Las víctimas, puente entre La Habana y Colombia

Nydia-erika-bautista

Nydia Érika Bautista, desaparecida en el 1987.

Las víctimas quieren jugar un papel protagónico en la construcción de la paz en Colombia y Chile está dispuesto a seguir apoyando el proceso. Estas fueron algunas de las conclusiones de un seminario realizado en Chile la semana pasada.

– Las víctimas podríamos ser embajadores y embajadoras de paz, dijo Yanette Bautista en un seminario de alto perfil que tuvo lugar en Santiago de Chile el 20 de octubre. Ella es directora de la Fundación Nydia Erika Bautista y estuvo en la primera delegación de víctimas que viajó a Cuba para encontrarse con el Gobierno colombiano y la guerrilla de las FARC.

El seminario fue organizado por Norwegian Peacebuilding Resource Centre (NOREF) junto con la Fundación Chile 21 y contó con la presencia de académicos, diplomáticos y ONGs de diversos países. El objetivo del seminario era analizar los orígenes de las conversaciones de paz, así como el actual estado del proceso y los desafíos de la implementación de los acuerdos – si es que se llegan a firmar – para luego poder identificar las posibles contribuciones de gobiernos y organizaciones no-gubernamentales de América Latina en un escenario de post-conflicto.

En medio de los enormes retos analizados, la apuesta de las víctimas por la paz y la voluntad de la comunidad internacional de seguir acompañando el proceso son dos factores esperanzadores.

Encuentros y amenazas

– Lloré con el testimonio de las las víctimas de las FARC, y las víctimas de las FARC lloraron con mi testimonio, contó Bautista sobre el encuentro en La Habana.

La defensora de derechos humanos lleva muchos años buscando verdad y justicia frente a la desaparición de su hermana Nydia Érika y frente a muchos otros casos de desaparición forzada. Después de la fuerte polarización que hubo entre distintas víctimas en el encuentro nacional que se realizó en Cali en julio, la dinámica que se dio en Cuba fue casi catártica:

– Lloramos – y nos transformamos. Entendímos que esa polarización no podía repetirse.

Las víctimas decidieron hacer un comunicado donde expresaron que estaban unidas por el dolor de la pérdida de sus seres queridos, pero también en su búsqueda de una paz sin impunidad.

La bienvenida, al regresar a Colombia, fue dura: Bautista – junto con una serie de defensores de derechos humanos – recibió varias amenazas de muerte por parte de Águilas Negras y tuvo que enfrentar las acusaciones infundadas por parte del propio ex presidente Álvaro Uribe de ser una «guerrillera no desmovilizada del ELN». De acuerdo con Bautista, esto fue un ataque al proceso de paz y un intento de silenciar a las víctimas.

El ataque verbal por parte de la senadora Maria Fernanda Cabal del Centro Democrático en contra de Ángela María Giraldo, una víctima de las FARC que también estuvo en la primera delegación que viajó a La Habana, es otro ejemplo de cómo las agresiones contra víctimas, reclamantes de tierras y defensores de derechos humanos siguen siendo una realidad en Colombia. Según el Programa Somos Defensores, 30 defensores y defensoras fueron asesinados durante los primeros seis meses del 2014. En total, 194 defensores fueron víctimas de algún tipo de agresión.

– Hay una falta de garantías, y la impunidad es palpable, aseguró Bautista.

Víctimas quieren hacer pedagogía en las regiones

Janette Bautista - recortado

Yanette Bautista propone que las víctimas puedan ser embajadoras de paz.

Teme que las propuestas llevado a La Habana por parte de las víctimas tal vez no serán incorporadas en el acuerdo que pretenden firmar el Gobierno y la guerrilla. Por eso, ella y otras 21 víctimas que viajaron a Cuba en las primeras dos delegaciones han solicitado una cita con el presidente Juan Manuel Santos. Piden un escencario de interlocución y una respuesta seria frente a las propuestas que han entregado a la mesa de diálogos. Además tienen una propuesta muy inovadora en relación con la construcción de la paz en Colombia:

– Queremos hacer pedagogía social en las regiones. Podemos hacer un papel que nadie más puede hacer.

Bautista está convencida de que las personas que han sentido el conflicto en carne propia, podrían jugar un papel fundamental a la hora de reducir la polarización y ser una especie de puente entre La Habana y la sociedad colombiana, que en gran medida se siente desconectada de lo que se está negociando en Cuba.

La propuesta consiste en desarrollar un proceso regional y nacional participativo, a favor de la paz, impulsado desde las mismas víctimas. Quieren viajar a las distintas regiones de Colombia, socializar sus experiencias, compartir sus propuestas y promover el sí a la refrendación popular de los acuerdos – si es que el proceso de paz llegue a ese punto-.

– La población en general está muy escéptica, constata Bautista. – Hay que tener en cuenta que hubo seis millones de votos que se podrían interpretar en contra de la paz en las recientes elecciones. Y esos seis millones hay que enamorarlos, hay que conquistarlos para la paz.

Bautista también hace un llamado a la comunidad internacional:

– Es importante el acompañamiento internacional a la voz de las víctimas, para animar a las partes a incorporar el punto de vista de las víctimas en el acuerdo.

El Estado colombiano tiene la obligación de proteger la participación de las víctimas, investigar y sancionar agresiones. La comunidad internacional – entendida no sólo como los Gobiernos e organismos internacionales como la ONU y OEA sino también la sociedad civil – también podría contribuir de diversas maneras, asegura Bautista: Podría apoyar las demandas de las víctimas, por ejemplo en su búsqueda de los desaparecidos, dar seguimiento a las visitas a Cuba y verificar qué sucede con las propuestas de las víctimas. También podría rodear a las víctimas en su iniciativa de ser embajadoras de paz y acompañarlas en sus recorridos por los territorios más conflictivos de Colombia, con el fin de contribuir a la protección de las víctimas y generar confianza en las regiones.

Chile comprometido con las víctimas y la paz

El llamado a apoyar a las víctimas encontró eco en el canciller chileno Heraldo Muñoz:

– En la enorme generosidad de las víctimas hay una luz de esperanza, pese a que los testimonios son desgarradores, afirmó Muñoz durante su intervención en el seminario.

Chile ha intensificado su relación con Colombia después del retorno de Michelle Bachelet a la presidencia. El país suramericano es país acompañante del proceso de paz y ahora quiere jugar un papel más proactivo que antes.

Luis Maira, el delegado de Chile a la mesa de conversaciones en La Habana, compartió sus reflexiones sobre el conflicto, los retos que enfrentan las negociaciones y la importancia del apoyo internacional.

El canciller Muñoz contó que los informes que ha recibido de la Mesa de diálogo le han conmovido mucho, tanto por la brutalidad de la guerra que se refleja en los testimonios como por la capacidad de las víctimas de mirar hacia el futuro y estar dispuestos a perdonar, aún exigiendo un conjunto de derechos que tendrán que formar parte del proceso de justicia transicional.

– Chile está dispuesto a ayudar y contar nuestra experiencia en justicia transicional, con los elementos positivos y negativos, en el entendido de que no hay ninguna experiencia que sea igual a otra y que, por cierto, son los propios colombianos los que tienen que decidir su futuro, dijo el canciller.

Ningún proceso de justicia transicional es fácil y algunos países necesitan más tiempo que otros, afirmó el canciller. A Chile le ha costado más y todavía continúan investigando violaciones a los derechos humanos comentidos durante la dictadura de Augusto Pinochet. Para el ministro, quien anteriormente ha sido representante de Chile en la OEA, embajador ante Naciones Unidas y subsecretario general del  PNUD para América Latina y el Caribe. un elemento importante a considerar en Colombia es cuánta paciencia pueda haber en la población.

A pesar de las dificultades que enfrenta cualquier proceso de transición, Muñoz aseguró que Chile está dispuesto a hacer todo lo posible por contribuir a que Colombia alcance una paz duradera:

– Las víctimas se merecen que este proceso llegue a buen término.

Este artículo fue publicado por Las2Orillas el 28 de octubre de 2014.

Reklamer
Publisert i Chile, fredsprosess, menneskerettigheter, Yanette Bautista | Merket med | Legg igjen en kommentar

En geriljaveteran beretter

Paris

– Vi har en dyp vilje til å finne en løsning på konflikten. Men hvis betingelsene ikke oppfylles, kommer vi til å fortsette kampen i 100 år til, sier Andrés París, talsmann for Farc-geriljaen.

