Har Colombia overvunnet frykten?

La paz está con todos

Maleverksted med barn og unge på Universidad Nacional (Foto: Kristina Johansen).

Den gjenvalgte president Santos har fått et klart mandat til å fortsette fredsprosessen, men freden er på ingen måte sikret. 

På søndag ble Juan Manuel Santos gjenvalgt som president i Colombia med 50,9 prosent av stemmene. Dette ga ham et klart mandat til å fortsette fredsprosessen med geriljaen. Santos’ motkandidat Oscar Iván Zuluaga, som regnes som eks-president Álvaro Uribes nikkedukke, fikk flere stemmer enn Santos i første valgomgang, noe som mobiliserte tvilerne.

Støtten fra venstresida, de grønne og fagbevegelsen har vært viktig i andre omgang. Selv om mange av velgerne er uenige i Santos’ økonomiske politikk, som ikke skiller seg stort fra Zuluagas, har det å sette en endelig stopper for borgerkrigen vært avgjørende. Det var et modent valg i et land som er sønderrevet av femti år med blodig krig, hvor mange har smertefulle erfaringer med partene som sitter ved forhandlingsbordet i Havanna. Både profilerte ofre for forfølgelse fra statlige aktører, som venstrepolitikeren og menneskerettighetsforkjemperen Iván Cepeda, og ofre for geriljaens kidnappinger, som Ingrid Betancourt, har støttet opp om Santos for å sikre en fredsløsning.

– Dette er et valg mellom frykten for FARC og frykten for Uribe, uttalte statsviteren Marcela Prieto til BBC. Frykten for FARC-geriljaen er knyttet til to ting: Til skremselspropaganda om at «Castro-chavismen» – altså den radikale venstresida – vil komme til makta om Santos vinner. Og til geriljaens kidnappinger og bombeangrep, som skapte grobunn for at Uribe ble valgt til president i 2002 med løfte om å knuse opprørerne militært. I løpet av Uribes åtte år ved makta ble geriljaleirer bombet, geriljaledere drept og antallet kidnappinger drastisk redusert. Likevel var det ingen fred i sikte da hans tidligere forsvarsminister, Juan Manuel Santos, overtok makta.

Zuluaga har gjennom valgkampen appellert til folks frykt for «terroristene» og beskyldt Santos for å tilby straffefrihet og plasser i parlamentet til geriljaledere. Hans politiske prosjekt er det samme som forbildet hans, Uribe, insisterte på gjennom åtte år ved makta: Å nedkjempe geriljaen militært, tvinge opprørerne til å kapitulere og tilby en form for belønning om de aksepterer seierherrens betingelser. Det er lite trolig at geriljaen ville ha godtatt dette om han hadde vunnet valget.

Frykten for Uribe, på den andre sida, er knyttet til det faktum at høyerestående funksjonærer, politikere og militære har blitt dømt for alvorlige forbrytelser begått mens han satt ved makta: Jorge Noguera, en nær medarbeider av Uribe som var leder for etterretningsorganet DAS, har blitt dømt til 25 års fengsel for drapet på sosiologiprofessoren Alfredo Correa. En rekke parlamentsmedlemmer – rundt åtti prosent av dem i Uribes koalisjon – er blitt etterforsket for å ha samarbeidet med paramilitære. Til nå er minst 40 personer dømt. I tillegg kan de væpnede styrkene ha stått bak så mange som 3000 likvideringer av uskyldige sivile som feilaktig ble framstilt som drepte fiender. Uribes medansvar for disse forbrytelsene er fortsatt uavklart, og mange fryktet at Zuluaga i presidentpalasset ville bety en ny runde med denne skitne krigen.

Uansett blir det galt å si at valget på søndag bare handlet om frykt. Det handlet like mye om to perspektiv på konflikten. Zuluagas og Uribes tese er at det ikke fins noen væpnet konflikt i Colombia. Roten til landets problemer er geriljaen, som representerer en «terroristisk trussel». Samtidig overser eller bortforklarer de overgrep begått av hæren, politiet, etterretningsapparatet, og disses samarbeid med illegale grupper. Utgangspunktet for fredsprosessen er derimot en innrømmelse av at alle partene i konflikten har begått overgrep og at alle står i gjeld til Colombias seks millioner ofre, inkludert fem millioner internt fordrevne. Utarbeidelse av konkrete tiltak for å gjøre noe med de dypereliggende årsakene til konflikten – deriblant skeiv jordfordeling og politisk utestengelse av venstresida og av marginaliserte grupper – har dessuten stått sentralt i forhandlingene.

Valgseieren til Santos garanterer på ingen måte at freden er sikret. Spørsmålene er mange: Vil partene i Havanna klare å bli enige om de gjenstående avtalepunktene, som dreier seg om ofrenes rettigheter og geriljaens demobilisering? Vil krigen virkelig opphøre, eller vil enkelte fraksjoner nekte å gi slipp på våpnene? Og hva med de nye paramilitære gruppene? Vil rettighetene til landets ofre bli respektert? Vil de internt fordrevne få vende tilbake til hjemmene sine? Vil det tradisjonelt korrupte og voldelige demokratiet i Colombia kunne omskapes til et virkelig, inkluderende folkestyre hvor alle har mulighet til å delta uten fare for å bli drept? Og vil staten og geriljaen fortelle sannheten om de forbrytelsene de er direkte eller indirekte ansvarlige for?

Disse utfordringene vil kreve en stor innsats over tid, ikke bare fra forhandlingspartene. Venstresida, sosiale bevegelser og konfliktens mange ofre har en viktig rolle å spille som vaktbikkjer og pådrivere for at fredsprosessen skal bli vellykket og en eventuell avtale skal bli satt ut i live. Om landets progressive krefter ønsker å forme Colombias framtid, er det avgjørende at de nå samler seg og jobber sammen for et alternativ både til Santos og Uribe. En fredsavtale kan gjøre det mulig å kjempe for de sosiale reformene Colombia sårt trenger uten fare for å bli drept, men det forutsetter at indre stridigheter legges til side.

– Nå gjelder det å skape en solid enighet her i landet, som gjør det mulig for freden å slå rot i Colombia, uttalte Iván Cepeda til Radio W. – Jeg håper denne andre presidentperioden til Juan Manuel Santos blir et mandat for fred. Hvis vi klarer å skape fred, vil vi kunne løse mange alvorlige problemer i Colombia, understreket han.

Samtidig har valget på søndag vist at det fortsatt fins en sterk opposisjon langt til høyre. Zuluaga fikk 45 prosent av stemmene i presidentvalget. Álvaro Uribe ble valgt som senator i mars sammen med 19 andre fra partiet Centro Democrático, og vil uten tvil gjøre det som står i hans makt for å motarbeide fredsprosessen. Eks-presidenten og hans allierte, noen av dem fra korrupte, mafiøse og voldelige miljøer – er verken interessert i at sannheten skal komme for en dag, at venstresida skal få politisk makt eller eller at landsbygda skal bli gjenstand for noen jordreform.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i fredsprosess og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s