En geriljaveteran beretter

Paris

– Vi har en dyp vilje til å finne en løsning på konflikten. Men hvis betingelsene ikke oppfylles, kommer vi til å fortsette kampen i 100 år til, sier Andrés París, talsmann for Farc-geriljaen.

– Prosessen er på god vei, sier Andrés París, Farc-geriljaens pressetalsmann og medlem av forhandlingsdelegasjonen i Havanna, som i nærmere to år har sittet i fredssamtaler med regjeringsdelegasjonen, utnevnt av Colombias president Juan Manuel Santos. Jeg møter ham på et hotell i Havanna i tilknytning til Palacio de Convenciones, hvor fredsprosessen utspiller seg. Den sivilt kledde geriljalederen med vennlig framtoning stiller meg først noen kontrollspørsmål, før jeg får lov til å begynne intervjuet. Idet jeg tar fram opptakspilleren, sier han spøkefullt:

– Ethvert intervju er som et stevnemøte med døden…

Hastverk

Siden fredsprosessen begynte i 2012, har geriljaen og regjeringen blitt enige om tre del-avtaler, knyttet til jordproblematikk, politisk deltakelse og narkotikaproduksjon. Partene er fortsatt dypt uenige om viktige tema. Det er forståelig, påpeker Paris, men han skjønner ikke hvorfor regjeringen ser ut til å legge opp til at fredsavtalen skal være i boks innen desember.

– Hva er det som haster sånn? Vi ønsker å fortsette med den rytmen som er nødvendig for å konsolidere avtalene, slik vi har gjort til nå. Vi har et utkast, men visse tema ble lagt på is og må tas opp igjen. Vi tror det er bedre å være realister og fornuftige.

Geriljalederen er opprørt over at enkelte generaler ser ut til å mene at prosessen vil kulminere med geriljaens overgivelse.

– Farc har en vilje til å kjempe for freden. Men vi kommer ikke til å overgi oss. Enten fører dette til en endelig avtale og reformer, eller så blir det ingenting av.

Jordreform avgjørende

At partene har blitt enige om å skape nye muligheter for Colombias småbrukere har vært viktig. Likevel er ikke geriljaen helt fornøyd. Fortsatt ønsker de å gjenoppta diskusjonen om de store jordeiendommene og behovet for jordreform.

– Er den sosiale klassen Santos representerer villig til å fordele jord og overlevere den til småbøndene? Vi tviler på det, men om Santos virkelig satser på freden, må han satse på jordreform.

Farc-geriljaen har i alle år trukket fram de ekstreme sosiale forskjellene på landsbygda og ellers i Colombia som en av grunnene til at de tok til våpen. De stiller staten til ansvar for alle småbrukere som lever under fattigdomsgrensen, alle arbeidere som lever på uverdige lønninger og mangler grunnleggende arbeidstakerrettigheter og alle unge som ikke har tilgang på utdanning.

Når det gjelder punktet om politisk deltakelse, er også forhandlingsresultatet viktig, sier Paris. Samtidig er Farc-geriljaen bekymret for de paramilitære gruppene og disses arvtakere. Den paramilitære alliansen Autodefensas Unidas de Colombia ble offisielt demobilisert i 2003-2006. I kjølvannet oppsto det nye væpnede grupperinger som regjeringen kaller for kriminelle bander, men som Farc-geriljaen insisterer på å kalle paramilitære.

De illegale gruppene står blant annet bak trusler og drap mot ofre for konflikten som kjemper for sine rettigheter, ikke minst retten til å vende tilbake til jorda si. Farc-geriljaen frykter at arvtakerne til de paramilitære gruppene også vil forsøke å ta livet av dem om de legger ned våpnene og tar del i politisk liv.

– I Havanna må vi komme til enighet om en total oppløsning av de paramilitære, og alle forbindelser disse har med staten må opphøre.

Geriljaveteran

Når jeg spør Jesús Emilio Carvajalino, som er det egentlige navnet til Paris, om hans egen bakgrunn, svarer han at det er vanskelig å svare på personlige spørsmål. Likevel forteller han at han har bakgrunn fra ungkommunistene og som studentaktivist på videregående og universitetet. Han gikk inn i Farc-geriljaen for 30 år siden, på den tida volden mot venstresida begynte å tilspisse seg.

– To av brødrene mine ble drept av politiet. De var med i M-19-geriljaen. Hvis jeg ikke hadde blitt med i geriljaen, ville jeg vært enda et kadaver. Nå er jeg en av fredens protagonister, sier han ubeskjedent.

Geriljalederen har imidlertid selv svin på skogen, ifølge den colombianske nettavisa Verdad Abierta. Han fikk tidlig ansvar for en skole for geriljasoldater, hvor han skal ha gitt ordre om å henrette flere av elevene, noe som førte til at han ble sanksjonert i 1990.

Farc-geriljaen har provosert mange colombianere med uttalelser om at de er konfliktens første ofre. Problematikken er komplisert, fordi mange geriljasoldater faktisk har en fortid som forfulgte venstreaktivister, samtidig som geriljaen i løpet av 50 års krigføring har begått talløse overgrep og har fått mange liv på samvittigheten.

Møte med krigens ofre

– Det er klart man blir berørt av konene og mødrene som er rammet av geriljaens «tilbakeholdelse» [geriljaens ord for kidnapping, jorn.anm.] og av pårørende av personer som har blitt drept i geriljaens aksjoner, sier Andrés París om besøket fra krigens ofre i Havanna i september.