– Prosessen er på god vei, sier Andrés París, Farc-geriljaens pressetalsmann og medlem av forhandlingsdelegasjonen i Havanna, som i nærmere to år har sittet i fredssamtaler med regjeringsdelegasjonen, utnevnt av Colombias president Juan Manuel Santos. Jeg møter ham på et hotell i Havanna i tilknytning til Palacio de Convenciones, hvor fredsprosessen utspiller seg. Den sivilt kledde geriljalederen med vennlig framtoning stiller meg først noen kontrollspørsmål, før jeg får lov til å begynne intervjuet. Idet jeg tar fram opptakspilleren, sier han spøkefullt:

– Ethvert intervju er som et stevnemøte med døden…

Hastverk

Siden fredsprosessen begynte i 2012, har geriljaen og regjeringen blitt enige om tre del-avtaler, knyttet til jordproblematikk, politisk deltakelse og narkotikaproduksjon. Partene er fortsatt dypt uenige om viktige tema. Det er forståelig, påpeker Paris, men han skjønner ikke hvorfor regjeringen ser ut til å legge opp til at fredsavtalen skal være i boks innen desember.

– Hva er det som haster sånn? Vi ønsker å fortsette med den rytmen som er nødvendig for å konsolidere avtalene, slik vi har gjort til nå. Vi har et utkast, men visse tema ble lagt på is og må tas opp igjen. Vi tror det er bedre å være realister og fornuftige.

Geriljalederen er opprørt over at enkelte generaler ser ut til å mene at prosessen vil kulminere med geriljaens overgivelse.

– Farc har en vilje til å kjempe for freden. Men vi kommer ikke til å overgi oss. Enten fører dette til en endelig avtale og reformer, eller så blir det ingenting av.

Jordreform avgjørende

At partene har blitt enige om å skape nye muligheter for Colombias småbrukere har vært viktig. Likevel er ikke geriljaen helt fornøyd. Fortsatt ønsker de å gjenoppta diskusjonen om de store jordeiendommene og behovet for jordreform.

– Er den sosiale klassen Santos representerer villig til å fordele jord og overlevere den til småbøndene? Vi tviler på det, men om Santos virkelig satser på freden, må han satse på jordreform.

Farc-geriljaen har i alle år trukket fram de ekstreme sosiale forskjellene på landsbygda og ellers i Colombia som en av grunnene til at de tok til våpen. De stiller staten til ansvar for alle småbrukere som lever under fattigdomsgrensen, alle arbeidere som lever på uverdige lønninger og mangler grunnleggende arbeidstakerrettigheter og alle unge som ikke har tilgang på utdanning.

Når det gjelder punktet om politisk deltakelse, er også forhandlingsresultatet viktig, sier Paris. Samtidig er Farc-geriljaen bekymret for de paramilitære gruppene og disses arvtakere. Den paramilitære alliansen Autodefensas Unidas de Colombia ble offisielt demobilisert i 2003-2006. I kjølvannet oppsto det nye væpnede grupperinger som regjeringen kaller for kriminelle bander, men som Farc-geriljaen insisterer på å kalle paramilitære.

De illegale gruppene står blant annet bak trusler og drap mot ofre for konflikten som kjemper for sine rettigheter, ikke minst retten til å vende tilbake til jorda si. Farc-geriljaen frykter at arvtakerne til de paramilitære gruppene også vil forsøke å ta livet av dem om de legger ned våpnene og tar del i politisk liv.

– I Havanna må vi komme til enighet om en total oppløsning av de paramilitære, og alle forbindelser disse har med staten må opphøre.

Geriljaveteran

Når jeg spør Jesús Emilio Carvajalino, som er det egentlige navnet til Paris, om hans egen bakgrunn, svarer han at det er vanskelig å svare på personlige spørsmål. Likevel forteller han at han har bakgrunn fra ungkommunistene og som studentaktivist på videregående og universitetet. Han gikk inn i Farc-geriljaen for 30 år siden, på den tida volden mot venstresida begynte å tilspisse seg.

– To av brødrene mine ble drept av politiet. De var med i M-19-geriljaen. Hvis jeg ikke hadde blitt med i geriljaen, ville jeg vært enda et kadaver. Nå er jeg en av fredens protagonister, sier han ubeskjedent.

Geriljalederen har imidlertid selv svin på skogen, ifølge den colombianske nettavisa Verdad Abierta. Han fikk tidlig ansvar for en skole for geriljasoldater, hvor han skal ha gitt ordre om å henrette flere av elevene, noe som førte til at han ble sanksjonert i 1990.

Farc-geriljaen har provosert mange colombianere med uttalelser om at de er konfliktens første ofre. Problematikken er komplisert, fordi mange geriljasoldater faktisk har en fortid som forfulgte venstreaktivister, samtidig som geriljaen i løpet av 50 års krigføring har begått talløse overgrep og har fått mange liv på samvittigheten.

Møte med krigens ofre

– Det er klart man blir berørt av konene og mødrene som er rammet av geriljaens «tilbakeholdelse» [geriljaens ord for kidnapping, jorn.anm.] og av pårørende av personer som har blitt drept i geriljaens aksjoner, sier Andrés París om besøket fra krigens ofre i Havanna i september.

– Men også av de tusenvis eller millioner av colombianere som har lidd under statens vold, skynder han seg å legge til.

Farc-geriljaen har erklært at de vil ta sin del av ansvaret for volden. Begge forhandlingspartene er innstilt på å anerkjenne ofrene og legge grusomhetene bak seg, og er enige om at den beste måten å gi ofrene oppreisning er å undertegne en fredsavtale, sier París.

– Hvis de som er rammet av konflikten er villige til å gjøre en innsats for freden, på tross av smerten de bærer på, så bør de kjempende partene også ta det samme skrittet for å få en slutt på konflikten.

Paris insisterer på at sannheten må komme for en dag, inkludert den som dreier seg om geriljaens ofre. All lidelse må veie like tungt, enten det er staten, de paramilitære eller geriljaen som har skylden. Likevel har ikke partene et like stort ansvar. Staten er ansvarlig for minst 85 prosent, hevder han. På tross av dette, er mediene etter hans mening bare opptatt av «Farcs ofre» og forsøker å forvandle møtet mellom partene og ofrene til en Nürnbergprosess mot geriljaen.

Geriljaens ansvar er det vanskeligere for opprørslederen å tallfeste.

– Hypotetisk sett, hvis vi har 100 ofre for konflikten, og hvis 99 prosent er statens ansvar og vi innrømmer ansvar for én prosent, så vil det være tilstrekkelig til å sende oss til Den internasjonale straffedomstolen.

I realiteten er nok geriljaen ansvarlig for betydelig mer enn én prosent av overgrepene som er begått i Colombias langvarige borgerkrig. Av 20.000 drap på sivile mellom 2001 og 2009, anslår menneskerettighetsorganisasjonen Corporación Colombiana de Juristas at staten er direkte ansvarlig for nærmere 17 prosent og indirekte ansvarlig for 78 prosent, hvis man regner med overgrep begått av paramilitære. Geriljaen, på sin side, er ansvarlig for 21,6 prosent.

Frykter fengsel

Når geriljaen fortsatt er unnvikende med tanke på å innrømme sitt eget ansvar, er det også knyttet til frykten for lange fengselsdommer.

– De holder på å bygge fengsler for hver og en av oss. I Bogotá, Cali og Medellín, sier Andrés Paris. 

De sektorene som er mest kritiske til fredsprosessen, representert ved tidligere president Álvaro Uribe, har hele tida ropt etter fengselsstraff og beskyldt regjeringen for at prosessen vil ende med straffefrihet. Regjeringen har svart at de må forholde seg til internasjonale lover, noe som innebærer at ansvarlige for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ikke kan forbli ustraffet. Nøyaktig hva dette innebærer, er ennå ikke klart.

– Hinsides antallet rettssaker og antall år i fengsel, vil kampen mot straffefriheten konsentreres om å avdekke hva som skjedde og hvorfor, å anerkjenne ofrene og gi dem en helhetlig og rask oppreisning, uttalte regjeringens forhandlingsleder Humberto de la Calle i mai.

Farc-geriljaen er spesielt kjent for sine mange og langvarige kidnappinger. Mens de satt i fredssamtaler med Pastrana-regjeringen, kidnappet de nesten 3000 mennesker. Historiene om ydmykelser, overgrep og drap er mange, noe Andrés París ikke er spesielt interessert i å snakke om. Når jeg spør om forholdet mellom opprørernes revolusjonære etikk og kidnappingene, bruker han først lang tid på å si at geriljaen ikke bruker ordet kidnappinger, men snakker om krigsfanger og retenidos – tilbakeholdte.

