Aktivist-bestemoren

26INNMelli-Olsen05Foto: Monica Fagereng Larsen.

Kirsten Mellin-Olsen (78) reiste til Guatemala for fargenes skyld og havnet midt oppi en blodig borgerkrig. Siden har hun kjempet for at mayakvinnenes stemmer skal bli hørt.

At det står tre lamaer på parkeringsplassen da vi kommer, er egentlig ikke så overraskende. Det er alltid noe utenom det vanlige med Kirsten Mellin-Olsen. Jeg besøker henne en varm julidag i Valdres, på hytta hun deler med søstrene. Den flere hundre år gamle prestegården med rosemalte møbler ligger vakkert til, med utsikt mot innsjøen Mellsenn. Faren hennes, som var høyesterettsadvokat, fikk den flyttet opp på fjellet en gang på 40-tallet.

Lamaene som går og gresser fritt i området, viser bare at det fins flere forbindelser mellom Latin-Amerika og Norge enn man kanskje skulle tro. Ikke det at Kirsten har gått til anskaffelse av disse dyrene fra Andesfjellene, men de dukket altså opp i sommer med sauebjeller rundt halsen. Nysgjerrige og uforutsigbare, er de klare til å spytte om de blir irriterte eller føler seg truet. Kirsten lar seg ikke vippe av pinnen, men går lattermild bort til en av dem.

Uredd er et av ordene som kjennetegner denne 78-åringen. Helt siden 80-tallet, da Guatemala var rammet av blodig borgerkrig, har hun reist til landet. Hun har hatt Rigoberta Menchu på besøk i Fredrikstad og utviklet seg til å bli en av de mest dedikerte Guatemala-aktivistene i Norge. Verken truende soldater eller brukne bein har stanset henne. Stadig vekk sover hun på sin egen oppblåsbare madrass, på gulvet hos mayakvinner som har blitt stemplet som terrorister på grunn av sitt menneskerettighetsarbeid.

Farger og brutalitet

– Jeg dro til Guatemala for farvenes skyld, sier bildekunstneren.

Riksmålsord som farver og nu har hun med seg fra Oslos beste vestkant, hvor hun vokste opp. Samtidig har fargerike huipiler – håndvevde guatemalanske bluser – blitt hennes varemerke med årene. Da hun i 1986 satte seg på en buss i Mexico og krysset grensen til Guatemala for første gang, trodde hun det var innført demokrati i landet.

Plutselig ble bussen stoppet av noen soldater. De tvang alle ut og ga mennene juling. Bussen ble fylt av gass, og lukten var så sterk at noen besvimte. Da soldatene pekte på ryggsekkturisten Kirsten og de andre passasjerene med geværmunningene, var det en av dem som sa til henne:

– De dreper oss om ikke du er her.

Allerede da begynte hun å føle at hun hadde et ansvar for å protestere mot uretten. Kort tid etter denne sjokkartede opplevelsen, inviterte Redd Barna henne til en landsby hvor det ikke var en eneste mann igjen.

– Alle var utryddet, forklarer Kirsten.

Der snakket hun med en kvinne som hadde vært på leting etter mannen sin. Da hun fant ham på politistasjonen, helte de bensin over ham og tente på, foran øynene på henne.

– Da ble jeg forbanna! Det er vel det at jeg ble så forbanna som gjorde at jeg stadig har reist tilbake til Guatemala.

Dypt inntrykk gjorde også et møte ved mayaruinene i Tikal. Stedet hadde tiltrukket seg mange turister, blant dem noen amerikanere. Utpå kvelden, etter å ha drukket litt for mye, fortalte de om drap de hadde vært med på i Mellom-Amerika.

– Jeg begynte å se at det var noe veldig galt som foregikk.

Minst 200.000 mennesker ble drept eller forsvunnet under borgerkrigen, som pågikk mellom 1960 og 1996, ifølge Amnesty. 80 prosent av ofrene var urfolk. En sannhetskommisjon konkluderte i 1997 med at staten sto bak over 90 prosent av menneskerettighetsbruddene og var ansvarlig for forbrytelser mot menneskeheten og folkemord mot landets mayaflertall.

Krigen her hjemme

Noe av det første Kirsten husker, er at hun står i solskinnet og blir kledd på, da noen med ett kommer for å si at krigen har brutt ut. Den gang var hun bare tre år. Mens faren hennes dro til Valdres for å slåss, tok moren med seg døtrene inn i landet. Lenge visste de ikke om han levde eller var død. Kirsten husker en gammeldags, brun telefon som hang på veggen hjemme. Moren svarer da den ringer. «Han lever! Pappa lever!» utbryter hun, og datteren kan se at hun gråter.

I krigsårene lærte jenta å holde på hemmeligheter, siden morfaren satt i fengsel og familien måtte gå i dekning.

– Jeg måtte gå på skolen og si at jeg skulle hjem, men jeg bodde ikke hjemme. Jeg visste veldig mye som jeg ikke måtte si til noen.