– Men også av de tusenvis eller millioner av colombianere som har lidd under statens vold, skynder han seg å legge til.

Farc-geriljaen har erklært at de vil ta sin del av ansvaret for volden. Begge forhandlingspartene er innstilt på å anerkjenne ofrene og legge grusomhetene bak seg, og er enige om at den beste måten å gi ofrene oppreisning er å undertegne en fredsavtale, sier París.

– Hvis de som er rammet av konflikten er villige til å gjøre en innsats for freden, på tross av smerten de bærer på, så bør de kjempende partene også ta det samme skrittet for å få en slutt på konflikten.

Paris insisterer på at sannheten må komme for en dag, inkludert den som dreier seg om geriljaens ofre. All lidelse må veie like tungt, enten det er staten, de paramilitære eller geriljaen som har skylden. Likevel har ikke partene et like stort ansvar. Staten er ansvarlig for minst 85 prosent, hevder han. På tross av dette, er mediene etter hans mening bare opptatt av «Farcs ofre» og forsøker å forvandle møtet mellom partene og ofrene til en Nürnbergprosess mot geriljaen.

Geriljaens ansvar er det vanskeligere for opprørslederen å tallfeste.

– Hypotetisk sett, hvis vi har 100 ofre for konflikten, og hvis 99 prosent er statens ansvar og vi innrømmer ansvar for én prosent, så vil det være tilstrekkelig til å sende oss til Den internasjonale straffedomstolen.

I realiteten er nok geriljaen ansvarlig for betydelig mer enn én prosent av overgrepene som er begått i Colombias langvarige borgerkrig. Av 20.000 drap på sivile mellom 2001 og 2009, anslår menneskerettighetsorganisasjonen Corporación Colombiana de Juristas at staten er direkte ansvarlig for nærmere 17 prosent og indirekte ansvarlig for 78 prosent, hvis man regner med overgrep begått av paramilitære. Geriljaen, på sin side, er ansvarlig for 21,6 prosent.

Frykter fengsel

Når geriljaen fortsatt er unnvikende med tanke på å innrømme sitt eget ansvar, er det også knyttet til frykten for lange fengselsdommer.

– De holder på å bygge fengsler for hver og en av oss. I Bogotá, Cali og Medellín, sier Andrés Paris. 

De sektorene som er mest kritiske til fredsprosessen, representert ved tidligere president Álvaro Uribe, har hele tida ropt etter fengselsstraff og beskyldt regjeringen for at prosessen vil ende med straffefrihet. Regjeringen har svart at de må forholde seg til internasjonale lover, noe som innebærer at ansvarlige for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ikke kan forbli ustraffet. Nøyaktig hva dette innebærer, er ennå ikke klart.

– Hinsides antallet rettssaker og antall år i fengsel, vil kampen mot straffefriheten konsentreres om å avdekke hva som skjedde og hvorfor, å anerkjenne ofrene og gi dem en helhetlig og rask oppreisning, uttalte regjeringens forhandlingsleder Humberto de la Calle i mai.

Farc-geriljaen er spesielt kjent for sine mange og langvarige kidnappinger. Mens de satt i fredssamtaler med Pastrana-regjeringen, kidnappet de nesten 3000 mennesker. Historiene om ydmykelser, overgrep og drap er mange, noe Andrés París ikke er spesielt interessert i å snakke om. Når jeg spør om forholdet mellom opprørernes revolusjonære etikk og kidnappingene, bruker han først lang tid på å si at geriljaen ikke bruker ordet kidnappinger, men snakker om krigsfanger og retenidos – tilbakeholdte.

– Vi vedtok aldri noen kidnappingspolitikk. Vi vedtok en finansieringspolitikk som inkluderte økonomisk motivert tilbakeholdelse. Denne politikken praktiserte vi inntil vi så oss nødt til å slutte.

Geriljalederen framholder at kidnappingene ble en industri som både narkokarteller, kriminelle og statlige aktører ble involvert i. Derfor sluttet de med det, hevder han, og kommer med en klagetale om hvor vanskelig det er å drive geriljakrig nå til dags:

– Ikke kan vi plante landminer. Ikke kan vi rekruttere ungdommer. Ikke kan vi ha damer. Ikke kan vi skaffe oss økonomiske midler. Menneskerettighetene gjør at vi ikke kan gjøre noe. En dag oppdager de at vi puster, og sier «dere puster, og det er et brudd på rettighetene!»

Ønsker ikke noe show 

Er Farc-geriljaen villig til å be ofrene om unnskyldning for de overgrepene de har begått? París svarer at den beste måten å be om unnskyldning på, er å gjøre slutt på konflikten og dens årsaker. Geriljaen er ikke interessert i å lage noe medieshow hvor de ber formelt om unnskyldning, bare fordi de gir store avisoverskrifter.

De har riktignok foreslått en dag hvor «alle» – både militære, regjeringen, geriljaen, prester, nonner og kongressmedlemmer – angrer på det de måtte ha gjort galt, på samme tidspunkt, men på ulike steder. Samtidig er Paris usikker på hvordan det kommer til å bli mottatt.

– Hvis vi ber om unnskyldning, kommer høyresida til å si at det er hykleri, mens venstresida kommer til å si: «se, nå har de tvunget dem i kne!».

Som for å komme kritikerne på venstresida i forkjøpet, legger han til:

– Vi har en dyp vilje til å finne en løsning på konflikten. Men hvis betingelsene ikke oppfylles, kommer vi til å fortsette kampen i 100 år til.

Denne reportasjen sto på trykk i Klassekampen 26. september.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s