– Vi vedtok aldri noen kidnappingspolitikk. Vi vedtok en finansieringspolitikk som inkluderte økonomisk motivert tilbakeholdelse. Denne politikken praktiserte vi inntil vi så oss nødt til å slutte.

Geriljalederen framholder at kidnappingene ble en industri som både narkokarteller, kriminelle og statlige aktører ble involvert i. Derfor sluttet de med det, hevder han, og kommer med en klagetale om hvor vanskelig det er å drive geriljakrig nå til dags:

– Ikke kan vi plante landminer. Ikke kan vi rekruttere ungdommer. Ikke kan vi ha damer. Ikke kan vi skaffe oss økonomiske midler. Menneskerettighetene gjør at vi ikke kan gjøre noe. En dag oppdager de at vi puster, og sier «dere puster, og det er et brudd på rettighetene!»

Ønsker ikke noe show 

Er Farc-geriljaen villig til å be ofrene om unnskyldning for de overgrepene de har begått? París svarer at den beste måten å be om unnskyldning på, er å gjøre slutt på konflikten og dens årsaker. Geriljaen er ikke interessert i å lage noe medieshow hvor de ber formelt om unnskyldning, bare fordi de gir store avisoverskrifter.

De har riktignok foreslått en dag hvor «alle» – både militære, regjeringen, geriljaen, prester, nonner og kongressmedlemmer – angrer på det de måtte ha gjort galt, på samme tidspunkt, men på ulike steder. Samtidig er Paris usikker på hvordan det kommer til å bli mottatt.

– Hvis vi ber om unnskyldning, kommer høyresida til å si at det er hykleri, mens venstresida kommer til å si: «se, nå har de tvunget dem i kne!».

Som for å komme kritikerne på venstresida i forkjøpet, legger han til:

– Vi har en dyp vilje til å finne en løsning på konflikten. Men hvis betingelsene ikke oppfylles, kommer vi til å fortsette kampen i 100 år til.

Denne reportasjen sto på trykk i Klassekampen 26. september.

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Krigens ofre snakker ut

Jessika Hoyos

HISTORISK MØTE I HAVANNA: Den colombianske regjeringen og Farc-geriljaen har innsett at de ikke kan skape fred uten ofrenes deltakelse.

Ofrenes aktive deltakelse og bidrag til å få sannheten på bordet er en forutsetning for fred og forsoning. Det er konklusjonen etter at en delegasjon av ofre for den væpnede konflikten i Colombia kom til Havanna for å møte representanter for den colombianske regjeringen og Farc-geriljaen ansikt til ansikt. Klassekampen har møtt to av ofrene, som har lagt traumer og hat bak seg og bringer håp og konkrete forslag til forhandlingsbordet.

­- Det er veldig tøft å minnes den systematiske volden mot fagorganiserte og erfaringene til andre ofre, forteller Jessika Hoyos etter å ha sittet store deler av dagen i møte med forhandlingspartene.

– Men det fyller meg med håp at vi ser ut til å nærme oss en fredsavtale, sier hun entusiastisk.

Den unge kvinnen er en av elleve ofre for overgrep begått av staten, de paramilitære gruppene og geriljaen som har blitt utvalgt av FN, Det nasjonale universitetet og kirken under stort hemmelighold. Hver og en av dem har fått dele sine personlige erfaringer, refleksjoner og innspill med partene bak lukkede dører. Hoyos, som også er en engasjert menneskerettighetsadvokat, forteller at forhandlingspartene lyttet oppmerksomt og respektfullt til ofrene.

Cuba har de siste to årene vært vert for fredsforhandlinger mellom regjeringen og geriljaen, hvor Norge spiller en viktig rolle som tilrettelegger. Under det colombianske presidentvalget i midten av juni, ble president Juan Manuel Santos gjenvalgt, og fikk dermed et klart mandat til å fortsette fredsprosessen. Siden midten av juli har konfliktens ofre stått på agendaen.

I Colombia har de krigende partene gjennom 50 år med krig tatt i bruk de mest brutale og umenneskelige metoder. Ikke først og fremst overfor hverandre, men overfor sivile: Statlige aktører og paramilitære har torturert, drept og «forsvunnet» fagorganiserte, studentaktivister og opposisjonelle og etterlatt pårørende i en uutholdelig uvisshet. Hæren har drept uskyldige ungdommer, kledd dem ut som opprørere og feiret drapene som framskritt i «krigen mot terror». De paramilitære gruppene har stått bak bestialske massakrer. Geriljaen har holdt politikere kidnappet i årevis i konsentrasjonsleirliknende fengsler i jungelen. Alle parter er ansvarlige for å true småbrukere, urfolk og afro-colombianere på livet og fordrive dem fra jorda deres.

Endelig ser det ut til at krigen kan ta slutt, men det kan ikke skje over hodet på Colombias 6,7 millioner ofre. Det er ikke lenger mulig å bygge fred basert på to krigende parters gjensidige tilgivelse og straffefrihet. Dette har både den colombianske regjeringen og Farc-geriljaen innsett. Derfor har de invitert ofrene til Havanna for å møte forhandlingspartene. Hoyos deltok i delegasjon nummer to av fem som kommer til å reise til Cuba i løpet av høsten.

Statens ansvar

Da Hoyos var 16 år ble faren Jorge Darío, som var fagforeningsmann, drept av paramilitære i samarbeid med politiet. I møtet med partene snakket hun både om drapet på faren og om den utbredte volden som har rammet fagbevegelsen. Minst 2800 fagorganiserte har blitt drept, ifølge organisasjonen Escuela Nacional Sindical. Hvis man regner med de pårørende, kan fagbevegelsen vise til mer enn 20.000 ofre.

Volden har hatt negative konsekvenser for det colombianske demokratiet som helhet, påpeker Hoyos. Mistilliten overfor staten er fortsatt stor. For å bygge tillit, er første skritt at staten må innrømme betydelige overgrep. Enda viktigere er det at volden, truslene og stigmatiseringen mot fagorganiserte må opphøre en gang for alle.

– Vi trenger rettferdighet, men det betyr ikke hevn. Rettferdighet betyr sannhet og anerkjennelse. Vi må få vite hvem som har tjent på volden mot de fagorganiserte.

I likhet med andre ofre, understreker Hoyos at sannheten må komme for en dag om det virkelig skal bli fred i Colombia. Hun har tatt med seg et forslag til lovendring som skal sørge for at staten prioriterer rettighetene til fagorganiserte framfor næringslivets interesser. I tillegg etterlyser hun en grunnleggende endring i den militære doktrinen.

– Så lenge fagorganiserte og andre som tenker annerledes fortsetter å bli betraktet som fiender og stigmatiseres, kan vi ikke snakke om fred.
Ofrenes og sivilsamfunnets deltakelse

Ofrene tente et levende lys på bordet til hver av forhandlingspartene da de møttes.

– Det er et lys av håp, for at dere skal oppfylle løftene og ikke reise dere fra forhandlingsbordet før dere kommer til enighet, sa Jessika Hoyos til partene.

– Men det er også et lys som representerer ofrenes forpliktelse. Vi har arbeidet for freden lenge, og vi forplikter oss til å fortsette å gjøre det.

Den engasjerte kvinnen sier det er avgjørende at ofrene organiserer seg og blir involvert i fredsprosessen.

– Vi må bryte ned frykten, bekjempe kunnskapsløsheten og håpløsheten og få det colombianske samfunnet til å skjønne at freden angår dem.

Store deler av samfunnet har vært apatisk overfor krigens ofre. Etter sammenbruddet i forrige fredsprosess i 2002, vokste det i tillegg fram en skepsis mot en politisk løsning på konflikten, noe krigshissere som tidligere president Uribe har bidratt til. Gjennom sine åtte år ved makten benektet han at det eksisterte en væpnet konflikt, stemplet geriljaen som terrorister og forsøkte å nedkjempe disse militært. Dette gjorde det også vanskelig å diskutere konfliktens årsaker offentlig, fordi man risikerte å bli stemplet som geriljasympatisør.

Etter at Santos-regjeringen og Farc-geriljaen satte seg ved forhandlingsbordet i 2012, har de holdt en lav profil. Spesielt regjeringen har vært forsiktig med å snakke med mediene, noe som har skapt en viss avstand mellom forhandlingsbordet og Colombia. Fordelen er at det har gjort det mulig å forhandle mer eller mindre i ro og mak om kontroversielle tema som reformer på landsbygda og om geriljaens politiske deltakelse. Ofrenes besøk i Havanna er med på å endre dette:

– Denne prosessen begynner å åpne seg mer og mer. Colombianerne vil få mulighet til å delta i større og større grad, sier Dag Nylander, UDs spesialutsending til Havanna.

