Fanget i krigens logikk: Santos og Farc må bestemme seg for freden

Børge Brende og Santos

Den colombianske regjeringen og Farc-geriljaen, som har sittet i fredsforhandlinger siden 2012, er fortsatt fanget i krigens logikk, innrømmet president Juan Manuel Santos under sitt norgesbesøk.

– En militær «seier» fører ikke til fred lenger, for i dagens asymmetriske kriger unnslipper seieren oss alltid og leder ut i en ny krig etter krigen. På den andre siden er det farlig naivt å tro at utøvelse av makt og evnen til å inngi frykt ikke er nødvendig lenger, sa president Santos da han møtte fredsmeglere fra hele verden på Losby Gods utenfor Oslo i dag.

Presidenten understreket at det ikke fins noen militær løsning på den over femti år gamle væpnede konflikten i Colombia, men la til at «vi er fortsatt fanget i krigens logikk». Uttalelsene gjenspeiler det tvetydige budskapet som både regjeringen og Farc-geriljaen sender til landets innbyggere nå om dagen: På den ene sida forhandler de om fred i Havanna, og på den andre sida fortsetter kamphandlingene på den colombianske landsbygda.

På forumet fortalte Santos om framgangen i fredsprosessen mellom regjeringen og Farc-geriljaen, som startet i Norge høsten 2012. De bitre fiendene har klart å bli enige om tre viktige temaer: reformer på landsbygda, inkludert tilgang til jord og utviklingsprogrammer; politisk deltakelse for sektorer som har vært marginalisert; og bekjempelse av narkotikaproduksjon og –handel. Partene har etablert et underutvalg for kjønnsspørsmål i en konflikt som har rammet kvinner spesielt, og inngått en viktig avtale om minerydding.

Det siste året har partene forsøkt å komme til enighet om et svært krevende punkt knyttet til ofrenes rettigheter. Fem delegasjoner av krigsofre har vært på besøk og formidlet sine erfaringer og innspill, og partene har blitt enige om å etablere en uavhengig sannhetskommisjon som skal belyse hva som har foregått gjennom en femti år lang krig som har etterlatt seg over sju millioner ofre. De gjenstående spørsmålene går blant annet på hva slags overgangsrettferdighet som skal gjelde. Om den krevende balansen mellom partenes interesser og ofrenes rettigheter, sa Santos at det vil være aktuelt både med rettslige og utenomrettslige mekanismer, og at det kan tenkes at de som er villige til å fortelle sannheten og gi ofrene oppreisning vil få en «spesiell straffebehandling». 

På tross av Santos’ forsikringer om at ofrene står i sentrum for fredsløsningen, fortsetter stadig nye colombianere å rammes av konflikten. Da fredsprosessen startet, ble partene enige om at de skulle forhandle uten våpenhvile, noe som fra regjeringens side ble begrunnet med at geriljaen under forrige fredsprosess hadde misbrukt den demilitariserte sonen i El Caguán.

Farc-geriljaen har hele tida insistert på en bilateral våpenhvile og har selv iverksatt en ensidig våpenhvile over lengre tid som de avbrøt for noen uker siden. Etter dette har de blant annet sabotert elektrisitetnettet, noe som har etterlatt de fire byene Tumaco, Buenaventura, Florencia og Ocaña uten strøm. Det begynner å nærme seg voldsnivå som før fredsprosessen startet, skriver nett-tidsskriftet La Silla Vacía.

Forsvarsminister Juan Carlos Pinzón, som nå blir Colombias ambassadør i USA, reagerte med å si at geriljaen hadde «esel-mentalitet», siden de rammet sivile. I så fall er det flere som har samme mentalitet: Hærens dødelige bombeangrep mot Farc-geriljaen, som blant annet tok livet av en av geriljaens forhandlingsdelegater 21. mai, har skapt stor frykt og drevet hundrevis av afrocolombianere på flukt fra sine hjem, melder avisa El Espectador.

Både Santos-regjeringen og Farc-geriljaen snakker altså ett språk ved forhandlingsbordet i Havanna, mens det fortsatt er våpnenes og krigens språk som gjelder mange steder i Colombia. De forsøker å framstå som militært sterke overfor motparten, men ser ikke ut til å ta i betraktning hva slags signal de sender til Colombias innbyggere.

Mange colombianere er skeptiske til fredsprosessen. Optimismen falt fra 54 prosent i september 2012 til 29 prosent i april i år, ifølge en meningsmåling. På den ene sida står de som har kjent statens forfølgelse på kroppen og vært vitne til det utstrakte samarbeidet mellom de brutale paramilitære gruppene og sektorer innenfor de væpnede styrkene, politikken og næringslivet. På den andre sida står de som er rammet av geriljaens overgrep og fortsatt tror på tidligere president Álvaro Uribes militaristiske linje og hans ord om at det «ikke går an å forhandle med terrorister». I tillegg er det mange om opplever at fredsprosessen ikke angår dem. Partene har en stor jobb å gjøre når det gjelder å overbevise alle disse sektorene.

Likevel fins det også modige fredsaktivister. Noen av dem våget å kreve stans i krigshandlingene på en tid da denne typen utspill ble betraktet som et tegn på naivitet, unnfallenhet eller i verste fall samarbeid med «fienden». Det fins kvinneorganisasjoner som har trosset krigsaktørene med budskap om at «vi føder ikke flere barn til krigen» og lokalsamfunn som har stått opp mot alle væpnede aktører som har forsøkt å ta kontroll over territoriene deres. Disse fortjener all den støtten de kan få, både fra partene og fra det internasjonale samfunnet, som ikke kan tillate seg å vende Colombia ryggen i dette historiske øyeblikket.

Partene kan ikke skape fred i Colombia alene. Sivilsamfunnet har en sentral rolle å spille, men folk må kunne delta uten frykt for å bli drept. Ikke bare må geriljaen og de væpnede styrkene inngå en gjensidig våpenhvile så fort som mulig. De nye paramilitære gruppene, som regjeringen kaller «kriminelle bander», må også oppløses. Disse gruppene står bak en rekke trusler mot og drap på sosiale ledere, menneskerettighetsforkjempere, ofre og internt fordrevne som kjemper for jorda si. Angrepene har økt i 2015, ifølge colombianske menneskerettighetsorganisasjoner. De fleste overgrepene forblir ustraffet, noe som bekymrer FN.

En varig fred forutsetter at partene klarer å overbevise det colombianske samfunnet om at det er nødvendig å iverksette reformer på landsbygda, skape rom for politisk deltakelse fra marginaliserte grupper i samfunnet og ta et virkelig oppgjør med fortida. Sannheten må komme på bordet og ofrene må få en fullstendig oppreisning. Men første skritt er å legge krigens logikk bak seg en gang for alle.

Denne kronikken ble publisert i Dagsavisen 25. juni 2015.

Advertisements

Om Kristina Johansen

Frilansskribent, sosialantropolog og forfatter av boka "Frykten har et ansikt". Periodista independiente y antropóloga social. Autora del libro "Frykten har et ansikt" (El miedo tiene un rostro). Freelance writer and social anthropologist. Author of the book "Frykten har et ansikt" (Fear has a face).
Dette innlegget ble publisert i Colombia, fredsprosess, menneskerettigheter, Nyheter og politikk og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s