Hun kan huske at de flyktet til Sverige i en båt, og at hun lå livredd i mannskapslugaren og merket at de ble beskutt. Kirsten skynder seg å legge til at det ikke var så alvorlig, sammenliknet med hva mange andre har opplevd. Samtidig gjør nettopp det at hun selv måtte flykte hjemmefra som barn, at hun føler et slags fellesskap med flyktninger rundt omkring i verden.

Opprørsk

Valdres har alltid vært et fristed for Kirsten. Da hun var liten, elsket hun å gå tur i fjellet og stikke innom fjøset på nabogården for å besøke dyrene og smake på den hjemmelagde brunosten. Før hun skulle dra hjem til Oslo igjen, pleide hun å stikke innom fjøset for å få med seg lukten fra husdyrene. Hun ble aldri helt den pene og pyntelige kvinnen moren forsøkte å oppdra henne til:

– Min mor var en gang en veldig vakker dame. Og det var målet: Man skulle være vakker og gifte seg rikt. Det passet ikke meg, konstaterer Kirsten, som foretrakk olabukser.

Da hun reiste til England som 17-åring og ble kjent med en mann fra Vest-Afrika, tok folk stor avstand fra dette. Selv om forholdet ikke kunne vare, lærte det Kirsten noe om undertrykking, kampen mot koloniveldet, og om visse fordommer som var høyst levende i hennes egen omgangskrets. Nå var det ikke så mye som skulle til for å forskrekke slekta. Da hun forelsket seg i han som skulle bli ektemannen hennes, fikk hun klar beskjed fra mormoren:

– I vår familie gifter man seg ikke med noen som heter Olsen!

På tross av at borgerligheten til tider opplevdes som en tvangstrøye, påpeker hun at familien også ga henne trygghet. Og gift ble hun, selv om mannen heller ikke passet inn blant vennene fra kunstakademiet, hvor hun studerte. Etter å ha vært soldat under andre verdenskrig, hadde han endt opp i Forsvarsdepartementet.

Ekteparet var politisk uenige og kunne diskutere høylytt, men de hadde et veldig nært forhold og forble lykkelig gift i 36 år. Overbevisningen om at den andre hadde tatt sitt standpunkt ut fra hederlige premisser, lå til grunn for den gjensidige respekten de følte for hverandre, forklarer Kirsten. Noe var de enige om, deriblant viktigheten av et rettssystem som fungerer. En annen ting var like viktig:

– Han hadde veldig humoristisk sans, sier Kirsten og smiler.

Besøk fra Rigoberta Menchú

Kanskje er det denne evnen til å navigere mellom ulike miljøer – hjemmet på Oslo vestkant, gårdene i Valdres, kunstakademiet, mannens kollegaer i Forsvarsdepartementet – som gjorde det mulig for Kirsten å komme så nært innpå mayakvinnene i Guatemala? I alle fall fikk Rigoberta Menchú bo hos Kirsten under et besøk i Norge i 1988, invitert av Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG). Det forandret Kirsten for alltid. På denne tida var det mange, også nordmenn involvert i fredsprosessen, som mente mayakvinnen var farlig, fordi hun var for radikal. Kirsten, derimot, ble sterkt grepet av det hun fikk høre:

– Rigoberta fortalte at hæren hadde drept mange menn, og at kvinnene var i en helt forferdelig situasjon. Kvinner ble voldtatt for å kaste skam over familien.

Enkene ble også beskyldt for å samarbeide med URNG-geriljaen og truet på livet. I et samfunn gjennomsyret av frykt, hvor urfolk ble betraktet som underlegne, klarte 4000 kvinner å bygge opp enkeorganisasjonen Coordinadora Nacional de Viudas de Guatemala (Conavigua), som er en pioner innen menneskerettighetsarbeid og aktiv, fredelig motstand.

Møtet med Menchú førte til at Kirsten og noen andre kvinner stiftet et kvinneutvalg i LAG. Året etter var de med på TV-aksjonen «Kvinner i tredje verden». Siden har kvinneutvalget hatt et nært samarbeid med Conavigua, og Kirsten har stått sentralt i dette arbeidet.

26INNMelli-Olsen04Foto: Monica Fagereng Larsen.

Enke-fellesskapet

I 1992, samme år som Rigoberta Menchú fikk Nobels fredspris, ble Kirstens mann syk og døde. Det var et enormt tap for henne. Mens hun ennå var tynget av sorg, reiste hun til Guatemala for å besøke enkeorganisasjonen. Mayakvinnene forsto hvordan hun hadde det og støttet henne gjennom den vanskelige tida.

Samtidig fikk Kirsten mulighet til å gjøre noe meningsfullt, i stedet for å bli sittende hjemme og synes synd på seg selv. Hun ble med kvinnene i alle deres aktiviteter.

– Det var en veldig styrke i det samholdet, påpeker hun.