Tanken er at fredsavtalen skal sette sivilsamfunnet i stand til å bygge freden nedenfra og fra regionene mot sentrum, påpeker han.

Både regjeringen og geriljaen har forventninger til ofrenes og sivilsamfunnets aktive deltakelse. Dagen etter møtet med ofrene i Havanna påpekte Iván Márquez, Farc-geriljaens forhandlingsleder, at konfliktens ofre bør spille en avgjørende rolle i prosessen.

– Nå, mer enn noensinne tidligere, hever vi stemmen for å kreve at regjeringen må åpne dørene for at hele samfunnet kan få ta del i forhandlingene, uten trusler om rettsforfølgelse og gjennom å tilby mekanismer som gjør det mulig for de fattigste sektorene å delta.

Ikke passive ofre

Uttalelsen står i kontrast til en artikkel Farc-geriljaen la ut på nettsida si i begynnelsen av september. Clara Rojas, som geriljaen holdt kidnappet i seks år, ble utsatt for et respektløst personangrep og det ble sagt at hun ikke hadde «rett» til å kalle seg et offer. Farc-forhandlerne unnskyldte seg med at artikkelen var skrevet av en geriljasoldat og at den ikke representerte organisasjonens offisielle posisjon.

Fortsatt sitter det langt inne hos partene å innrømme at de har et konkret ansvar for systematiske overgrep. Likevel har det vært en klar utvikling i partenes tilnærming til ofrene fra den første pressekonferansen i Hurdal i oktober 2012 og fram til nå. Farc-geriljaen var i utgangspunktet mest opptatt av å framstille seg selv om et offer, mens regjeringen har svart på anklager om overgrep med beskyldninger om at anklagene i realiteten er et ledd i en svertekampanje mot hæren.

Nå anerkjenner partene konfliktens ofre som politiske subjekt med rettigheter. Dette er i tråd med lov 1448, om ofrenes rett til oppreisning og tilbakeføring av jord, som kom i 2011, forklarer Paula Gaviria. Lederen for la Unidad para las Víctimas, det statlige organet som har ansvar for oppreisning til ofrene i Colombia, innrømmer at det også har skjedd en endring i måten offentlige funksjonærer behandler ofrene på: Tidligere ble de sett på som passive mottakere av hjelp, som staten ikke egentlig brydde seg om, men nå blir de betraktet som samfunnsborgere.

Rundt 430.000 colombianere har fått oppreisning til nå. Staten tilbyr både individuell og kollektiv oppreisning. Sistnevnte gjelder for lokalsamfunn og organisasjoner, deriblant til urfolk og afro-colombianere, fagbevegelse, småbrukerorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner og journalister. For mange av disse er ikke den økonomiske erstatningen viktigst. De er mer opptatt av at staten må bidra til oppklaring av sannheten, rettsforfølgelse, bevisstgjøring og organisasjonsbygging. Til sammen representerer de ulike grupperingene rundt 1,5 millioner mennesker over hele landet.

– Dette er fredsbyggere, sier Gaviria.

Blant ofrene fins det mange colombianere som har vært engasjerte i lokalsamfunn og organisasjonsliv over lang tid. Skepsisen til staten har vært stor, men tilliten begynner nå å bygges opp, noe som gjør det mulig å samarbeide om å håndtere de skadene konflikten har påført enkeltmennesker, lokalsamfunn og organisasjoner.

– Det som foregår nå, med fredsprosessen og oppreisningen til ofrene, er et forsøk på å utvide demokratiet og å skape bevissthet om at man ikke kan drepe dem som tenker annerledes.

Likevel fins det fortsatt mange ofre som har blitt utsatt for stigmatisering, trusler og drap, enten de snakker høyt om sine erfaringer, krever rettighetene sine oppfylt eller viser tegn til forsoning med sine overgripere.

– Med en gang du begynner å åpne opp demokratiet, vil folk komme med kritikk og stille krav. Dermed kommer syklusen av stigmatisering og forfølgelse tilbake, om enn i mindre grad enn før.

Gaviria forsikrer om at myndighetene har utviklet nye, forebyggende beskyttelsestiltak og at 900 ofre får beskyttelse fra staten i dag.

Ofrenes rolle er avgjørende for fredsbyggingen, fordi de vil kunne orientere samfunnet når det gjelder å håndtere alt det vonde og gi fortida en ny mening, mener Gaviria. Konfliktens ofre har allerede gått et langt stykke på dette feltet, mens resten av samfunnet henger etter.

– Jeg opplever at ofrene har en enorm evne til å tilgi og se framover. Det fins mer medmenneskelighet hos ofrene enn hos oss som ikke er ofre, sier hun selvkritisk.

Frihet fra hat

Consuelo 2

– Det har gått seks år siden jeg ble fri, sier Consuelo González de Perdomo, tidligere kongressmedlem for det liberale partiet.

– Den tiden har jeg investert i øvelser for å overvinne enhver følelse som måtte være igjen i meg etter den grusomme opplevelsen det var å være kidnappet.

Klassekampen møter henne etter at hun har sittet ansikt til ansikt med Farc-geriljaen, som kidnappet henne nøyaktig 13 år tidligere. På den tida satt opprørerne i fredsforhandlinger med Patrana-regjeringen. González ble holdt fanget i seks vonde år, redusert til en brikke i spillet for å utveksle fengslede geriljasoldater mot kidnappede – en plan president Uribe nektet å bli med på. Kvinnen i 60-årene er en av nesten 32.000 personer som har vært kidnappet i Colombia. Hun snakker sakte og gjennomtenkt og utstråler en rolig verdighet:

– Det eneste jeg ønsker, er å nyte friheten min fullt ut. Å bære på en negativ følelse som hat, innebærer at friheten min vil bli begrenset. Jeg føler meg fullstendig fri, både følelsesmessig og tankemessig, og det gir meg en stor ro.

Denne roen tok hun med seg inn i møtet med Farc-geriljaen og regjeringen.

– Jeg sa til geriljaen at jeg ikke under noen omstendighet aksepterer at politiske forslag blir fremmet gjennom voldelige handlinger. I tillegg ga jeg uttrykk for at det er akutt at de, som en av konfliktens aktører, gjør alle nødvendige anstrengelser for at denne prosessen skal bli vellykket.

Den tidligere politikeren er overbevist at ofrenes rolle i prosessen er avgjørende, og håper vitnesbyrdene deres vil få partene til å reflektere. Hun mener representanter for ofrene bør delta aktivt i utarbeidelsen av den statlige politikken overfor ofrene. Selv om hun ikke vet nøyaktig hva slags rolle hun selv kommer til å spille, så ser hun for seg at hun kommer til å bidra til fredsbyggingen.

Det kommer ikke til å bli enkelt å komme fram til en avtale, og fasen som følger etterpå, er også krevende, sier González. Både fordi samfunnet må tilrettelegge for at tidligere geriljasoldater kan bli aktive samfunnsborgere, og fordi staten og kongressen er nødt til å gjennomføre sosiale, økonomiske og politiske reformer.

-Post-konflikten kommer til å ha en høy pris, men krigens kostnader er mye høyere.

 Denne reportasjen sto på trykk i Klassekampen 17. september 2014. 

Publisert i Nyheter og politikk | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Aktivist-bestemoren

26INNMelli-Olsen05Foto: Monica Fagereng Larsen.

Kirsten Mellin-Olsen (78) reiste til Guatemala for fargenes skyld og havnet midt oppi en blodig borgerkrig. Siden har hun kjempet for at mayakvinnenes stemmer skal bli hørt.

At det står tre lamaer på parkeringsplassen da vi kommer, er egentlig ikke så overraskende. Det er alltid noe utenom det vanlige med Kirsten Mellin-Olsen. Jeg besøker henne en varm julidag i Valdres, på hytta hun deler med søstrene. Den flere hundre år gamle prestegården med rosemalte møbler ligger vakkert til, med utsikt mot innsjøen Mellsenn. Faren hennes, som var høyesterettsadvokat, fikk den flyttet opp på fjellet en gang på 40-tallet.

Lamaene som går og gresser fritt i området, viser bare at det fins flere forbindelser mellom Latin-Amerika og Norge enn man kanskje skulle tro. Ikke det at Kirsten har gått til anskaffelse av disse dyrene fra Andesfjellene, men de dukket altså opp i sommer med sauebjeller rundt halsen. Nysgjerrige og uforutsigbare, er de klare til å spytte om de blir irriterte eller føler seg truet. Kirsten lar seg ikke vippe av pinnen, men går lattermild bort til en av dem.

