Krigens ofre snakker ut

Jessika Hoyos

HISTORISK MØTE I HAVANNA: Den colombianske regjeringen og Farc-geriljaen har innsett at de ikke kan skape fred uten ofrenes deltakelse.

Ofrenes aktive deltakelse og bidrag til å få sannheten på bordet er en forutsetning for fred og forsoning. Det er konklusjonen etter at en delegasjon av ofre for den væpnede konflikten i Colombia kom til Havanna for å møte representanter for den colombianske regjeringen og Farc-geriljaen ansikt til ansikt. Klassekampen har møtt to av ofrene, som har lagt traumer og hat bak seg og bringer håp og konkrete forslag til forhandlingsbordet.

­- Det er veldig tøft å minnes den systematiske volden mot fagorganiserte og erfaringene til andre ofre, forteller Jessika Hoyos etter å ha sittet store deler av dagen i møte med forhandlingspartene.

– Men det fyller meg med håp at vi ser ut til å nærme oss en fredsavtale, sier hun entusiastisk.

Den unge kvinnen er en av elleve ofre for overgrep begått av staten, de paramilitære gruppene og geriljaen som har blitt utvalgt av FN, Det nasjonale universitetet og kirken under stort hemmelighold. Hver og en av dem har fått dele sine personlige erfaringer, refleksjoner og innspill med partene bak lukkede dører. Hoyos, som også er en engasjert menneskerettighetsadvokat, forteller at forhandlingspartene lyttet oppmerksomt og respektfullt til ofrene.

Cuba har de siste to årene vært vert for fredsforhandlinger mellom regjeringen og geriljaen, hvor Norge spiller en viktig rolle som tilrettelegger. Under det colombianske presidentvalget i midten av juni, ble president Juan Manuel Santos gjenvalgt, og fikk dermed et klart mandat til å fortsette fredsprosessen. Siden midten av juli har konfliktens ofre stått på agendaen.

I Colombia har de krigende partene gjennom 50 år med krig tatt i bruk de mest brutale og umenneskelige metoder. Ikke først og fremst overfor hverandre, men overfor sivile: Statlige aktører og paramilitære har torturert, drept og «forsvunnet» fagorganiserte, studentaktivister og opposisjonelle og etterlatt pårørende i en uutholdelig uvisshet. Hæren har drept uskyldige ungdommer, kledd dem ut som opprørere og feiret drapene som framskritt i «krigen mot terror». De paramilitære gruppene har stått bak bestialske massakrer. Geriljaen har holdt politikere kidnappet i årevis i konsentrasjonsleirliknende fengsler i jungelen. Alle parter er ansvarlige for å true småbrukere, urfolk og afro-colombianere på livet og fordrive dem fra jorda deres.

Endelig ser det ut til at krigen kan ta slutt, men det kan ikke skje over hodet på Colombias 6,7 millioner ofre. Det er ikke lenger mulig å bygge fred basert på to krigende parters gjensidige tilgivelse og straffefrihet. Dette har både den colombianske regjeringen og Farc-geriljaen innsett. Derfor har de invitert ofrene til Havanna for å møte forhandlingspartene. Hoyos deltok i delegasjon nummer to av fem som kommer til å reise til Cuba i løpet av høsten.

Statens ansvar

Da Hoyos var 16 år ble faren Jorge Darío, som var fagforeningsmann, drept av paramilitære i samarbeid med politiet. I møtet med partene snakket hun både om drapet på faren og om den utbredte volden som har rammet fagbevegelsen. Minst 2800 fagorganiserte har blitt drept, ifølge organisasjonen Escuela Nacional Sindical. Hvis man regner med de pårørende, kan fagbevegelsen vise til mer enn 20.000 ofre.

Volden har hatt negative konsekvenser for det colombianske demokratiet som helhet, påpeker Hoyos. Mistilliten overfor staten er fortsatt stor. For å bygge tillit, er første skritt at staten må innrømme betydelige overgrep. Enda viktigere er det at volden, truslene og stigmatiseringen mot fagorganiserte må opphøre en gang for alle.

– Vi trenger rettferdighet, men det betyr ikke hevn. Rettferdighet betyr sannhet og anerkjennelse. Vi må få vite hvem som har tjent på volden mot de fagorganiserte.

I likhet med andre ofre, understreker Hoyos at sannheten må komme for en dag om det virkelig skal bli fred i Colombia. Hun har tatt med seg et forslag til lovendring som skal sørge for at staten prioriterer rettighetene til fagorganiserte framfor næringslivets interesser. I tillegg etterlyser hun en grunnleggende endring i den militære doktrinen.