På den tida sto Guatemala midt oppi borgerkrigen, men det skremte ikke Kirsten. Selv betegner hun seg som «mer sint enn redd», og betrakter det som en styrke. Mayakvinnene håndterte farene med galgenhumor, noe Kirsten kjente seg igjen i.

– Da de ble virkelig truet, ble jeg sendt til å åpne døra, sier hun og ler.

Siden har solidaritetsaktivisten vært med på litt av hvert. Blant annet slapp hun forbi hærens kontrollposter med tegnesaker til barna i de sivile motstandssamfunnene Comunidades de Poblaciones en Resistencia, som ble etablert dypt inne i urskogen som følge av forfølgelsen fra hæren. Resultatet ble en utstilling både i Oslo rådhus og på Barnekunstmuseet.

Hun var også på stedet like etter massakren i en kirke i Acteal i Chiapas, i det sørlige Mexico. 45 mennesker ble drept, og Kirsten dro for å snakke med de pårørende. Etterpå mente noen at hun var blitt ettersøkt på TV.

Feliciana Macario fra Conavigua forteller på telefon fra Guatemala at den norske kvinnen har betydd veldig mye for dem, ikke minst fordi hun har støttet dem i kampen for å overvinne frykten, kreve sine rettigheter og bli hørt. At de har bygget opp et så nært tillitsforhold, skyldes blant annet at Kirsten foretrekker å bo hjemme hos kvinnene, noe som gjør at hun kommer tett innpå dem og virkeligheten deres.

– Hun er en del av oss, lever sammen med oss og erfarer det vi erfarer, sier Macario.

Straffefrihet og ny forfølgelse

– Fredsprosessen i Guatemala er også et norsk ansvar, påpeker Kirsten, som var der i april og mener at situasjonen har blitt mye verre i det siste. Norge var en av støttespillerne for forhandlingene mellom regjeringen og URNG-geriljaen, som endte med en fredsavtale i 1996. Til å begynne med var Kirsten optimist. I fjor ble tidligere president Efraín Ríos Montt, som styrte i den blodige tida mellom 1982 og 1983, dømt til 80 års fengsel for folkemord.

Han ble funnet skyldig i drap, tortur og fordrivelse av nesten 1800 mayaindianere, men dommen ble raskt opphevet av grunnlovsdomstolen. Siden ble statsadvokaten som var en pådriver for rettsoppgjøret fjernet, og kongressen vedtok at det ikke har funnet sted noe folkemord likevel. Landets nåværende president er imidlertid beskyldt for å ha medvirket til grove menneskerettighetsbrudd.

– Otto Pérez Molina har sine svin på skogen, og får støtte til å marginalisere og kriminalisere dem som krever at han følger vanlig rettspraksis, påpeker Kirsten.

– Den freden han ønsker er ikke den freden de fortsatt jobber for å oppnå, nemlig en fred hvor det juridiske systemet fungerer, hvor det ikke er mafiosos på høyt nivå. Det er veldig farlig.

Hun viser til at to brødre av Rosalina Tuyuc har blitt drept de siste par årene, og at mange
menneskerettighetsforkjempere fortsatt blir truet.

Den norske hverdagen

– Det er vanskeligere å komme hjem enn å reise ut, innrømmer Kirsten. Etter å ha levd så tett på mennesker som har opplevd forferdelige ting, har hun problemer med å tilpasse seg selvfølgelighetene i Norge. Det norske samfunnet, med all sin velstand, kan være utrolig kjedelig, synes hun.

Samtidig har hun en familie her hjemme som hun er veldig glad i. Når jeg besøker henne på hytta, er datteren Brita, hennes mann og barnebarnet Tallak sammen med henne. Kirsten er ikke den typen bestemor som sitter hjemme og strikker, men hun er engasjert i barnebarna sine likevel, og blir gjerne med på tur.

Når jeg spør hvorfor hun har noen mørkerøde, dype kutt på leggene, forklarer hun at hun to dager tidligere skulle bli med barnebarnet opp til fjellet Rundemellen, som man kan se fra hytta. I stedet for å følge den stien alle andre pleier å ta, ville gutten prøve ut en ny rute.

– Han går sin egen vei, og jeg føler mye fellesskap med ham, kommenterer bestemoren, som klatret oppover fjellet på alle fire, til hun ble så oppskrapt at hun måtte snu.

– Det var ikke verre enn at jeg gikk opp på et annet fjell dagen etter.

Episoden minner meg om da hun dukket opp i Colombias hovedstad Bogotá med krykker for et par år siden. 76-åringen hadde forstuet foten like før hun skulle dra fra Norge, men nektet å avlyse turen.

Det er fredelig og godt å være på den gamle prestegården oppe i Valdres, enn så lenge. Men solidaritetsarbeidet fortsetter, og hun tror det blir flere reiser til Latin-Amerika. Noen pensjonistforening har hun ikke tenkt å melde seg inn i.

– Jeg gidder ikke å bli gammel!

*

Dette portrettet sto på trykk i Klassekampen 26. juli 2014.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Guatemala, menneskerettigheter, væpnet konflikt og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s