Uredd er et av ordene som kjennetegner denne 78-åringen. Helt siden 80-tallet, da Guatemala var rammet av blodig borgerkrig, har hun reist til landet. Hun har hatt Rigoberta Menchu på besøk i Fredrikstad og utviklet seg til å bli en av de mest dedikerte Guatemala-aktivistene i Norge. Verken truende soldater eller brukne bein har stanset henne. Stadig vekk sover hun på sin egen oppblåsbare madrass, på gulvet hos mayakvinner som har blitt stemplet som terrorister på grunn av sitt menneskerettighetsarbeid.

Farger og brutalitet

– Jeg dro til Guatemala for farvenes skyld, sier bildekunstneren.

Riksmålsord som farver og nu har hun med seg fra Oslos beste vestkant, hvor hun vokste opp. Samtidig har fargerike huipiler – håndvevde guatemalanske bluser – blitt hennes varemerke med årene. Da hun i 1986 satte seg på en buss i Mexico og krysset grensen til Guatemala for første gang, trodde hun det var innført demokrati i landet.

Plutselig ble bussen stoppet av noen soldater. De tvang alle ut og ga mennene juling. Bussen ble fylt av gass, og lukten var så sterk at noen besvimte. Da soldatene pekte på ryggsekkturisten Kirsten og de andre passasjerene med geværmunningene, var det en av dem som sa til henne:

– De dreper oss om ikke du er her.

Allerede da begynte hun å føle at hun hadde et ansvar for å protestere mot uretten. Kort tid etter denne sjokkartede opplevelsen, inviterte Redd Barna henne til en landsby hvor det ikke var en eneste mann igjen.

– Alle var utryddet, forklarer Kirsten.

Der snakket hun med en kvinne som hadde vært på leting etter mannen sin. Da hun fant ham på politistasjonen, helte de bensin over ham og tente på, foran øynene på henne.

– Da ble jeg forbanna! Det er vel det at jeg ble så forbanna som gjorde at jeg stadig har reist tilbake til Guatemala.

Dypt inntrykk gjorde også et møte ved mayaruinene i Tikal. Stedet hadde tiltrukket seg mange turister, blant dem noen amerikanere. Utpå kvelden, etter å ha drukket litt for mye, fortalte de om drap de hadde vært med på i Mellom-Amerika.

– Jeg begynte å se at det var noe veldig galt som foregikk.

Minst 200.000 mennesker ble drept eller forsvunnet under borgerkrigen, som pågikk mellom 1960 og 1996, ifølge Amnesty. 80 prosent av ofrene var urfolk. En sannhetskommisjon konkluderte i 1997 med at staten sto bak over 90 prosent av menneskerettighetsbruddene og var ansvarlig for forbrytelser mot menneskeheten og folkemord mot landets mayaflertall.

Krigen her hjemme

Noe av det første Kirsten husker, er at hun står i solskinnet og blir kledd på, da noen med ett kommer for å si at krigen har brutt ut. Den gang var hun bare tre år. Mens faren hennes dro til Valdres for å slåss, tok moren med seg døtrene inn i landet. Lenge visste de ikke om han levde eller var død. Kirsten husker en gammeldags, brun telefon som hang på veggen hjemme. Moren svarer da den ringer. «Han lever! Pappa lever!» utbryter hun, og datteren kan se at hun gråter.

I krigsårene lærte jenta å holde på hemmeligheter, siden morfaren satt i fengsel og familien måtte gå i dekning.

– Jeg måtte gå på skolen og si at jeg skulle hjem, men jeg bodde ikke hjemme. Jeg visste veldig mye som jeg ikke måtte si til noen.

Hun kan huske at de flyktet til Sverige i en båt, og at hun lå livredd i mannskapslugaren og merket at de ble beskutt. Kirsten skynder seg å legge til at det ikke var så alvorlig, sammenliknet med hva mange andre har opplevd. Samtidig gjør nettopp det at hun selv måtte flykte hjemmefra som barn, at hun føler et slags fellesskap med flyktninger rundt omkring i verden.

Opprørsk

Valdres har alltid vært et fristed for Kirsten. Da hun var liten, elsket hun å gå tur i fjellet og stikke innom fjøset på nabogården for å besøke dyrene og smake på den hjemmelagde brunosten. Før hun skulle dra hjem til Oslo igjen, pleide hun å stikke innom fjøset for å få med seg lukten fra husdyrene. Hun ble aldri helt den pene og pyntelige kvinnen moren forsøkte å oppdra henne til:

– Min mor var en gang en veldig vakker dame. Og det var målet: Man skulle være vakker og gifte seg rikt. Det passet ikke meg, konstaterer Kirsten, som foretrakk olabukser.

Da hun reiste til England som 17-åring og ble kjent med en mann fra Vest-Afrika, tok folk stor avstand fra dette. Selv om forholdet ikke kunne vare, lærte det Kirsten noe om undertrykking, kampen mot koloniveldet, og om visse fordommer som var høyst levende i hennes egen omgangskrets. Nå var det ikke så mye som skulle til for å forskrekke slekta. Da hun forelsket seg i han som skulle bli ektemannen hennes, fikk hun klar beskjed fra mormoren:

– I vår familie gifter man seg ikke med noen som heter Olsen!

På tross av at borgerligheten til tider opplevdes som en tvangstrøye, påpeker hun at familien også ga henne trygghet. Og gift ble hun, selv om mannen heller ikke passet inn blant vennene fra kunstakademiet, hvor hun studerte. Etter å ha vært soldat under andre verdenskrig, hadde han endt opp i Forsvarsdepartementet.

Ekteparet var politisk uenige og kunne diskutere høylytt, men de hadde et veldig nært forhold og forble lykkelig gift i 36 år. Overbevisningen om at den andre hadde tatt sitt standpunkt ut fra hederlige premisser, lå til grunn for den gjensidige respekten de følte for hverandre, forklarer Kirsten. Noe var de enige om, deriblant viktigheten av et rettssystem som fungerer. En annen ting var like viktig:

– Han hadde veldig humoristisk sans, sier Kirsten og smiler.

Besøk fra Rigoberta Menchú

Kanskje er det denne evnen til å navigere mellom ulike miljøer – hjemmet på Oslo vestkant, gårdene i Valdres, kunstakademiet, mannens kollegaer i Forsvarsdepartementet – som gjorde det mulig for Kirsten å komme så nært innpå mayakvinnene i Guatemala? I alle fall fikk Rigoberta Menchú bo hos Kirsten under et besøk i Norge i 1988, invitert av Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG). Det forandret Kirsten for alltid. På denne tida var det mange, også nordmenn involvert i fredsprosessen, som mente mayakvinnen var farlig, fordi hun var for radikal. Kirsten, derimot, ble sterkt grepet av det hun fikk høre:

– Rigoberta fortalte at hæren hadde drept mange menn, og at kvinnene var i en helt forferdelig situasjon. Kvinner ble voldtatt for å kaste skam over familien.

Enkene ble også beskyldt for å samarbeide med URNG-geriljaen og truet på livet. I et samfunn gjennomsyret av frykt, hvor urfolk ble betraktet som underlegne, klarte 4000 kvinner å bygge opp enkeorganisasjonen Coordinadora Nacional de Viudas de Guatemala (Conavigua), som er en pioner innen menneskerettighetsarbeid og aktiv, fredelig motstand.

Møtet med Menchú førte til at Kirsten og noen andre kvinner stiftet et kvinneutvalg i LAG. Året etter var de med på TV-aksjonen «Kvinner i tredje verden». Siden har kvinneutvalget hatt et nært samarbeid med Conavigua, og Kirsten har stått sentralt i dette arbeidet.

26INNMelli-Olsen04Foto: Monica Fagereng Larsen.

Enke-fellesskapet

I 1992, samme år som Rigoberta Menchú fikk Nobels fredspris, ble Kirstens mann syk og døde. Det var et enormt tap for henne. Mens hun ennå var tynget av sorg, reiste hun til Guatemala for å besøke enkeorganisasjonen. Mayakvinnene forsto hvordan hun hadde det og støttet henne gjennom den vanskelige tida.

Samtidig fikk Kirsten mulighet til å gjøre noe meningsfullt, i stedet for å bli sittende hjemme og synes synd på seg selv. Hun ble med kvinnene i alle deres aktiviteter.

