierte. Men skal Colombia lykkes i sitt forsøk på å skape fred, må det krigsrammede samfunnet være villig til å ta et oppgjør med fortida. Da er det avgjørende at hele sannheten om Uribes regjeringstid kommer for en dag.

Denne kronikken har stått på trykk i Stavanger Aftenblad og Dagsavisen.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Álvaro Uribe, Colombia, fredssamtaler, hukommelse, menneskerettigheter og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s