– Så lenge fagorganiserte og andre som tenker annerledes fortsetter å bli betraktet som fiender og stigmatiseres, kan vi ikke snakke om fred.
Ofrenes og sivilsamfunnets deltakelse

Ofrene tente et levende lys på bordet til hver av forhandlingspartene da de møttes.

– Det er et lys av håp, for at dere skal oppfylle løftene og ikke reise dere fra forhandlingsbordet før dere kommer til enighet, sa Jessika Hoyos til partene.

– Men det er også et lys som representerer ofrenes forpliktelse. Vi har arbeidet for freden lenge, og vi forplikter oss til å fortsette å gjøre det.

Den engasjerte kvinnen sier det er avgjørende at ofrene organiserer seg og blir involvert i fredsprosessen.

– Vi må bryte ned frykten, bekjempe kunnskapsløsheten og håpløsheten og få det colombianske samfunnet til å skjønne at freden angår dem.

Store deler av samfunnet har vært apatisk overfor krigens ofre. Etter sammenbruddet i forrige fredsprosess i 2002, vokste det i tillegg fram en skepsis mot en politisk løsning på konflikten, noe krigshissere som tidligere president Uribe har bidratt til. Gjennom sine åtte år ved makten benektet han at det eksisterte en væpnet konflikt, stemplet geriljaen som terrorister og forsøkte å nedkjempe disse militært. Dette gjorde det også vanskelig å diskutere konfliktens årsaker offentlig, fordi man risikerte å bli stemplet som geriljasympatisør.

Etter at Santos-regjeringen og Farc-geriljaen satte seg ved forhandlingsbordet i 2012, har de holdt en lav profil. Spesielt regjeringen har vært forsiktig med å snakke med mediene, noe som har skapt en viss avstand mellom forhandlingsbordet og Colombia. Fordelen er at det har gjort det mulig å forhandle mer eller mindre i ro og mak om kontroversielle tema som reformer på landsbygda og om geriljaens politiske deltakelse. Ofrenes besøk i Havanna er med på å endre dette:

– Denne prosessen begynner å åpne seg mer og mer. Colombianerne vil få mulighet til å delta i større og større grad, sier Dag Nylander, UDs spesialutsending til Havanna.

Tanken er at fredsavtalen skal sette sivilsamfunnet i stand til å bygge freden nedenfra og fra regionene mot sentrum, påpeker han.

Både regjeringen og geriljaen har forventninger til ofrenes og sivilsamfunnets aktive deltakelse. Dagen etter møtet med ofrene i Havanna påpekte Iván Márquez, Farc-geriljaens forhandlingsleder, at konfliktens ofre bør spille en avgjørende rolle i prosessen.

– Nå, mer enn noensinne tidligere, hever vi stemmen for å kreve at regjeringen må åpne dørene for at hele samfunnet kan få ta del i forhandlingene, uten trusler om rettsforfølgelse og gjennom å tilby mekanismer som gjør det mulig for de fattigste sektorene å delta.

Ikke passive ofre

Uttalelsen står i kontrast til en artikkel Farc-geriljaen la ut på nettsida si i begynnelsen av september. Clara Rojas, som geriljaen holdt kidnappet i seks år, ble utsatt for et respektløst personangrep og det ble sagt at hun ikke hadde «rett» til å kalle seg et offer. Farc-forhandlerne unnskyldte seg med at artikkelen var skrevet av en geriljasoldat og at den ikke representerte organisasjonens offisielle posisjon.

Fortsatt sitter det langt inne hos partene å innrømme at de har et konkret ansvar for systematiske overgrep. Likevel har det vært en klar utvikling i partenes tilnærming til ofrene fra den første pressekonferansen i Hurdal i oktober 2012 og fram til nå. Farc-geriljaen var i utgangspunktet mest opptatt av å framstille seg selv om et offer, mens regjeringen har svart på anklager om overgrep med beskyldninger om at anklagene i realiteten er et ledd i en svertekampanje mot hæren.

Nå anerkjenner partene konfliktens ofre som politiske subjekt med rettigheter. Dette er i tråd med lov 1448, om ofrenes rett til oppreisning og tilbakeføring av jord, som kom i 2011, forklarer Paula Gaviria. Lederen for la Unidad para las Víctimas, det statlige organet som har ansvar for oppreisning til ofrene i Colombia, innrømmer at det også har skjedd en endring i måten offentlige funksjonærer behandler ofrene på: Tidligere ble de sett på som passive mottakere av hjelp, som staten ikke egentlig brydde seg om, men nå blir de betraktet som samfunnsborgere.