– Det var en veldig styrke i det samholdet, påpeker hun.

På den tida sto Guatemala midt oppi borgerkrigen, men det skremte ikke Kirsten. Selv betegner hun seg som «mer sint enn redd», og betrakter det som en styrke. Mayakvinnene håndterte farene med galgenhumor, noe Kirsten kjente seg igjen i.

– Da de ble virkelig truet, ble jeg sendt til å åpne døra, sier hun og ler.

Siden har solidaritetsaktivisten vært med på litt av hvert. Blant annet slapp hun forbi hærens kontrollposter med tegnesaker til barna i de sivile motstandssamfunnene Comunidades de Poblaciones en Resistencia, som ble etablert dypt inne i urskogen som følge av forfølgelsen fra hæren. Resultatet ble en utstilling både i Oslo rådhus og på Barnekunstmuseet.

Hun var også på stedet like etter massakren i en kirke i Acteal i Chiapas, i det sørlige Mexico. 45 mennesker ble drept, og Kirsten dro for å snakke med de pårørende. Etterpå mente noen at hun var blitt ettersøkt på TV.

Feliciana Macario fra Conavigua forteller på telefon fra Guatemala at den norske kvinnen har betydd veldig mye for dem, ikke minst fordi hun har støttet dem i kampen for å overvinne frykten, kreve sine rettigheter og bli hørt. At de har bygget opp et så nært tillitsforhold, skyldes blant annet at Kirsten foretrekker å bo hjemme hos kvinnene, noe som gjør at hun kommer tett innpå dem og virkeligheten deres.

– Hun er en del av oss, lever sammen med oss og erfarer det vi erfarer, sier Macario.

Straffefrihet og ny forfølgelse

– Fredsprosessen i Guatemala er også et norsk ansvar, påpeker Kirsten, som var der i april og mener at situasjonen har blitt mye verre i det siste. Norge var en av støttespillerne for forhandlingene mellom regjeringen og URNG-geriljaen, som endte med en fredsavtale i 1996. Til å begynne med var Kirsten optimist. I fjor ble tidligere president Efraín Ríos Montt, som styrte i den blodige tida mellom 1982 og 1983, dømt til 80 års fengsel for folkemord.

Han ble funnet skyldig i drap, tortur og fordrivelse av nesten 1800 mayaindianere, men dommen ble raskt opphevet av grunnlovsdomstolen. Siden ble statsadvokaten som var en pådriver for rettsoppgjøret fjernet, og kongressen vedtok at det ikke har funnet sted noe folkemord likevel. Landets nåværende president er imidlertid beskyldt for å ha medvirket til grove menneskerettighetsbrudd.

– Otto Pérez Molina har sine svin på skogen, og får støtte til å marginalisere og kriminalisere dem som krever at han følger vanlig rettspraksis, påpeker Kirsten.

– Den freden han ønsker er ikke den freden de fortsatt jobber for å oppnå, nemlig en fred hvor det juridiske systemet fungerer, hvor det ikke er mafiosos på høyt nivå. Det er veldig farlig.

Hun viser til at to brødre av Rosalina Tuyuc har blitt drept de siste par årene, og at mange
menneskerettighetsforkjempere fortsatt blir truet.

Den norske hverdagen

– Det er vanskeligere å komme hjem enn å reise ut, innrømmer Kirsten. Etter å ha levd så tett på mennesker som har opplevd forferdelige ting, har hun problemer med å tilpasse seg selvfølgelighetene i Norge. Det norske samfunnet, med all sin velstand, kan være utrolig kjedelig, synes hun.

Samtidig har hun en familie her hjemme som hun er veldig glad i. Når jeg besøker henne på hytta, er datteren Brita, hennes mann og barnebarnet Tallak sammen med henne. Kirsten er ikke den typen bestemor som sitter hjemme og strikker, men hun er engasjert i barnebarna sine likevel, og blir gjerne med på tur.

Når jeg spør hvorfor hun har noen mørkerøde, dype kutt på leggene, forklarer hun at hun to dager tidligere skulle bli med barnebarnet opp til fjellet Rundemellen, som man kan se fra hytta. I stedet for å følge den stien alle andre pleier å ta, ville gutten prøve ut en ny rute.

– Han går sin egen vei, og jeg føler mye fellesskap med ham, kommenterer bestemoren, som klatret oppover fjellet på alle fire, til hun ble så oppskrapt at hun måtte snu.

– Det var ikke verre enn at jeg gikk opp på et annet fjell dagen etter.

Episoden minner meg om da hun dukket opp i Colombias hovedstad Bogotá med krykker for et par år siden. 76-åringen hadde forstuet foten like før hun skulle dra fra Norge, men nektet å avlyse turen.

Det er fredelig og godt å være på den gamle prestegården oppe i Valdres, enn så lenge. Men solidaritetsarbeidet fortsetter, og hun tror det blir flere reiser til Latin-Amerika. Noen pensjonistforening har hun ikke tenkt å melde seg inn i.

– Jeg gidder ikke å bli gammel!

*

Dette portrettet sto på trykk i Klassekampen 26. juli 2014.

Publisert i Guatemala, menneskerettigheter, væpnet konflikt | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Ofrenes tid er kommet i Colombia

COLOMBIA-CONFLICT-VICTIMS-DEMO

Ofrenes rettigheter står på dagsorden når Farc-geriljaen og den kolombianske regjeringen møtes på Cuba i dag.

– Begge partene er klare til å ta ansvar overfor ofrene, bekrefter den norske diplomaten Dag Nylander. Han leder den norske delegasjonen som tilrettelegger for fredsforhandlingene mellom den kolombianske regjeringen og Farc-geriljaen i Havanna på Cuba. De gjenopptar samtalene i dag og skal nå ta fatt på punkt fire, som handler om ofrenes rettigheter.

– Vi har sett en tydelig utvikling når det gjelder partenes holdning til ofrene, sier han.

– Partene har aldri før vært nærmere en løsning på konflikten.

Da fredssamtalene åpnet i Norge i oktober 2012 var ingen av partene særlig villige til å komme med innrømmelser overfor ofrene sine. Farc-geriljaen var mest opptatt av å framstille seg selv om et offer. Regjeringen til Juan Manuel Santos har svart på anklager om overgrep med beskyldninger om at det er en svertekampanje mot hæren.

Den brutale væpnede konflikten i Colombia har etterlatt 6,2 millioner ofre mellom 1985 og 2014, ifølge offisielle tall. Både geriljaen, staten og de paramilitære gruppene må ta sin del av ansvaret for grusomhetene. Rundt 5,5 millioner av ofrene er kolombianere som har blitt fordrevet fra sine hjem som følge av kamphandlinger og trusler.

Enighet om ti prinsipper

En uke før presidentvalget 15. juni presenterte partene en ti punkts liste med prinsipp som skal legge rammer for forhandlingene om ofrene.

Humberto de la Calle, forhandlingslederen til den kolombianske regjeringen, beskrev dette som et «historisk skritt framover».

Geriljaen og regjeringen er blitt enige om å gi ofrene oppreisning og arbeide for en oppklaring av overgrepene. Det vil sannsynligvis ta form av en oppklaringskommisjon som vil se på hva som mangler i den nasjonale historiefortellingen, og trekke opp hovedlinjene i konfliktbildet. Siden vil en sannhetskommisjon kunne gå dypere inn i konfliktens mørke kapitler.

Partene har også bestemt at representanter for ofrene skal møte dem i Havanna. Hvordan besøket blir, er det første som skal diskuteres når partene setter seg sammen i dag.

– Først må de bli enige om hvordan delegasjonene av ofre skal organiseres, hvem som skal komme, når de skal komme, hva som skal skje, og hva som blir offentlig og hva som ikke blir offentlig, forklarer Nylander, som deltok i forberedende samtaler med regjeringen og geriljaen lenge før fredsprosessen var kunngjort.

Han tror ofrene vil få fortelle sine historier til partene.

– Deretter gjelder det å se framover, å komme med innspill til hvordan håndtere det som har skjedd, og hvordan forhindre nye overgrep.

Utfordringene

Partene erklærer at de ikke er ute etter å «utveksle straffefrihet» seg imellom. En av de store utfordringene er nettopp spørsmålet om straff.

– Det kommer til å bli svært krevende for partene å finne mekanismer som både tilfredsstiller dem, det internasjonale samfunnet, kolombianske domstoler og, ikke minst, det kolombianske folk og ofrene, sier Nylander.

Freden må bygges nedenfra

Kritikerne av prosessen, deriblant tidligere president Álvaro Uribe, har beskyldt Santos-regjeringen for å ville gi geriljaen straffefrihet. Fra sin twitterkonto har han hyppig angrepet fredsprosessen og insistert på at geriljasoldatene er terrorister som må i fengsel. Dette har tidvis svekket Santos politisk, men da han ble gjenvalgt som president i juni, fikk han et klart mandat for å fortsette fredsprosessen.

Nylander håper at partene klarer å undertegne en fredsavtale som er så forlokkende at det kolombianske samfunnet ser nødvendigheten av kompromiss og støtter gjennomføringen av avtalen. Det er avgjørende å få med skeptikerne, spesielt ute i regionene hvor konflikten utkjempes.

Sosiale organisasjoner og offerorganisasjoner har lenge insistert på at de har rett til å delta i fredsprosessen. Nylander forteller at partene har lyttet til innspillene fra sivilsamfunnet allerede og påpeker at sivilsamfunnet har en svært viktig rolle å spille, ikke minst når avtalen skal settes ut i live.

– Tanken er at avtalen skal sette sivilsamfunnet i stand til å bygge fred nedenfra og fra regionene mot sentrum.

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 15. juli 2014.

Publisert i Colombia, fredsprosess, væpnet konflikt | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Har Colombia overvunnet frykten?

La paz está con todos

Maleverksted med barn og unge på Universidad Nacional (Foto: Kristina Johansen).

Den gjenvalgte president Santos har fått et klart mandat til å fortsette fredsprosessen, men freden er på ingen måte sikret. 

På søndag ble Juan Manuel Santos gjenvalgt som president i Colombia med 50,9 prosent av stemmene. Dette ga ham et klart mandat til å fortsette fredsprosessen med geriljaen. Santos’ motkandidat Oscar Iván Zuluaga, som regnes som eks-president Álvaro Uribes nikkedukke, fikk flere stemmer enn Santos i første valgomgang, noe som mobiliserte tvilerne.

Støtten fra venstresida, de grønne og fagbevegelsen har vært viktig i andre omgang. Selv om mange av velgerne er uenige i Santos’ økonomiske politikk, som ikke skiller seg stort fra Zuluagas, har det å sette en endelig stopper for borgerkrigen vært avgjørende. Det var et modent valg i et land som er sønderrevet av femti år med blodig krig, hvor mange har smertefulle erfaringer med partene som sitter ved forhandlingsbordet i Havanna. Både profilerte ofre for forfølgelse fra statlige aktører, som venstrepolitikeren og menneskerettighetsforkjemperen Iván Cepeda, og ofre for geriljaens kidnappinger, som Ingrid Betancourt, har støttet opp om Santos for å sikre en fredsløsning.

– Dette er et valg mellom frykten for FARC og frykten for Uribe, uttalte statsviteren Marcela Prieto til BBC. Frykten for FARC-geriljaen er knyttet til to ting: Til skremselspropaganda om at «Castro-chavismen» – altså den radikale venstresida – vil komme til makta om Santos vinner. Og til geriljaens kidnappinger og bombeangrep, som skapte grobunn for at Uribe ble valgt til president i 2002 med løfte om å knuse opprørerne militært. I løpet av Uribes åtte år ved makta ble geriljaleirer bombet, geriljaledere drept og antallet kidnappinger drastisk redusert. Likevel var det ingen fred i sikte da hans tidligere forsvarsminister, Juan Manuel Santos, overtok makta.

Zuluaga har gjennom valgkampen appellert til folks frykt for «terroristene» og beskyldt Santos for å tilby straffefrihet og plasser i parlamentet til geriljaledere. Hans politiske prosjekt er det samme som forbildet hans, Uribe, insisterte på gjennom åtte år ved makta: Å nedkjempe geriljaen militært, tvinge opprørerne til å kapitulere og tilby en form for belønning om de aksepterer seierherrens betingelser. Det er lite trolig at geriljaen ville ha godtatt dette om han hadde vunnet valget.

Frykten for Uribe, på den andre sida, er knyttet til det faktum at høyerestående funksjonærer, politikere og militære har blitt dømt for alvorlige forbrytelser begått mens han satt ved makta: Jorge Noguera, en nær medarbeider av Uribe som var leder for etterretningsorganet DAS, har blitt dømt til 25 års fengsel for drapet på sosiologiprofessoren Alfredo Correa. En rekke parlamentsmedlemmer – rundt åtti prosent av dem i Uribes koalisjon – er blitt etterforsket for å ha samarbeidet med paramilitære. Til nå er minst 40 personer dømt. I tillegg kan de væpnede styrkene ha stått bak så mange som 3000 likvideringer av uskyldige sivile som feilaktig ble framstilt som drepte fiender. Uribes medansvar for disse forbrytelsene er fortsatt uavklart, og mange fryktet at Zuluaga i presidentpalasset ville bety en ny runde med denne skitne krigen.

Uansett blir det galt å si at valget på søndag bare handlet om frykt. Det handlet like mye om to perspektiv på konflikten. Zuluagas og Uribes tese er at det ikke fins noen væpnet konflikt i Colombia. Roten til landets problemer er geriljaen, som representerer en «terroristisk trussel». Samtidig overser eller bortforklarer de overgrep begått av hæren, politiet, etterretningsapparatet, og disses samarbeid med illegale grupper. Utgangspunktet for fredsprosessen er derimot en innrømmelse av at alle partene i konflikten har begått overgrep og at alle står i gjeld til Colombias seks millioner ofre, inkludert fem millioner internt fordrevne. Utarbeidelse av konkrete tiltak for å gjøre noe med de dypereliggende årsakene til konflikten – deriblant skeiv jordfordeling og politisk utestengelse av venstresida og av marginaliserte grupper – har dessuten stått sentralt i forhandlingene.

Valgseieren til Santos garanterer på ingen måte at freden er sikret. Spørsmålene er mange: Vil partene i Havanna klare å bli enige om de gjenstående avtalepunktene, som dreier seg om ofrenes rettigheter og geriljaens demobilisering? Vil krigen virkelig opphøre, eller vil enkelte fraksjoner nekte å gi slipp på våpnene? Og hva med de nye paramilitære gruppene? Vil rettighetene til landets ofre bli respektert? Vil de internt fordrevne få vende tilbake til hjemmene sine? Vil det tradisjonelt korrupte og voldelige demokratiet i Colombia kunne omskapes til et virkelig, inkluderende folkestyre hvor alle har mulighet til å delta uten fare for å bli drept? Og vil staten og geriljaen fortelle sannheten om de forbrytelsene de er direkte eller indirekte ansvarlige for?

Disse utfordringene vil kreve en stor innsats over tid, ikke bare fra forhandlingspartene. Venstresida, sosiale bevegelser og konfliktens mange ofre har en viktig rolle å spille som vaktbikkjer og pådrivere for at fredsprosessen skal bli vellykket og en eventuell avtale skal bli satt ut i live. Om landets progressive krefter ønsker å forme Colombias framtid, er det avgjørende at de nå samler seg og jobber sammen for et alternativ både til Santos og Uribe. En fredsavtale kan gjøre det mulig å kjempe for de sosiale reformene Colombia sårt trenger uten fare for å bli drept, men det forutsetter at indre stridigheter legges til side.

– Nå gjelder det å skape en solid enighet her i landet, som gjør det mulig for freden å slå rot i Colombia, uttalte Iván Cepeda til Radio W. – Jeg håper denne andre presidentperioden til Juan Manuel Santos blir et mandat for fred. Hvis vi klarer å skape fred, vil vi kunne løse mange alvorlige problemer i Colombia, understreket han.

Samtidig har valget på søndag vist at det fortsatt fins en sterk opposisjon langt til høyre. Zuluaga fikk 45 prosent av stemmene i presidentvalget. Álvaro Uribe ble valgt som senator i mars sammen med 19 andre fra partiet Centro Democrático, og vil uten tvil gjøre det som står i hans makt for å motarbeide fredsprosessen. Eks-presidenten og hans allierte, noen av dem fra korrupte, mafiøse og voldelige miljøer – er verken interessert i at sannheten skal komme for en dag, at venstresida skal få politisk makt eller eller at landsbygda skal bli gjenstand for noen jordreform.

Publisert i fredsprosess | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Barranquilla’s Carnival: When life overcomes death

DSC_0108

Celebrating in Barranquilla (Picture: Kristina Johansen)

The carnival in Barranquilla might seem like an escape from Colombia’s violent reality. For many Colombians, though, the rhythms, colours and the contagious joy proves that there’s still hope for this war-torn country.