Rundt 430.000 colombianere har fått oppreisning til nå. Staten tilbyr både individuell og kollektiv oppreisning. Sistnevnte gjelder for lokalsamfunn og organisasjoner, deriblant til urfolk og afro-colombianere, fagbevegelse, småbrukerorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner og journalister. For mange av disse er ikke den økonomiske erstatningen viktigst. De er mer opptatt av at staten må bidra til oppklaring av sannheten, rettsforfølgelse, bevisstgjøring og organisasjonsbygging. Til sammen representerer de ulike grupperingene rundt 1,5 millioner mennesker over hele landet.

– Dette er fredsbyggere, sier Gaviria.

Blant ofrene fins det mange colombianere som har vært engasjerte i lokalsamfunn og organisasjonsliv over lang tid. Skepsisen til staten har vært stor, men tilliten begynner nå å bygges opp, noe som gjør det mulig å samarbeide om å håndtere de skadene konflikten har påført enkeltmennesker, lokalsamfunn og organisasjoner.

– Det som foregår nå, med fredsprosessen og oppreisningen til ofrene, er et forsøk på å utvide demokratiet og å skape bevissthet om at man ikke kan drepe dem som tenker annerledes.

Likevel fins det fortsatt mange ofre som har blitt utsatt for stigmatisering, trusler og drap, enten de snakker høyt om sine erfaringer, krever rettighetene sine oppfylt eller viser tegn til forsoning med sine overgripere.

– Med en gang du begynner å åpne opp demokratiet, vil folk komme med kritikk og stille krav. Dermed kommer syklusen av stigmatisering og forfølgelse tilbake, om enn i mindre grad enn før.

Gaviria forsikrer om at myndighetene har utviklet nye, forebyggende beskyttelsestiltak og at 900 ofre får beskyttelse fra staten i dag.

Ofrenes rolle er avgjørende for fredsbyggingen, fordi de vil kunne orientere samfunnet når det gjelder å håndtere alt det vonde og gi fortida en ny mening, mener Gaviria. Konfliktens ofre har allerede gått et langt stykke på dette feltet, mens resten av samfunnet henger etter.

– Jeg opplever at ofrene har en enorm evne til å tilgi og se framover. Det fins mer medmenneskelighet hos ofrene enn hos oss som ikke er ofre, sier hun selvkritisk.

Frihet fra hat

Consuelo 2

– Det har gått seks år siden jeg ble fri, sier Consuelo González de Perdomo, tidligere kongressmedlem for det liberale partiet.

– Den tiden har jeg investert i øvelser for å overvinne enhver følelse som måtte være igjen i meg etter den grusomme opplevelsen det var å være kidnappet.

Klassekampen møter henne etter at hun har sittet ansikt til ansikt med Farc-geriljaen, som kidnappet henne nøyaktig 13 år tidligere. På den tida satt opprørerne i fredsforhandlinger med Patrana-regjeringen. González ble holdt fanget i seks vonde år, redusert til en brikke i spillet for å utveksle fengslede geriljasoldater mot kidnappede – en plan president Uribe nektet å bli med på. Kvinnen i 60-årene er en av nesten 32.000 personer som har vært kidnappet i Colombia. Hun snakker sakte og gjennomtenkt og utstråler en rolig verdighet:

– Det eneste jeg ønsker, er å nyte friheten min fullt ut. Å bære på en negativ følelse som hat, innebærer at friheten min vil bli begrenset. Jeg føler meg fullstendig fri, både følelsesmessig og tankemessig, og det gir meg en stor ro.

Denne roen tok hun med seg inn i møtet med Farc-geriljaen og regjeringen.

– Jeg sa til geriljaen at jeg ikke under noen omstendighet aksepterer at politiske forslag blir fremmet gjennom voldelige handlinger. I tillegg ga jeg uttrykk for at det er akutt at de, som en av konfliktens aktører, gjør alle nødvendige anstrengelser for at denne prosessen skal bli vellykket.

Den tidligere politikeren er overbevist at ofrenes rolle i prosessen er avgjørende, og håper vitnesbyrdene deres vil få partene til å reflektere. Hun mener representanter for ofrene bør delta aktivt i utarbeidelsen av den statlige politikken overfor ofrene. Selv om hun ikke vet nøyaktig hva slags rolle hun selv kommer til å spille, så ser hun for seg at hun kommer til å bidra til fredsbyggingen.

Det kommer ikke til å bli enkelt å komme fram til en avtale, og fasen som følger etterpå, er også krevende, sier González. Både fordi samfunnet må tilrettelegge for at tidligere geriljasoldater kan bli aktive samfunnsborgere, og fordi staten og kongressen er nødt til å gjennomføre sosiale, økonomiske og politiske reformer.

-Post-konflikten kommer til å ha en høy pris, men krigens kostnader er mye høyere.

 Denne reportasjen sto på trykk i Klassekampen 17. september 2014. 

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Nyheter og politikk og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s