I wake up Saturday, the first of four carnival days, to the sound of the neighbours’ music resonating through the walls. They are playing cumbia, vallenato, reggaeton, salsa, champeta and other rhythms that get my feet moving even before I open my eyes. Everywhere in the working class neighbourhoods of Barranquilla, like here in Villate, loud music is streaming out of picos – enormous speakers. Not only from people’s living rooms, but also from the boots of their cars or on the pavement outside their homes. The desire to share one’s musical preferences with those around you is a characteristic trait of the Caribbean coast, as Alejo Suárez explains:

 «If we’re happy, everybody realizes we’re happy, because we turn on the stereo, letting everyone hear our music. And if we are sad, we do exactly the same, he says with a smile.

Coming to Barranquilla at this time of the year is a vitamin boost of dancing people and Caribbean rhythm. The celebration in this city on the Colombian Atlantic Coast reflects Colombia in all its complexity: love of life, dance and music, glamorous carnival queens and popular TV celebrities, the parodic funeral of the rum-drinking womanizer Joselito. And suddenly someone appears on the scene with a machine gun and ruins the party.

The most important parades pass throught Vía 40, the street that runs parallel to the Magdalena River. They are inspired by the spectacular carnival in Rio de Janeiro, which draws heavy sponsorship from local business and costs a lot if you want to sit on one of the stands that are built for the occasion. For those who cannot afford it, or who dislike how commercialized the carnival has become, there are alternative parades which go through the Carrera 44.

I am watching La Gran Parada – the Grand Parade – together with some friends from a stand close to the marine base. Death passes in front of us; behind him an Indian covered in war paint appears, and then a couple of clown-like marimondas and monocucos come dancing along. A headless man walks slowly by, a transvestite poses in bikini streaching out his long legs, and the carnival queen smiles, sweaty and tired, in a gold glittering designerdress. Finally I see some children wearing colourful masks of bulls, vultures, leopards and gorillas.

«When I wear a costume, I enjoy the carnival much more, because I play a role in it», explains Cristóbal Padilla. «You begin to joder la vida – make fun of people. Some of them want to take a picture with you, or they invite you to sit down and join them. You dance with people without knowing who they are, and you get to drink rum for free», he says and laughs.

I meet him during la Noche de Tambó – the drum evening – where he dances cumbia in a crowd of people that moves slowly around the scene, forming a big circle. In the middle of the dancing audience at Peace Square, Petrona Martínez, Totó la Mamposina, Los Gaiteros de Ovejas and other folk musicians are playing and singing. The public, some of them dressed up in large cumbia skirts, others with pink wigs, sombreros vueltiaos and colourful blouses, get carried away by the rhytm.

The route of happiness and pain

Like other carnivals in Latin America, this carnival is also a result of encounters between different cultures. The catholic carnival celebration, which incorporated elements from pagan fertility rites, combined with precolonial and African rituals and festive traditions and developed into something new.

People from all over northern Colombia have brought their legends, costumes and dances to Barranquilla, in particular from the villages at the shores of the powerful Magdalena River, which flows into the sea close to Barranquilla. The carnival of today can be considered a cultural journey through this river, made famous by Gabriel García Márquez’s novels, «Love in the Time of Cholera» and «The General in his Labyrinth».

«The Magdalena River is the route of happiness and carnival heritage leading to Barranquilla. In these villages, so rich in culture, you find joyful and hardworking people», says Danny González.

Normally he is a university lecturer in History of Arts at the University of Atlántico, but now he appears in the doorway of his house wearing a red devil mask which he quickly takes off and reveals a big smile. While the parades have been passing by his house, he and some friends have been drinking rum on the patio. I am invited in and offered a glas as well. As it gets dark, Danny explains that he prefers to celebrate the carnival from the sidelines, from people’s perspective.

He travelled down the Magdalena River in search for the roots of carnival. On his way he stopped at several villages and spoke to people who originated some of the traditions still alive in this enormous, popular celebration. Many of them feel ignored and sidelined by the official carnival organizers. At the same time, they have been harshly affected by the internal armed conflict:

«People have been subjected to massacres and persecution, primarily by the paramilitary, but also by the guerrilla groups. Their land has been stolen from them and they have been displaced from their homes. Many of them have ended up as internally displaced people in Barranquilla. Therefore the Magdalena River is also an escape route. It is a route of pain and violence.»

700 000 people have been internally displaced from their homes on the Caribbean coast as a result of the conflict between the armed forces, the paramilitary groups and the guerrilla. The paramilitaries in northern Colombia, under the command of Rodrigo Tovar Pupo, alias Jorge 40, have committed a significant percentage of the abuses. The so-called Bloque Norte was demobilized in March 2006, but continuing reports of violent activities in the region suggest that the paramilitary structures have not been totally dissolved.

It is still much that is unclear about the demobilization of the paramilitaries, Danny points out. He mentions the threats against the musician and ethnographer Yamil Cure, who participated in the carnival with his project «The King of the River», focusing on the importance of the Magdalena River. He was accused of rebellion, received threats and was forced to leave the city together with his family in 2005.

Alfredo Correa was another carnival enthusiast who suffered baseless accusations of rebellion. This sociologist and unionist was imprisoned for a month in 2004. Two months later he was shot and killed close to his home in the north of Barranquilla. Paramilitary hitmen carried out the killing and Jorge Noguera, the former director of the intelligence agency under the president, has been sentenced to 25 years of prison for co-responsibility for the killing. He was found guilty of conspiring with the paramilitaries and of having provided them with lists of leftist activists and labour union leaders, some of whom later turned up dead.

Carnival: A matter of Life and Death

Although the carnival is first and foremost a celebration of the joy and beauty of life, the war is also a part of it. When I travel from Santa Marta towards Barranquilla, the bus stops at a checkpoint. Suddenly teenagers dressed up in camouflage uniforms point at the travelers with huge toy weapons, remenicent of the roadblocks sat up by illegal armed groups, where people were threatened with death, kidnapped and sometimes even killed. By acting out this kind of serious scenario, the carnival reflects the Colombian reality in all its complexity. This also happens when people parody political characters, guerrilla soldiers and paramilitaries during the parades.

«They are removed from the war scenario and ridiculed», Cristóbal Padilla says.

In the traditional Garabato dance even the Grim Reaper enters the scene. He fights with men and women dressed in vibrant colours, armed with batons, smiles and sensual movements. In this way, life overcomes death year after year. But death is not only a mythical figure: Participating in the carnival could mean risking your life for human rights defenders and others who are suffering political persecution.

«I avoid carnival, because you never know if a killer is hiding behind a mask», explains the university lecturer, poet and unionist Rubén Darío Arroyo from Barranquilla, who had to escape from the city because of threats. On the other hand, Cristóbal, who just like Rubén Darío dreams of political change, says he never has stopped enjoying the carnival. Although hitmen could hide behind masks and costumes, he responds by disguising himself as well. He is not afraid, even though he once saw the paramilitary leader Rodrigo Tovar with his own eyes during carnival:

«I saw him on a stand. We were sitting on the same stand as Jorge 40. I would have thought it impossible for the paramilitaries to gain acces to Barranquilla, because of the resistance and the peaceful attitude of the people. But money corrupts, and they managed to get in via the mafia».

The death and resurrection of Joselito

The carnival celebration continues until Tuesday, when black coffins are carried out to the streets. People are mourning Joselito Carnaval, a rum-drinking womanizer who leaves behind a whole army of widows in black clothes – most of them men disguised as women – after four days of heavy partying. It is said that Joselito rises from the dead on the first day of carnival, and that he dies on the last day, tired and with a massive hangover, and is then brought back to life again the following year.

That this parodic incarnation of the Casanova from the Caribbean coast plays such an important role during the celebration, may have to do with the nature of the carnival itself. The word carnival derives from the latin word carnelevarium, wich means «goodbye meat» and refers to the Catholic prohibition against eating meat and having sex during the 40 days of Lent. The carnival is a time of freedom and celebration of the joys of life, which contrasts to the austerity and abstinence of fasting.

On Ash Wednesday, the day after the carnival has ended, the believers go to church to ask for forgiveness for their sins. Wigs and sombreros are replaced by grey crosses on people’s foreheads. According to Cristóbal Padilla, though, not everything is lost when Joselito is buried:

«Even though Joselito dies, the joy doesn’t come to an end. People are crying and mourning – but then the happiness continues. They are joking with death. I believe that’s what it is all about. The carnival has to do with hope. The pain may go to hell… The carnival responds with life.»

Publisert i Colombia, karneval, væpnet konflikt | 1 kommentar